Send oss din historie
Din historie kan endre alt, for det er historiene som skaper endring.
Vi vil høre din historie – og om du lar oss, la andre høre den også.
Send til historie@barselopproret.no
Hvis det er en plass man burde bli sett og tatt vare på, så er det vel ved en fødsel?
Jeg vil gjerne fortelle min historie til dere. Den er lang, men jeg føler både de små og store tingene gir et bilde av min opplevelse.
I 2017 gikk jeg 11 dager over termin og ble så satt i gang. Jeg hadde vært på kontroll flere ganger fordi babyen var stor, nesten 5 kg. Jeg fikk beskjed om at de ikke ville sette i gang før dag 11 fordi det kunne være farlig å sette i gang, og at keisersnitt gjorde de ikke på grunn av stor baby. Hvis jeg måtte settes i gang, ble det med intravenøst drypp, men de skulle ikke drøye det lenge før det ble keisersnitt (siden babyen var så stor). Så kom dagen for å sette i gang, og jeg var veldig nervøs.
Det føltes som et traume. Ennå sitter det igjen som noe tøft og brutalt
Jeg ble planlagt igangsatt på grunn av en underliggende tarmsykdom. Jeg gikk til uke 37 (så slik sett innenfor det som blir kalt termin). Jeg ble først strippet så sendt hjem i to døgn, så sendt hjem på nytt med ballong i 24 timer, for så at jeg ble fysisk innlagt da jeg måtte påbegynne tablettkur for igangsettelse. Jeg fikk to fullverdige kurer før fødselen startet.
Dette var i september 2020 og (selvfølgelig) under corona. Jeg var førstegangsfødende og veldig nervøs for å måtte føde uten min samboer. Alle sykepleierne og legene som jeg var i kontakt med var hyggelige og forståelsesfulle, så i min historie vil jeg unødig si noe negativt om de som jobbet med meg i forbindelse med igangsettingen. Det jeg syntes var vanskelig å forholde seg til, var at avdelingen ikke var konsekvent på hvem som fikk ha «mannen» sin tilstedet.
Til tross for koronapandemi og igangsettelse syns jeg fødselsopplevelsen ble fin
Jeg fødte første gang i fjor sommer. Var inne på overtidskontroll en torsdag, 7 dager over. Fikk beskjed om veldig lite fostervann og begynnende svangerskapsforgiftning. Blodprøve ble tatt og jeg skulle komme tilbake senere på dagen.
Etter min første fødsel føler jeg meg tråkket på, tilsidesatt, ikke godt nok informert og uviktig
Jeg vet at vi har det bedre i Norge enn mange andre steder. Men jeg opplever uansett at det er store mangler i kunnskapsnivå og erfaring som tar hensyn til fødekvinnens opplevelse, trygghet og autonomi. For meg var det flere ting som var avgjørende:
Min mor var helt rystet over at vi kunne bli sendt hjem uten at ammingen/melken var i gang
Jeg fødte i juli ‘20 på Ullevål. Planen var å føde på ABC-klinikken, men mini ville ikke ut, og jeg var litt bekymret da en i nær familie ble født sent nærmest uten fett på kroppen. Dermed ble jeg igangsatt og måtte på vanlig barselavdeling. Fikk ingen info om fordeler/ulemper. Kl. 12 en torsdag hadde jeg time. Fikk tildelt et dobbeltrom hvor ei som var godt i gang med rier og pesing allerede lå bak et skilleforheng. Så ble ballongen satt inn. Jeg reagerte ganske på det, ble uvel og svimmel. Fikk heldigvis følge av legen tilbake til sengen. Men partner hadde jo ikke lov til å være der.
Jeg vil slå en kamp for amming!
Jeg har nå vært så heldig og fått to barn. Oppfølgingen i forkant er veldig god, og det blir tatt hensyn til mors behov hvis man trenger det av jordmor, arbeidsgiver og lege. Men, så blir barnet født, og alle forsvinner. Jeg har hatt utfordringer med ammingen hver gang, ikke bare en utfordring, men mange! Mitt første møte med amming var på sykehuset i 2018. Alle skulle hjelpe, gi meg nye stillinger og få melken i gang. Koste hva det koste vil.
Likevel gruer jeg meg litt å skulle ha en til, for alt som kan skje og alt jeg selv må passe på
Det er virkelig på tide at det skjer noe med tilbudet til gravide, fødende, og mødre på barsel. Jeg visste lite om dette før jeg ble mor, og nå kjenner på sinne og frustrasjon når venninner blir gravide. Særlig nå i pandemi. Derfor vil jeg dele min historie med dere, selv om dette er så utypisk meg.
Jeg fødte på Ullevål i 2019, da jeg var 29. Før pandemi. Alt har gått bra og jeg har en nydelig liten tass. Men så er det ting som har “skurret” litt i ettertid.
Når barselavdeling føles mer som en straff enn en omsorgsplass
Hvor er tilbudet for restitusjon, omsorg og pleie etter fødsel?
Da samboeren min og jeg ble gravide i pandemiens tid, var vi kjent med at partner kanskje ikke kunne være tilstede under hele prosessen. Likevel hadde vi store håp og fulgt nøye med på oppdateringene til sykehuset vi hadde fødeplass på. Siste nytt var at partner fikk være med på hele fødselen og barselhotellet ville være åpen for begge. Takk og lov! Tenkte vi.
