Hvis det er en plass man burde bli sett og tatt vare på, så er det vel ved en fødsel?
Jeg vil gjerne fortelle min historie til dere. Den er lang, men jeg føler både de små og store tingene gir et bilde av min opplevelse.
I 2017 gikk jeg 11 dager over termin og ble så satt i gang. Jeg hadde vært på kontroll flere ganger fordi babyen var stor, nesten 5 kg. Jeg fikk beskjed om at de ikke ville sette i gang før dag 11 fordi det kunne være farlig å sette i gang, og at keisersnitt gjorde de ikke på grunn av stor baby. Hvis jeg måtte settes i gang, ble det med intravenøst drypp, men de skulle ikke drøye det lenge før det ble keisersnitt (siden babyen var så stor). Så kom dagen for å sette i gang, og jeg var veldig nervøs. Jeg fikk veldig lite informasjon fra gynekologen, og etter ultralyd sa hun at det skulle settes inn en ballong. Uten mer info gikk hun ut og jeg stod igjen som et spørsmålstegn. Etter en særdeles kort beskrivelse av jordmoren jeg tok fatt i og spurte hva ballong var, ble ballongen satt inn og jeg fikk beskjed om at den kunne være der opptil 48 timer. Det kom som en stor overraskelse på meg. Jeg fikk sterke murringer med en gang, men de avtok etter 7-8 timer. Så fikk jeg noe å sove på og heldigvis fikk mannen min lov til å være i rommet selv om han egentlig ikke hadde lov til å være der (som jordmora sa).
Jeg våkna rundt kl. 4 på natta, lå med smerter som ble verre og verre, og rett før kl. 5 var de så store at jeg tilkalte jordmor. Hun sjekka ballongen og sa den var ute, så nå var det 4/5 cm åpning og fødselen var i gang. Da måtte jeg på fødestua, men akkurat da kom det ei som skulle føde inn på avdelinga, så jordmora og barnepleieren som var på vakt forsvant inn på den andre fødestua. Dermed var jeg og mannen min helt alene i rundt 45 min. Jeg hadde bedt om epidural når de førte meg inn og ble fortalt at de skulle tilkalle anestesi. Mannen min ringte i snora mange ganger, men ingen kom. Han var stressa. Til slutt traff han barnepleieren i gangen, men hun kunne ikke komme inn for hun var opptatt med en fødsel!
Til slutt kom de inn og en annen jordmor kom på dagvakt. Jeg spurte hvor anestesien var, men de var ikke blitt tilkalt, så det måtte hun gjøre. Og så tok det lang tid før de kom (anestesilegen hadde hjemmevakt), og kl. 8 fikk jeg epidural. Tingen var at jeg hadde rier som aldri gav seg helt, jeg fikk aldri en ordentlig pause. Det var konstant rier. Så viste det seg at jeg ikke fikk mer åpning, så de gav meg intravenøst drypp. Jeg kastet opp, fikk etterhvert store rier tross epidural, og var ganske så utmatta. Gynekologen skrudde opp mengden hver gang hun var innom. Men etter over 26 timer så fikk jeg blødninger, magesmerter (andre enn rier) og babyens hjerterytme ble forstyrret. Det ble hastekeisersnitt.
Jeg ble fraktet på intensiven, og etter noen timer tilbake på føden. Senga var en enkel madrass, og ikke behagelig. Dagen etter kom to ansatte inn og det første de sa var "nå skal du opp!". Jeg var litt forfjamset for jeg hadde så mye smerter, men nei, opp MÅTTE jeg. Jeg ble irritert og sa jeg kan PRØVE. Jeg skreik som aldri før, det var som om noen stakk en stor kniv i såret. Opp kom jeg ikke den dagen.
Mannen fikk være der i to netter, og etter det ble han regelrett kastet ut. Den neste morgenen reiv de opp døra (ja, faktisk) og inn kom jordmor og barnepleier og sa at han måtte reise hjem i ettermiddag. Jeg var helt fra meg og sa med gråt i halsen at hvem skal hjelpe meg da? Jeg har ikke vært oppe av senga på grunn av smerter og så skal jeg ha babyen alene?! Ja, det var aldri noen fedre som hadde vært der mer enn to netter, fikk jeg til svar. Hvis jeg trengte hjelp så kunne jeg dra i snora. Jeg var helt fortvila!
Men hjelp fikk jeg ikke mye av, og jeg var vel litt for "god" pasient siden jeg selv var ansatt og jobbet på det sykehuset i mange år. De var ikke akkurat på tilbudssida heller. Jeg skulle helst klare meg alene.
Jeg hadde veldig høy crp og utviklet feber. Jeg var kjempedårlig og lå og skalv i senga. De fikk ikke ned crp'en og gav meg stadig ny og sterkere intravenøs antibiotika. Nytt venekateter gav de meg nesten daglig for antibiotikaen var så sterk. Jeg fikk fire forskjellige over en periode på 11 dager. Den siste var en kombo på to, en såkalt hestekur ifølge jordmora. Tingen var den at de sa aldri noe mer enn at crp'en var høy og du skal ha mer antibiotika.
