Det var så travelt at jeg måtte føde på et annet sykehus som er 2 timer unna inkludert en ferge
Jeg fødte i starten av mars når de enda ikke hadde åpnet noe særlig opp her hvor jeg bor. Jeg startet med små uregelmessige rier på tirsdag formiddag, de fortsatte utover ettermiddagen så jeg ringte føden (som er 5 minutter unna hvor jeg bor med bil). Jeg kom inn for en sjekk, og det viste seg at jeg ikke hadde åpning. Jeg registrerte allerede da at de hadde det travelt. De sendte meg hjem med en sovedose (10 mg Sobril og 1g paracet) og med beskjed om å ringe hvis det tok seg opp. Jeg lå hele natten med rier og sov kanskje 2 timer usammenhengende. Så når kl slo 6 var jeg så utslitt at jeg ringte føden på nytt. Da fikk jeg slengt over telefonen at det var så travelt at jeg mest sannsynlig måtte føde på et annet sykehus som er 2 timer unna inkludert en ferge. De sa også at jeg måtte ringe tilbake når dagskiftet var kommer på jobb og at jeg fikk stille meg i dusjen enn så lenge. 3 timer senere og fortsatt 0 søvn ringte jeg tilbake, fikk komme inn på en sjekk. Fortsatt ingen framgang. De sendte meg hjem med nok en sovedose (10 mg Sobril og 1g paracet) og beskjed om å komme tilbake senere på dagen.
Dro hjem og fikk hvilt meg litt på sofaen, men fikk fortsatt ikke sove da sammentrekningene fortsatt kom med grei styrke. Da jeg dro tilbake til føden senere på dagen, virket det som ting hadde roet seg ned der. Jordmoren som undersøkte meg da, sa at jeg bare skulle slappe av og at jeg mest sannsynlig fikk føde på sykehuset jeg hørte til. De sendte meg dog hjem igjen da framgangen var liten. Vel hjemme kunne jeg endelig senke skuldrene litt vel vitende om at jeg nå skulle få føde der jeg hadde planlagt og slapp å reise 2 timer unna. Da tok riene seg også litt opp i styrke og jeg måtte nå puste meg igjennom de. Jeg tenkte at NÅ skjer det endelig noe. Så ringte telefonen fra føden og sa at de nå hadde avgjort at jeg skulle føde på lokalsykehuset som var 2 timer unna. Jeg kjente bare at alt rundt meg raste sammen og jeg klarte ikke lenger å føle at jeg hadde kontroll. Der og da føltes dette som verdens undergang.
Etter å ha grått en del og fått roet meg ned takket være samboeren min bestemte jeg meg for å ringe føden hvor jeg nå skulle føde. Det begynte å nærme seg kveld og jeg ville legge en plan da sykehuset lå så langt unna og det gikk få ferger på natta. Jordmoren jeg snakket med på telefonen forsto at jeg var sliten da det hadde gått over ett døgn uten nesten noe søvn. Hun foreslo at jeg bare skulle komme inn så jeg skulle få noe å sove på og få senket skuldrene litt. Da dukket nok en bekymring opp, hva med mannen min. Skulle han sitte i bilen på parkeringsplassen hele natta mens han ventet på at jeg skulle få havne i aktiv fødsel? Jeg delte denne bekymringen med jordmora over telefonen, hun sa hun skulle se om han kanskje kunne få bli med inn, men at hun mest sannsynlig ikke hadde ett svar til meg før jeg kom fram.
I mens alt dette hadde foregått, følte jeg at sammentrekningene kom sjeldnere og svakere igjen, som om det holdt på å stoppe opp. I bilen på tur til lokalsykehuset tok det seg kanskje bittelitt opp, men ikke mye. Jeg kjente at jeg ikke klarte å legge fra meg bekymringen om at mannen min kanskje ikke fikk bli med opp, selv om at han forsøkte gang på gang å si at jeg ikke måtte tenke på han og at det kom til å gå bra uansett.
