Den beste fødselen min! Men samtidig så utrolig vanskelig med tanke på all kampen og utryggheten vi måtte gå gjennom
Jeg er mor te fire barn, hvorav det eldste er fem år og det yngste er ett år. Så det er fire ganske tette barn. For ett år siden fødte jeg fjerdebarnet bare noen få dager etter nedstengningen av Norge, den 16. mars.
Før jeg forteller historien må jeg ta med et par fakta om meg selv slik at dere kan forstå bedre hvor alvorlig det faktisk var for meg, både helsemessig sett og tryggheten i selve fødselssituasjonen for meg.
Jeg er døv, har vært det hele livet mitt og jeg bruker norsk tegnspråk. Mannen min er også døv og tegnspråkbruker, men han har høreapparater for å kommunisere med hørende. Når jeg var hos jordmora eller andre ærend på sykehuset for svangerskapskontroll, hadde jeg alltid med meg tolk slik at kommunikasjonen skulle gå smidig. En høygravid kvinne har virkelig ingen tålmodighet te å skrive en novelle om tilstanden hennes, og en lege gidder aldri å skrive ned alt det hun har tenkt å si. Slik er virkeligheten for oss døve, så tolk er løsningen.
I tillegg har jeg diabetes type 1, hvilket gjør at mine svangerskap og fødsler havner i risikokategorien. Dette sammen med kommunikasjonsbarrieren mellom helsepersonellet og meg gjør at jeg må ha en person som klarer å oversette alt oss i mellom raskt og korrekt.
Da jeg skulle te sykehuset for å føde fjerdebarnet, var mannen min med meg. Grunnet tidligere erfaringer rundt tolkebruk under kontroll eller liknende, så ville jeg bare ha mannen min som mitt kommunikasjonsmiddel med meg under en så alvorlig og livsviktig situasjon da jeg virkelig ikke ville risikere en misforståelse eller to. Det kunne nemlig påvirke barnet eller meg i så alvorlig grad at en av oss eller begge to kom te å dø eller ble livsvarig skadet. Vi kom inn i fødestua og der ble vi henvist te et venterom fordi fødselen ikke helt var i gang enda, men de kunne ikke sende meg hjem grunnet diabetesen min. Jeg måtte bli der te observasjon helt te fødselen var i aktiv fase. Klokka var da rundt ti om morgenen.
Et par timer seinere kom de og sa at mannen min måtte ut fordi han ikke hadde lov te å være der grunnet coronaen… Det var da vi startet opprøret mot dem; de kunne da virkelig ikke mene å sende mannen min hjem og tvinge meg som hadde stormrier te å skrive ned beskjeder te personalet? Jeg ble fylt av utrygghet og panikk fordi jeg kjenner meg selv så jævlig godt; under kraftige smerter som kom omtrent hvert minutt så tydde jeg bare te mitt morsmål: tegnspråk! Pausene mellom riene varte nemlig bare 30 sekunder. Ikke tale om jeg klarte å se på mobilen eller lese noe engang! Vi kranglet og da besluttet de å sende saken vår opp te avdelingsleder/overlege i og med at hvis kommunikasjonen mellom oss sviktet, så kunne barnet og jeg bli skadet. Derfor måtte mannen min være der og skaffe øyeblikkelig hjelp med klare beskjeder om hva som var galt hvis det skulle gå så langt. De sa at mannen min ikke fikk lov te å gå ut av venterommet, fordi de andre kvinnene som var der ville bli lei seg hvis de fikk se ham. Han måtte med andre ord pisse i den servanten i venterommet fremfor å faktisk gå på do, og jeg måtte ordne mat og drikke te ham hvis han trengte det – en som oversetter må nemlig være dønn våken for å få med seg alt. Jeg med mine stormrier skulle liksom ordne alt det….? Forbanna flaks at vi hadde mye mat og drikke med oss i fødselsbagen vår.
Da spurte jeg dem rett ut om disse kvinnene også var døve eller hadde liknende kommunikasjonsbarriere og helsetilstand? Svaret var nei. Alle var hørende og kunne altså rope rett ut straks det var noe galt. Så i mine øyne ble jeg ganske provosert av disse privilegerte kvinnene og helsepersonellet som nektet meg å ha min livsviktige kommunikasjonsstøtte ved min side.