Den ene natta hadde jeg sittet halvt oppe i senga og holdt babyen, for hun ville bare ikke sove i senga si. Når klokka var rundt 1-2 på natta ringte jeg på jordmora og lurte på om hun kunne ta dattera mi litt slik at jeg fikk sove og lagt meg ned siden jeg hadde så vondt i operasjonssåret. Da svarte hun at jeg måtte lære meg å ta meg av babyen min, og når jeg kom hjem så var det ingen snor å dra i! Da svarte jeg at da har jeg i hvert fall en mann som kan hjelpe meg.
Kl. 3 samme natt kom samme jordmor inn for å sette intravenøs antibiotika, som jeg fikk fire ganger i døgnet. Jeg sov, men våknet litt til når hun kom inn. Jeg ønsket ikke å prate for var så trøtt, men hun sa plutselig at jeg måtte huske å skifte bleie på babyen min, for hun var så rød på rumpa. Jeg sa at men det gjør jeg jo, og hadde den natta skiftet en gang allerede og at jeg trodde hun kanskje reagerte på alle medisinene jeg fikk, siden jeg ammet. Men det bare overhørte hun og sa noe sånt som at babyer har sensitiv hud så det må skiftes ofte. Denne jordmora hadde jeg aldri truffet eller snakket med før denne natta.
Jeg lå som sagt i mange dager og crp'en gikk gradvis nedover, måtte under 100 for å kunne reise hjem. En gynekolog snakket med meg på dag 2 i kanskje 2 minutter – før jeg hadde vært på beina. Etter 6 dager med særdeles dårlig form måtte jeg selv be om at en lege sjekket meg. Legen kom ikke, og svaret var at han hadde nok glemt det. Dagen etterpå kom en gynekolog (etter at jeg maste igjen) og jeg fikk få svar. De visste ikke hva som feilte meg, men gav det navnet barselfeber og feberen jeg hadde hatt til tider kunne skyldes melkeproduksjonen som ble satt i gang. Attpåtil hadde jeg betennelse i operasjonssåret, og det var mannen min som oppdaget det. Ingen andre sjekket det...
Til slutt ble jeg sendt hjem. Jeg følte jeg satt i fengsel. Det var helt forferdelig og jeg ville helst ikke ha noe med de ansatte å gjøre. En sjelden gang hentet de frokost til meg, mange dager spiste jeg nesten ikke frokost for jeg orket ikke hente eller var opptatt med babyen. Mannen min hjalp meg på do og tørket meg, dusjet meg og hjalp meg med mat. På ettermiddagen når han måtte gå, gråt jeg alene i senga.
En dag fikk jeg spørsmål om mannen min var grei med meg, fordi noen ansatte hadde reagert på måten han oppførte seg på. De syntes han dominerte meg. Det eneste han hadde gjort var en gang å bli opprørt over at de ikke så ut til å ta helsetilstanden min seriøst, og sa han ville ta meg med hjem hvis de ikke gjorde noe. Han brydde seg om meg, men han snakket ikke norsk da og er fra Syria, og jeg følte det rett og slett var diskriminering.
Så etter 11 dager fikk jeg lov å dra hjem, de fant ikke noe galt, men de hadde da ikke prøvd så veldig hardt heller følte jeg. Jeg følte meg i helt elendig form, men hadde ikke overskudd til noe annet enn å være der for babyen min. Jeg var ikke meg selv kan du si, og var hoven i hele kroppen. Andre dagen hjemme begynte jeg å blø en del. Og litt etterpå blødde det MYE! Jeg kom meg på doen og det kom ut store klumper og det blødde og blødde – hele det lille badet var dekket av blod. Mannen fikk ringt til ambulansen og jeg ble fraktet til sykehuset og hasteoperert. De måtte skarpe ut rester av fosterhinnen som hadde ligget og blitt betent inni livmora. Jeg trodde jeg skulle blø ihjel. Heldigvis gikk det godt, men fikk for eksempel ingen fysio-oppfølging og ble sendt hjem med beskjed om å ikke bære mer enn babyen sin vekt på seks uker. Jeg klagde på behandlingen jeg fikk på barsel til gynekologen som hadde hasteoperert meg, og han sa han gav tilbakemelding til avdelingen. Jeg burde ha tatt det videre, og har tenkt tanken mange ganger, men det har blitt med det... Jeg har slitt med helsa etterpå og fått diagnosen ME. Men håper det blir bedre en dag!
Uansett er dette mitt bidrag til å sette fokus på kvinnehelse. Og en ting til – jeg har jobbet som radiograf i 13 år og aldri har jeg opplevd så dårlig pasientbehandling på pasienter som er opererte. I tillegg er det en fødsel. Jeg har sittet igjen med en slags følelse av å ikke blitt trodd og sett på som lat/tiltaksløs. Hvis det er en plass man burde bli sett og tatt vare på, så er det vel ved en fødsel?!
Eli
Fødte på Flekkefjord sykehus, 2017