Noe av det første jordmora sa til meg når jeg kom opp på avdelingen, var at mannen min skulle få bli med inn, og at de måtte bruke litt skjønn. Spesielt i så spesielle situasjoner som denne.
Jeg fikk meg en real dose morfin (10 mg morfin intramuskulært) og fikk sovet litt denne natten, jeg våknet fortsatt av og til av at jeg hadde sammentrekninger. Ny dag kom og de begynte å snakke om å kanskje sende meg hjem da jeg fortsatt ikke hadde noe særlig fremgang. Da dukket nye bekymringer opp, hvor skulle jeg da i så fall føde når det skulle ta seg opp? Jordmora foreslo heldigvis å prøve å sette ting litt i gang ved hjelp av stimulering av brystvortene og klyx. Etter dette klarte hun å strippe meg litt og ting tok seg endelig litt opp igjen. Utpå kvelden kom legen og tok vannet mitt for å hjelpe meg i gang. Da skjedde virkelig ting, endelig kunne jeg si at jeg var i aktiv fødsel etter nesten 2 døgn.
Jeg fikk epidural tidlig da jeg var sliten og taklet smertene dårlig. Jeg hadde øvd på pusteøvelser tidligere i svangerskapet, men jeg klarte ikke lengre å utføre disse da jeg mistet all kontroll fordi jeg var så utkjørt allerede. Det skal sies at jeg hadde ikke klart meg uten mannen min før jeg fikk epidural. Han holdt motet mitt oppe og var virkelig en støtte for meg når jeg mistet kontrollen. Det er viktig for meg å få fram hvor viktig han var for meg her fordi jeg tenker på alle de kvinnene som måtte klare seg uten mannen sin fram til dette stadiet. Jeg er virkelig imponert over de!
Utover natten stoppen fødselen litt opp og babyen i magen ble litt stresset av det riestimulerende dryppet. Legen ble tilkalt og for å korte ned historien litt så endte det hele med keisersnitt. En fødsel uten mannen min ved min side. Jeg måtte føde alene. Det positive oppi alt dette var at jordmoren min oppfylte ønsket mitt om å få babyen på brystet så kjapt som mulig etterpå, og at han skulle få ligge der så lenge som mulig. Jeg er så evig takknemlig for at hun hadde hørt meg på dette ønsket.
Konsekvensen av dette ble at mannen min så vidt fikk hilse på sønnen sin før han måtte dra hjem. Han hadde fått vært tilstede hele veien fram til nå. Akkurat der og da gjorde det meg ikke så mye fordi jeg selv var så utslitt og trengte virkelig litt søvn.
Fredags formiddag ble jeg kjørt fra intensiven og opp på barsel. Da hadde jeg enda ikke stått på beina, men sta som jeg er, så skulle jeg opp så raskt som mulig. Jeg fikk en barnepleier til å hjelpe meg opp, og der og da så tenkte jeg at dette var jammen ikke så ille som jeg trodde det skulle være. En av jordmødrene sa til og med til meg at jeg var ganske så sprek, for alle var ikke like mobile som meg bare timer etter et keisersnitt.
Jeg er helsepersonell selv så når jeg merket at det var travelt i avdelingen, turte jeg ikke å kreve meg noe særlig. Og i og med at jeg følte at jeg mestret min nye tilværelse så spurte jeg lite etter hjelp. Jeg var letta når klokka endelig slo 18 og mannen min kunne komme på besøk å avlaste meg litt. Når han dro igjen kl 20, forsøkte jeg å sove litt. Jeg hørte i gangen at det var fødsel på gang og merket på personellet at det var travelt, så jeg ringte ikke på for hjelp. Senere på natta når jeg hadde ligget i ro en stund, så skulle jeg forsøke meg opp for å skifte en bæsjebleie, jeg hadde da ligget i ro en stund og smertene i såret hadde virkelig tatt seg opp.