Den beste fødselen min! Men samtidig så utrolig vanskelig med tanke på all kampen og utryggheten vi måtte gå gjennom
Jeg er mor te fire barn, hvorav det eldste er fem år og det yngste er ett år. Så det er fire ganske tette barn. For ett år siden fødte jeg fjerdebarnet bare noen få dager etter nedstengningen av Norge, den 16. mars.
Før jeg forteller historien må jeg ta med et par fakta om meg selv slik at dere kan forstå bedre hvor alvorlig det faktisk var for meg, både helsemessig sett og tryggheten i selve fødselssituasjonen for meg.
Jeg er døv, har vært det hele livet mitt og jeg bruker norsk tegnspråk. Mannen min er også døv og tegnspråkbruker, men han har høreapparater for å kommunisere med hørende.
Oppholdet på barsel var det verste jeg noensinne har opplevd, og jeg kommer aldri tilbake dit!
Jeg fødte med hastekeisersnitt 13.5. etter 18 timer med rier. Jeg følte at jeg ble godt ivaretatt på føden og at folk lyttet til meg og prøvde å hjelpe så godt de kunne. Tross alt det endte jeg opp med 3 epiduraler og en spinalbedøvelse. Dvs. fødebrevet mitt kunne jeg kaste. 🤣
Problemet begynte etter operasjonen.
Det jeg hadde trengt på barselhotellet var trygge og tilstedeværende fagpersoner med god nok tid
Tiden på barselhotellet ble det tøffeste jeg noen gang har vært gjennom. Jeg kjenner nå på en ganske stor sorg og opprørthet over at starten ble så – i mine øyne – unødvendig krevende og tung for meg spesielt, men også for oss som ny liten familie.
Jeg har hatt to flotte fødselsopplevelser i to forskjellige land, men merket størst forskjell på tilbudet etterpå.
Jeg har født i to forskjellige land. Min første datter ble født i England i 2017. Jeg har hatt to flotte fødselsopplevelser, men merket størst forskjell på tilbudet etterpå. Ved min første fødsel reiste vi allerede hjem klokken 2 på natta etter å ha født 18.30. Dette var noe vi ønsket selv og vi følte oss veldig trygge på dette fordi vi ville få besøk hjemme neste morgen. Da jordmor kom hjem til oss, pakket hun puter rundt meg, sjekket at jeg hadde spist, skiftet bleie på babyen, passet på at jeg var komfortabel, sjekket sting og spurte masse spørsmål rundt amming. Vi hadde ikke fått til ammingen enda. Vi fikk besøk av jordmor hjemme hos oss hver dag (!) de neste to ukene for å få hjelp til amming og veiing og alt føltes veldig trygt.
Uten den psykologiske støtten rundt meg, så hadde jeg lite å gå på. Jeg følte systemet sviktet meg.
Min sønn ble født vaginalt 13.03.20, dagen etter at Norge stengte ned.
Jeg fikk ikke ha med min doula og fødselsfotograf, som jeg virkelig hadde trengt i de mest sårbare 24 timer av mitt liv, men jeg fikk ha med mannen fordi vi kom inn på sykehuset 11.03.20.
På dag tre klarte vi ved hjelp av videoer på Ammehjelpens side å hjelpe henne å skape vakuum. Da skulle jo alt være greit, vel?
Jeg så en story på Instagram og tenkte det kunne være en mulighet til å belyse en problemstilling man ikke hører om før man mistenker det selv og begynner å google. Med mindre man er heldig med helsepersonell man møter som vet om problemstillingen. Det var ikke jeg.
Det var rett og slett forferdelig å gå fra å føle seg så godt ivaretatt på fødestua, til å bli regelrett forlatt på barselrommet
Jeg ble satt i gang en fredag i februar 2021, og lørdags morgen var jeg i aktiv fødsel - da kunne heldigvis mannen min komme til sykehuset. Det hadde vært et ensomt døgn, med heftige modningsrier. Det tok lang tid før jeg fikk et rom, og jeg måtte sitte/ligge lenge med smerter i en sofa i resepsjonen.
Det var så travelt at jeg måtte føde på et annet sykehus som er 2 timer unna inkludert en ferge
Jeg fødte i starten av mars når de enda ikke hadde åpnet noe særlig opp her hvor jeg bor. Jeg startet med små uregelmessige rier på tirsdag formiddag, de fortsatte utover ettermiddagen så jeg ringte føden (som er 5 minutter unna hvor jeg bor med bil). Jeg kom inn for en sjekk, og det viste seg at jeg ikke hadde åpning. Jeg registrerte allerede da at de hadde det travelt.
Fikk beskjed om at jeg gjorde noe feil med ammingen, men fikk ikke hjelp til å finne ut av “feilen”
Jeg fødte høsten 2019, og hadde en veldig fin fødselsopplevelse. Det gikk i en heidundranes fart, og kunne nok opplevdes litt dramatisk om det ikke var for en helt fantastisk jordmor. Jeg fikk meg imidlertid en smell på barselhotellet etterpå, og også ila de første tre månedene hjemme. Hovedsakelig på grunn av trøbbel med ammingen, som etterhvert resultere i en barseldepresjon.
Det motsatte av aktiv fødsel er ikke passiv fødsel
I en pose ligger et strikkeprosjekt som nesten ble ferdig. Jeg fullførte aldri, fordi vannet gikk den kvelden jeg satte meg ned i sofaen for å få unna de siste rundene. Kom inn for en sjekk, sa de da jeg ringte til sykehuset, men kom alene.