Likevel gruer jeg meg litt å skulle ha en til, for alt som kan skje og alt jeg selv må passe på

Det er virkelig på tide at det skjer noe med tilbudet til gravide, fødende, og mødre på barsel. Jeg visste lite om dette før jeg ble mor, og nå kjenner på sinne og frustrasjon når venninner blir gravide. Særlig nå i pandemi. Derfor vil jeg dele min historie med dere, selv om dette er så utypisk meg.

Jeg fødte på Ullevål i 2019, da jeg var 29. Før pandemi. Alt har gått bra og jeg har en nydelig liten tass. Men så er det ting som har “skurret” litt i ettertid. Jeg var skikkelig gira gravid med stå-på-vilje, og en vilje til at jeg skulle gjøre så godt som mulig. Derfor tok det tid. 

Jeg fikk veldig overraskende svangerskapsdiabetes. Ingen tegn før sukkervannstesten, med lav bmi og normalt kosthold. Jeg sa jo så klart at jeg skulle takle dette. Jeg kuttet så mye jeg kunne. Godteri, karbohydrater, alt som inneholdt noen form for sukker. Ris, pasta, brød og havregrøt med skummelt. Jeg målte blodsukker og ble stadig vekk forvirret. Jeg kuttet mellommåltider og holdt meg til hovedmåltider. På 17. mai spiste jeg kun to ganger. Jeg hadde ikke peil, ser jeg i ettertid. Jeg famlet meg gjennom det og skaffet meg nesten en spiseforstyrrelse. Legetime hadde jeg annenhver uke, og jordmor og lege spurte hva den andre syntes. Bra, bra. To henvisninger til Ullevål ble avslått, for verdiene var ikke så alvorlige. Jeg fikk likevel en ekstra ultralyd på Ullevål, vektkontroll av barnet. Og da fikk jeg det slengt til meg; “Oi, er dette verdiene? Du burde ha vært her tidligere!” Gikk derfra med verdens dårligste følelse og enda flere bekymringer.

Fødsel gikk helt supert. Ikke fordi det gikk raskt, eller ikke var vondt. Fødsel skjedde i fellesferien, i en helg. Vi var på fødestua fra kl. 6 på morgenen til kl. 2 dagen etter. Jordmoren som tok oss i mot, sendte oss også over på barselhotellet. Vi runda skiftet. Jeg prøvde nesten alt Ullevål hadde å tilby av smertestillende, siden fødselen tok så lang tid. MEN, jeg følte meg trygg og ivaretatt. De svenske sommervikarene var helt nydelige og trygge. Det ble rett og slett en veldig god opplevelse.

Barselhotellet derimot. En god idé, og glad jeg hadde med far (altså, hvordan klarer man seg der alene?!). Men jeg følte meg ganske alene. Jeg tror ikke jeg velger det igjen. Har ingenting imot folka der, de var hyggelige. Men ja, man er pasient og skal ordne med alt selv.

Endelig kom vi hjem. Bydelen hadde ingen jordmor å sende til oss, men det kom en hyggelig helsesøster. Alt gikk bra med barnet. Alt gikk jo bra med mor også, selv om ingen fagpersoner spurte. Babybobla kom, og døgnet gikk i ett. Plutselig, (minst) 4 uker etter fødsel, kom jeg på 6-ukerskontroll (for mor)! Oi, hvem og hvor og når?! Fastlegen min hadde kun vikar, så jeg valgte en jordmor på en privat klinikk. Jeg fikk tid 8 uker etter fødsel, men alt var jo bra så det måtte jo gå greit. Eller, det var det at blødningen etter fødsel ikke hadde stoppet. Var det menstruasjon? Hm, men så stoppet det litt, og kom litt mer. Og plutselig enda mer. Men jeg tenkte at det gikk bra frem til kontrollen. Det viste seg at jeg hadde en bit av morkaken igjen, som jordmor fikk fjernet. Og så begynte jeg å blø, heldigvis hos jordmor. Mer og mer. Ingen bind holdt. Taxi til Ullevål. En halv liter koagulert blod falt ut på do, på Ullevål. Nydelige og omsorgsfulle sykepleiere og leger. Mange stikk, for blodårene var vanskelige å finne på grunn av blodtap. Narkose, utskraping. Blodoverføring på post-operativ. Men hjem på kvelden igjen. Barnet var hos far hele tiden og hadde det supert.

Utskrapingen hadde nok skjedd uansett, det er ingen som skal klandres for det. Men 6-ukerskontrollen er så viktig! Og det er viktig å minne mor (og far) på hva som er normalt og unormalt. Jeg så ikke faretegnene der, men ser det jo nå. Akkurat som at jeg ikke så tegn på problematisk forhold til mat da, men nå. Alt i alt, har “alt” gått bra siden det går bra med oss nå. Likevel gruer jeg meg litt å skulle ha en til, for alt som kan skje og alt jeg selv må passe på.

Jeg er føler meg takknemlig for å kunne føde i trygt land som Norge, ikke tenke på hvor mye en fødsel koster, og alle de fantastiske menneskene som jobber i helsevesenet. Sykepleieren som vasket hånden min som var full av blod, personen som trillet sengen min og sa at det var lov å gråte, sykepleieren som sa at nå er de som skal passe på meg og at jeg kunne roe ned.

Håper min historie kan bidra litt, selv om det i store trekk har gått bra. Det står heldigvis ikke på folka jeg har møtt, men kanskje heller noen hull i tilbudet.

Karen

Fødte på Ullevål sykehus i 2019