Imens ventet vi. Riene pågikk og jeg prøvde å gå rundt i fødeavdelingen for å la tyngdekraften gjøre jobben sin. Men det gikk altfor tregt, grunnet frykten min for å måtte stå i dette helt alene. Hva hvis jeg fikk lavt blodsukker og ikke klarte å formidle om det annet enn på tegnspråk?
Jeg opplevde nemlig det da jeg hadde født tredjebarnet. Da fikk jeg lavt blodsukker samtidig som jeg fikk et posteklampsi-anfall og klarte bare å skrive «COLA» (cola er en type sukkerholdig drikke som vil få opp blodsukkeret), men helsepersonellet nektet meg det fordi de tenkte bare på mitt høye blodtrykk og colaen hadde koffein i seg. Ingen kom på at jeg har diabetes type 1. Da tenkte jeg at jeg kom te å dø hen fordi ingen rundt meg klarte å forstå hva jeg ville. Mannen og moren min var begge to på vei fordi sykehuset varslet dem om at dette var alvorlig, og når jeg så at moren min kom først så sa jeg bare COLA te henne på tegnspråk og at ingen ville gi meg sukker samtidig som folk rundt meg jobbet med blodtrykket mitt. Da eksploderte hun og fortalte helsepersonalet at de måtte gi meg glukose straks. Jeg ble så lettet og dermed sank blodtrykket mitt fortere også siden stresset mitt rundt blodsukkeret forsvant. Dette er et klassisk eksempel på hvor alvorlig galt det kan gå om jeg ikke har en som kan tegnspråk tilgjengelig. Hele tida.
Samtidig som vi ventet, forsøkte vi en siste utvei - tolketjenesten. Det måtte da vel være bedre enn ingenting tenkte vi, i og med at de har lisens te å tolke overalt. Vi ba om å få en tolk nå te fødselen. Men te svar fikk vi at de ikke ville sende ut en tolk, det gjorde de kun i liv og død situasjoner. Altså… fødsel er virkelig ikke en liv/død situasjon? Herregud. Dermed var tolk utelukket.
Så kom overlegen te oss og sa at mannen måtte UT. Klokka var da rundt to. Jeg ble så redd og lei meg. Men mannen min var heldigvis like standfast som tinnsoldaten og nektet å gå ut. De måtte i så fall bære ham ut! Han skulle bli ved min side. Jeg argumenterte med at hvis de kastet mannen min ut, så brøt de hele menneskerettighetskonvensjonen som FN hadde grunnlagt, særlig i den delen om mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen skal stå over ALT, det være seg krig, hungersnød, osv. Pandemi vil altså også gjelde her, FNs konvensjon kan ikke brytes her! Jeg hadde dermed bunnsolid rett te å få alt oversatt te mitt morsmål.
Overlegen sa da at hun skulle gå opp te toppledelsen og forklare vår sak. Og denne fasen husker jeg så godt fordi fra det øyeblikket overlegen med sitt steinansikt sa at Ståle måtte ut, så stoppet riene mine helt opp. Det var ingen smerter i meg. Bare en altomfattende frykt for både barnets og mitt liv. Jeg var jo allerede mor te tre andre nydelige barn!! Hvem skulle ta seg av dem? Bare jeg kjenner dem slik. Dette var tanker som kretset i hodet mitt.
Det var da jeg innså hvor undertrykkende majoriteten faktisk var mot oss som tilhørte en minoritet. Vi som ikke har samme privileger som dem. Menneskerettighetene ble kastet ut av vinduet da coronaen kom. I tillegg kom det perspektivet hvor kvinnehelse ikke var så altfor viktig. Kvinner klarer seg jo uansett fordi de er laga for å føde og tåle smerter, eller hva?
