Fikk beskjed om at jeg gjorde noe feil med ammingen, men fikk ikke hjelp til å finne ut av “feilen”

Jeg fødte høsten 2019, og hadde en veldig fin fødselsopplevelse. Det gikk i en heidundranes fart, og kunne nok opplevdes litt dramatisk om det ikke var for en helt fantastisk jordmor. Jeg fikk meg imidlertid en smell på barselhotellet etterpå, og også ila de første tre månedene hjemme. Hovedsakelig på grunn av trøbbel med ammingen, som etterhvert resultere i en barseldepresjon.

Vi fikk ikke til ammingen i starten, jeg opplevde det som veldig smertefullt og fikk beskjed av de ansatte på barsel om at jeg gjorde noe feil, fordi amming ikke skal gjøre vondt. Men fikk jo ikke hjelp til å finne ut av «feilen» eller til å få ammeveiledning i tide. Vi ringte og ringte på telefonen for å få hjelp når jenta mi var sulten, men det kom aldri hjelp tidsnok. Man er så sårbar som nybakt mamma, og jeg tok virkelig til meg at jeg gjorde ting feil. Følte meg veldig mislykka og stresset for ikke å få til å gi mat til den lille.

Personalet på barselhotellet var fine folk, men vi skjønte fort at de hadde altfor mye å gjøre og følte oss til bry når vi ba om hjelp. Jeg husker så godt jeg ble så stressa siste natten før vi skulle hjem, fordi ammingen gjorde så vondt, at jeg banket fortvilet på hos nattevakten og spurte om veiledning. Hun kunne ikke hjelpe meg da, så oppfordret meg til å be om skikkelig ammeveiledning dagen etter (altså på hjemreisedagen). Det var det ikke tid til.

Vi dro hjem dag 3 etter fødsel, med en epikrise der det sto at ammingen var «uproblematisk». Det var ikke min opplevelse av det hele. Og vel hjemme ble det hele fort verre. Jeg hadde fått stafylokokk-betennelse i brystene på sykehuset, fikk feil antibiotika fra helsestasjonen, endte med overproduksjon og to brystbetennelser til på 2 mnd. Jeg var helt desperat etter å få hjelp. Ringte sykehuset og barselavdelingen og spurte om det fantes en anmepoliklinikk der. Det viser seg at den ble lagt ned da helsestasjonene skulle ta over ansvaret for oppfølgingen av barselkvinner etter at det var gått noen uker etter fødsel. På helsestasjonen var det en kjempeflott ammeveileder, men hun hadde litt begrenset med ressurser å bruke på en av Oslos største bydeler. Jeg var i kontakt med ammehjelpen, som ba meg stå på krava og få den hjelpen jeg hadde krav på. Men hvor skulle jeg henvende meg? Har aldri følt meg så alene og rådvill før.

Etter 3 mnd ble det fanget opp av en fantastisk helsesykepleier at jeg ikke hadde det så bra oppi det hele, og jeg fikk hjelp til å slutte med ammingen og komme meg på beina selv. Sett i ettertid tenker jeg det hele kanskje  kunne vært unngått med rett hjelp litt tidligere i forløpet. Jeg skulle ønske jeg hadde fått informasjon av et menneske og ikke en sjekkliste på en nettside på barselhotellet om hva som skjer når melka kommer dagen etter at du har kommet hjem fra sykehuset. Jeg skulle ønske sykepleierne på barsel hadde hatt tid til å hjelpe til med en amming når jenta mi faktisk hadde behov for mat og jeg skulle ønske jeg hadde en ammepoliklinikk å gå til når det ballet på seg med ammetrøbbel etter hjemkomst. Jeg mener det ikke er riktig at denne hjelpen hovedsakelig skal gis av dyre private klinikker og frivillige ammehjelpere (sistnevnte burde heller fungere som et fint supplement til tilbud i helsevesenet).

Puh! Det ble langt og mye om en liten del av barselomsorgen. Jeg kjenner jeg er litt redd for å sette meg selv i en liknende situasjon igjen ved et eventuelt barn nummer to. Hørte dere på foreldrerådet, og håper det blir mulig å engasjere seg frivillig på noen måte hos dere etterhvert 🤞🏻

Eva

Fødte på Ullevål sykehus, høsten 2019