Det føltes som et traume. Ennå sitter det igjen som noe tøft og brutalt
Jeg ble planlagt igangsatt på grunn av en underliggende tarmsykdom. Jeg gikk til uke 37 (så slik sett innenfor det som blir kalt termin). Jeg ble først strippet så sendt hjem i to døgn, så sendt hjem på nytt med ballong i 24 timer, for så at jeg ble fysisk innlagt da jeg måtte påbegynne tablettkur for igangsettelse. Jeg fikk to fullverdige kurer før fødselen startet.
Dette var i september 2020 og (selvfølgelig) under corona. Jeg var førstegangsfødende og veldig nervøs for å måtte føde uten min samboer. Alle sykepleierne og legene som jeg var i kontakt med var hyggelige og forståelsesfulle, så i min historie vil jeg unødig si noe negativt om de som jobbet med meg i forbindelse med igangsettingen. Det jeg syntes var vanskelig å forholde seg til, var at avdelingen ikke var konsekvent på hvem som fikk ha «mannen» sin tilstedet. Jeg opplevde at en mann hadde overnattet på rommet jeg skulle bo på, men at min samboer måtte reise hjem. Jeg så også at det var andre menn på avdelingen som helt klart hadde fått lov til å være der over natten. Jeg var alene på rommet og ingen kom inn og sjekket til meg unntatt når jeg skulle ha oppfølging i forbindelse med behandlingen. På grunn av en sykepleier som var «snill», fikk min samboer «lov» til å være lengre på rommet mitt med den lovnaden at han ikke skulle gå ut i gangen. Det var med andre ord helt tilfeldig at han var tilstedet da fødselen startet. Kl. 02 på natten. Og det ble en voldsom seanse, på 20–30 minutter gikk jeg fra 2 cm (som jeg hadde hatt i dagevis) til full åpning. Og jeg er så glad at jeg hadde min samboer med min side der jeg lå som eksorsisten i bru mens jeg ble trillet i rullestol fra avdelingen ned på føden. Jeg fikk epidural og ventet i tilnærmet 5 timer før de valgte å sette meg på drypp og jeg måtte presse babyen ned selv da han stod for høyt. Fødselen gikk vel som mange andre fødsler, sjokkerende smertefullt, men babyen kom ut med pressing, klipping og gråt. Babyen var frisk!
Så ble det vanskeligere for meg, og der jeg tror hele forskjellen på hva min fødselsopplevelse endte opp som. Morkaken kom ikke ut, de jobbet og styrte på og en anestesilege ble tilkalt. De forsøkte mye, til og med å koke navlestrengen. Babyen min ble ganske raskt gitt til pappaen. De snakket mye over hodet på meg, operasjon ble nevnt. (Jeg skrev ikke fødselsbrev noe jeg presiserte til alle jordmødrene, det ble tre forskjellige, fordi jeg hadde bare ett ønske, at de skulle gi med all informasjon.) Så plutselig skjedde det noe, morkaken løsnet i siste liten, puh. Men så, fra lettelse ble rommet fylt opp med 7 hoder til. Jeg fikk beskjed fra to sykepleiere at «beklager, men dette må gjøres», så kom fire knyttnever i magen på meg hvorpå de moste meg i magen, det var så ulidelig vondt. Samtidig fikk jeg så mange sprøyter i lår og armer at jeg ikke klarte å telle de. Jeg blødde ut fra armene hvor dryppene hadde sittet fordi jeg hadde strammet muskulaturen så mye at nåla hadde blitt presset ut. Plutselig kjente jeg at noen stakk noe inn i anus, da ble jeg skikkelig forbanna og for første gang tilnærmet ropte jeg stopp. Jeg så anestesilegen sitte å sy så mye og lenge i underlivet på meg at jeg spurte om jeg hadde revnet masse (Neida, det var heldigvis bare en blodåre som hadde blitt klippet i og som blødde «ganske mye»). Så gikk bare piffen ut av meg, jeg fikk en ut av meg selv-opplevelse, hvor alle bevegelser som ble gjort på meg på en måte bare skjedde. Og jeg så bort på samboeren min og babyen min og tenkte at de har det i hvert fall fint.
Så etter en stund roet ting seg og «alt var under kontroll». Da fikk jeg beskjed om at de hele tiden hadde hatt ting under kontroll og at livmoren ikke hadde trukket seg sammen og derfor måtte de gjøre jobben for meg. Jeg hadde mistet en god del blod, ca. 1 liter, men de skulle skrive litt mindre i journalen så fikk jeg lov til å dra på barselhotellet sammen med min samboer. Der og da var jeg så glad, han fikk være sammen med meg. For 1 liter var egentlig grensen for at jeg skulle blitt innlagt på barselavdelingen på sykehuset, som hadde medført at samboer måtte ha reist hjem på grunn av corona.
Jeg var så dårlig, jeg klarte ikke stå oppreist, og klarte ikke sovne på natten. Jeg fikk angst på natten og hadde en helt forferdelig følelse i kroppen. På morgenen etterpå holdt jeg på å gå i bakken så mange ganger. Men jeg pinte meg i dusjen fordi det var sagt at var bra. Jeg gikk også ned i kantinen på barselhotellet fordi det sikkert var lurt å få litt bevegelse i kroppen. Og det var grusomt, på grunn av corona måtte man stå i kø for å få mat, og det ble krysset av rom-nummeret slik at samboer for eksempel ikke kunne gått to ganger, da var det jo «enklere» at jeg ble med. Køen tok flere ganger en halvtime før vi nådde fram. Jeg husker jeg så en kreftpasient som var så dårlig i den køen, stakkars menneske, hun klarte nesten ikke stå på beina.