Jeg ringte på for hjelp, jeg opplevde hun som kom å hjalp meg som stressa og at hun følte hun egentlig ikke hadde tid til å hjelpe meg. Da begynte også barseltårene å komme og lufta gikk liksom litt ut av ballongen. Det hjalp heller ikke på at 2 dager senere så hadde jeg fortsatt ikke fått melk som en konsekvens av keisersnittet, og ungen min hadde gått ned 10% av fødselsvekten sin og måtte få morsmelkerstatning.
Jeg hadde allerede da følt at kroppen min sviktet meg siden jeg så inderlig hadde ønsket meg en vaginal fødsel fra før av. Nå klarte jeg ikke å amme mitt eget barn engang, og følte det var nok ett nederlag. For å korte ned historien litt så la ikke sønnen sin på seg når vi kom hjem heller, og det hele endte i ett opphold på barneavdelingen for å utrede at det ikke var andre grunner til at han ikke gikk opp i vekt. Det viste seg at jeg da heller ikke klarte å produsere noe særlig med melk og det ble bestemt å trappe opp morsmelkerstatning og mate han hver 3. time gjennom døgnet. Da ammet jeg først, noe som kunne fort ta 45 minutter. Så skulle han ha flaske og jeg skulle pumpe etter amming for å få i gang produksjonen. Ergo, jeg sov minimalt på 3 uker. Til slutt tok han endelig igjen fødselsvekta si, og jeg bestemte meg mer eller mindre for å gi opp amminga. Jeg kjente på ammesorgen og klarte liksom ikke helt å legge amminga helt fra meg så jeg bestemte meg for å fortsette. Noe jeg er veldig glad for den dag i dag da han nå får mer morsmelk enn morsmelkerstatning i løpet av ett døgn.
Til poenget... Jeg klarte ikke å legge bak meg verken keisersnittet eller at jeg ikke fikk til amminga. I en periode så klarte jeg ikke høre på andre sine fødselshistorier, og jeg måtte slå av TVen hvis det var fødsel på der. Jeg gråt hver gang jeg tenkte på det, og følte også i tillegg til at kroppen min hadde sviktet meg at korona hadde robbet meg for at mannen min fikk oppleve fødselen. Jeg tenker kanskje også at barseltiden ikke hadde vært så tung hvis jeg hadde fått ha partneren min der sammen med meg.
På 8-ukerskontrollen bestemte jeg meg for å snakke med helsesykepleier om dette. Jeg kjente selv at jeg ikke klarte å nyte babyen min fordi jeg hadde så mange triste følelser som kom i veien. Nå går jeg psykolog og får den hjelpen jeg trenger for å fordøye alt dette. Men jeg vet at alt dette kommer til å murre igjen om jeg noen gang kommer til å bli gravid igjen. Jeg følte absolutt jeg ble tatt på alvor av helsesykepleieren. Det var hennes forslag at jeg skulle gå til psykolog, og det var hun som ordnet timen for meg. Hun var også med på første time hos psykologen for å skape en relasjon mellom meg og psykologen. Jeg er veldig glad for oppfølgingen jeg har fått av helsestasjonen.
Beklager for en lang historie, men jeg måtte fortelle alt fra start til slutt for å poengtere hvorfor ting ble som de ble hos meg. På en måte er jeg veldig glad for at jeg måtte føde på ett annet sykehus da jeg fikk lov til å ha med mannen min før fødselen der. Jeg glemte også å nevne at jeg fikk lov til å ha med mannen min den siste natta på barsel fordi personalet så at jeg trengte han. Jeg må også nevne at jeg ikke sitter igjen med noen negative følelser mot jordmødrene og barnepleierne jeg møtte underveis. De gjorde virkelig sitt beste med de ressursene de hadde og jeg hedrer de for den jobben de gjør.
Trine Eriksen
Fødte i mars 2021 på Volda sykehus, men hadde egentlig fødeplass på Ålesund sykehus