Fødselen stoppet helt opp i to timer. Man leser jo om dyr eller mennesker som klarer å stoppe fødselen deres om de føler at livet deres og barnets liv sto i fare. Dette skjedde meg. Jeg følte virkelig det slik, både fysisk og mentalt sett. Etter to timer kom overlegen omsider tilbake med beskjeden om at mannen min kunne få være ved min side grunnet min helsesituasjon og det faktum at ingen jordmødre kunne tegnspråk. Engelsk kunne noen av de, men da er vi jo like langt om jeg også må skrive på engelsk!
Straks overlegen sa det, kom riene tilbake. En par timer seinere ble vårt siste barn født, og det ble min beste fødsel fordi jeg fikk stå og ta i mot henne med mine hender. I de to første fødselene var jeg bundet te senga fordi sykehuset mente at jeg måtte ha på meg CTG hele tida grunnet diabetesen min. Dermed kunne jeg bare ligge i senga pga den korte idiotiske ledninga te CTG-apparatet. Jeg fikk aldri taklet riene mine godt nok når jeg bare lå timer etter timer. Det endte opp med epidural på meg og vakuum på begge to i tillegg te litt klipping på meg. Nr 3 ble tatt med keisersnitt pga svangerskapsforgiftning.
Men denne siste gangen krevde jeg å få bevege meg rundt, å få stå og takle riene på den måten som kroppen min følte at var best! De hørte på meg, og tok CTG kun to ganger. Resultatene var knallgode så jeg fikk fortsette som jeg hadde behov for. Hele den aktive fødselen var så fin. Jeg trengte ikke engang epidural selv om jeg et par ganger hylte ut «FADER ALTSÅ DETTE KLARER JEG IKKE MER!! FAEN I JÆVLA SORTESTE HELVETE!! JEG VIL IKKE!!» (Jeg er halvt nordlending.) Da sa den fantastiske jordmora bare nøkternt «jaja, jeg kan jo ringe te anestesilegen om du vil? Men jeg synes at du gjør en så utrolig bra jobb her altså. Alt går riktig for seg!» Det var alt jeg trengte å høre. Den tryggheten og tilliten hun ga meg. Jordmora og mannen min snakket om politikk og liknende mens jeg holdt på mitt, bisart nok (Det må sies at jeg der og da ville være i fred!). Jeg trengte heller ikke å bli klippet. Fordi jeg sto og fikk kjenne på at dette var best for min del, så fødte jeg uten problemer. Minnet om følelsen av å holde henne med mine egne hender før hun engang var kommet helt ut, er uslåelig.
Når jeg holdt veslejenta, vårt siste barn i mitt favn, strigråt jeg. Den beste fødselen min! Men samtidig så utrolig vanskelig med tanke på all kampen og utryggheten som vi måtte gå gjennom for at jeg skulle få en trygg og sikker kommunikasjon gjennom fødselen. Alle jordmødrene på føden kom innom oss og beklaget at vi måtte oppleve noe slikt. De så tydelig hvor viktig det var å ha en direkte kommunikasjon.
En kan aldri vite når en kvinne ikke klarer å skrive lenger grunnet smertene. Enkelt og greit. Hva hadde skjedd om synet på kvinnehelsa og forståelsen om hvor ekstremt viktig det er for den fødende kvinnen å få oppleve trygghet, var bedre? Da tror jeg nemlig at vi hadde sluppet denne idiotisk unødvendige kampen.
Den dag i dag kaller jeg henne for Sundance (fra filmen Butch Cassidy & the Sundance Kid), men det er ikke navnet hennes. Dog betyr mellomnavnet hennes «sol» fra islandsk litteratur; Sunna. Det er en påminnelse om kampen vår og selve fødselen, og hvordan sola skinte rett inn i venterommet vårt etter at overlegen gikk, og jeg skjønte at nå var jeg trygg. Veslejenta er vår blide, glade, krigerske og dansende solstråle - nesten som om hun er blitt slik nettopp fordi vi kjempet så hardt.
Ditte Emilie Hatlelid understreker at jordmødrene virkelig gjorde det de kunne og at de var dyktige. De måtte bare gjøre jobben sin, og hun og mannen kjempet en kamp mot en uvitende overlege og toppledelse, ikke mot jordmødrene.
Ditte Emilie Hatlelid
Fødte på Drammen sykehus, mars 2020