Jeg var grå i ansiktet og var så kvalm og dårlig. Jeg ringte min mor, som umiddelbart spurte om de hadde tatt blodprosenten min. Jeg sa nei. Da jeg sent på dagen spurte om de kunne ta en blodprosent av meg, fikk jeg beskjed om at det nok ikke var vits i og at den sikkert var normal. Jeg insisterte. Og den kom tilbake så lav at de vurderte innleggelse umiddelbart. Jeg ba om de kunne se på alle muligheter for at jeg kunne få den minst inngripende behandlingen for at min samboer kunne være sammen med meg. Alternativet var nemlig at hvis jeg skulle få blodoverføring måtte jeg sjekke ut av barselhotellet til tross for at jeg trolig kunne sjekke inn igjen på et senere tidspunkt, og da måtte samboer reise hjem. Jeg var helt fortvilet fordi jeg følte virkelig ikke at jeg klarte noe alene, og trengte derfor han som støtte for meg og all håndtering av babyen vår. Jeg fikk «heldigvis» minst inngripende behandling. Jeg fikk jernoverføring intravenøst, noe som medførte at jeg bare trengte å være borte fra barselhotellet 1 time. Men jeg måtte ha med meg babyen, og far fikk ikke være med. Jeg måtte be om en seng å ligge i fordi jeg ble egentlig satt på en stol uten armlener i et rom uten noe i.
Av alle sykepleierne jeg møtte, var kvinnen som satt jern i meg en redning for framtiden. Hun sa at hun ville at min mann skulle høre på hva hun skulle fortelle, fordi det var viktig. Vi ringte ham slik at han fikk samme info som meg (jeg var jo nesten ikke i stand til å huske mitt eget navn føltes det som). Hun sa at jeg hadde mister langt over 1 liter blod, dette fordi det de måler opp på fødestuen kun er fra det tidsrommet de har behandlet meg. Kroppen blør masse etter det også. Hun sa hun så på hele meg og fargen på hud og leppene mine at jeg hadde veldig lav blodprosent. Så sa hun at det ville ta tid, flere uker, før kroppen ville sakte men sikkert jobbe seg opp igjen. Og hvis ikke jeg forstod hvorfor jeg var så sliten, og hvorfor den minste anstrengelse ville være utmattende, kunne jeg tro at jeg var deprimert. Men det ville bli bedre, med tiden. Takk, tusen takk for henne!!!
Tiden generelt på barselhotellet var helt forferdelig, jeg ser tilbake på det med skrekk og gru. Alle de menneskene som kom inn med «gode ideer» for hvordan jeg skulle få til å amme. Jeg har ikke noe annet å si enn jævlig! Jeg følte meg besudlet og skitten, og enda får jeg en ekkel følelse av å tenke på det. Det er en helt egen historie. Far måtte gå på rommet da babyen skulle veies eller få sprøyter med mer, dette på grunn av covid, men jeg klarte nesten ikke stå. Jeg var redd for å miste babyen, men slik var det, mor og barn. Tullete, far kunne vel kle av babyen og være tilstede da han skulle veies.
Dette skjema som man skal krysse av på. Har du gjort ditt og datt, og noen spørsmål om fødselsdepresjon. Ingen tok tak i det. Og jeg kjente selv på en følelse som ikke var god. Så, tross at jeg var litt redd for konsekvensene, spurte jeg om fødselsdepresjon. Jeg fortalte at jeg slet litt og at jeg syntes fødselen og spesielt det som skjedde etter babyen var ute var veldig brutalt. Jeg fikk beskjed om at det skulle videreformidles til jordmoren som tok imot babyen.
Jeg kom hjem og klarte i lang tid ikke snakke om fødselen uten å gråte. Det føltes som et traume. Ennå sitter det igjen som noe tøft og brutalt.
Jeg fikk etter en stund komme på en debrief hos jordmoren. Og det var veldig bra. Der fikk jeg vite alle detaljene om hva de hadde gitt meg, hva som skjedde og fikk stilt spørsmål jeg lurte på. Det var nyttig for meg.
Jeg vil ikke sette en diagnose på meg selv. Jeg vet ikke om det var depresjon eller om jeg bare hadde mistet så mye blod at energien var helt borte. Uansett hva det var, hadde jeg ikke noe mestringsfølelse etter fødselen. Jeg hadde ingen energi i lang tid, og jeg hadde ikke overskudd til å være glad. Det har jeg dårlig samvittighet for nå. All den kjærlighet jeg har til barnet mitt i dag. Fødsel var brutalt for kropp og sinn.
Hadde jeg tenkt på meg selv, hadde jeg vært innlagt på barsel og jeg hadde fått behandlingen jeg trengte for å bli raskest mulig bra. På grunn av følelsen av å måtte velge bort tryggheten for meg selv, og frykten for å måtte stå alene med det nyfødte barnet mitt, valgte jeg bort min egen helse. Det valget skulle jeg ha sluppet å ta.
Henny
Fødte på Ullevål sykehus, september 2020
