Oppholdet på barsel var det verste jeg noensinne har opplevd, og jeg kommer aldri tilbake dit!

Jeg fødte med hastekeisersnitt 13.5. etter 18 timer med rier. Jeg følte at jeg ble godt ivaretatt på føden og at folk lyttet til meg og prøvde å hjelpe så godt de kunne. Tross alt det endte jeg opp med 3 epiduraler og en spinalbedøvelse. Dvs. fødebrevet mitt kunne jeg kaste. 🤣

Problemet begynte etter operasjonen. Jeg var sliten etter dagen og syntes at hele prosessen var ganske stressende. Kanskje også fordi jeg aldri hadde tenkt på keisersnitt en gang. Det å ikke kunne bevege beina etterpå og ligge på post op uten babyen min som jeg hadde ventet på så lenge, uten mannen min, i timevis alene, sammen med folk som hadde hatt andre operasjoner og snorket, opplevde jeg som veldig tungt. Mannen min fikk komme innom med babyen til slutt i kort tid for at hun kunne ammes. Det var ikke den lykkelige starten jeg hadde forestilt meg i månedsvis.

Men verre ble det da jeg ble overført til barsel og ikke barselhotellet. Jeg visste ikke at det var en forskjell. Der lå jeg nå med den nyfødte babyen min, vondt overalt, lam i beina, dødssliten, og så sier de at mannen min måtte dra nå kl. 3 om natten på grunn av coronarestriksjoner. Er det mulig? Som førstegangsfødende stresset det meg ganske mye.

Han dro sin vei, og jeg lå alene i en seng. Sånn skulle det fortsette i fem dager hvor jeg var alene i senga mi med henne nesten hele dagen bortsett fra 3 timer besøkstid. I starten fikk jeg hjelp av sykepleierne og jordmor til å skifte bleier osv. siden jeg ikke kunne gå. Etterhvert spurte jeg (!) om de kunne vise meg det slik at jeg kunne gjøre det selv og lære. Jeg fikk en veldig kjapp introduksjon, men veldig lite informasjon om navlestell og utslett generelt siden de hadde dårlig tid.

Siden melkeproduksjonen min ikke hadde kommet ordentlig i gang, ble babyen svært urolig og gikk mye ned i vekt, mer enn de 10 % som er “vanlig”, noe som stresset meg enda mer. Jeg var veldig innstilt på å amme babyen og ville ikke gi flaske. Derfor spurte jeg om alternative metoder. De hørte på meg til slutt. Noen jordmødre var flinke til å vise meg hvordan jeg kunne bruke en sprøyte eller en sonde for å tilføre næring mens hun ammet hos meg.

Men nattevakten på barsel var et mareritt! Det må sies at jeg var sliten, redd og på gråten fra før, og gråt hver gang det var på tide å la mannen min gå. To ganger fikk han lov å være der 30–60min til slik at jeg endelig kunne sove litt siden det var nesten umulig med smertene mine fra såret, madrassen i senga, redselen for å gjøre noe feil, redselen for babyens helse. Jeg manglet rett og slett noen å snakke med om alt som var nytt. Men, som jeg sa, var jeg stort sett isolert 20 av 24 timer av dagen.

Jordmoren hadde hjulpet meg med sonden to ganger før det ble vaktskifte og nattevakta kom. De var svært opptatt, og det tok ofte lang tid før noen kom etter jeg ringte på. Hun ene var nokså flink til å hjelpe til med å varme opp melken for å assistere meg mens jeg ammet både med sonde og pupp. Men hun andre sa bare: “Du må lære deg det selv.” Så festet hun sonden på puppen min og la den opp i flaska med morsmelkerstatning som jeg hadde varmet opp selv (dvs. jeg måtte gå i snegletempo ut av senga, noe som var smertefullt, og ned gangen for å gjøre selv om jeg hadde veldig vondt pga. såret osv.). Etter det sa hun: “Prøv selv!” Jeg synes det var ganske krevende å holde babyen min i riktig posisjon (jeg hadde ikke fått opplæring i forskjellige ammestillinger), holde flaska med sonden og passe på at det gikk som det skulle. Jeg gjentok til henne at jeg synes det var vanskelig og at jeg aldri hadde gjort det alene, men likevel sa hun bare: “Det går fint,” og forsvant ut døra.

Det visste seg at det ikke gikk fint. Sonden var ikke plassert riktig og jeg fikk det ikke til å rette det opp i tiden før hun var ferdig med å amme. Dvs. at datteren min ikke fikk mengden Nan hun skulle for å gå opp i vekt, selv om det var grunnen til at jeg måtte være på sykehuset enda en natt. På det tidspunktet var jeg så sliten at jeg ikke klarte å protestere noe mer, men jeg ringte mannen min gråtende midt på natta. Han var veldig forbannet og prøvde å få tak i hun dama på avdelingen, men de spurte bare hvorfor han ikke kunne snakke med meg direkte og at hun var opptatt og skulle ringe tilbake. Noe som aldri skjedde.

Jeg skjønner at bemanningen sikkert er for lav på avdelingen, men det kan ikke gå utover meg. Det er så mange ting som vi ikke ble vist:

• hvordan man skulle bade et barn

• navlestell, hvordan unngå irritasjoner på huden

• ammeposisjoner/-teknikk

• barnets signaler på sult

• informasjon om melkespreng, brystspreng osv.

• fysiske og psykiske forandringer hos barselkvinnen

• stimulering av utdrivningsrefleks og gaperefleks (Jeg fikk først vist det på helsestasjonen da jeg kom hjem)

• bruk av skjold

• neglstell

Listen med mangler er lengre enn listen over ting jeg ble vist.

Jeg vet ikke om jeg var uheldig med personalet på nattevakt, med beslutningen om å ende opp på barsel (er det vanlig for keisersnitt?), corona eller hva, men oppholdet på barsel var det verste jeg noensinne har opplevd, og jeg kommer aldri tilbake dit! Jeg synes opplevelsen var dramatisk, og det i en ganske sårbar fase. På et tidspunkt trodde jeg jeg hadde fødselsdepresjon.

Også maten på barsel var elendig, jeg tåler ikke gluten og hadde problemer med fordøyelsen pga. fødselen og keisersnitt, men for det meste fikk jeg brød og suppe. Siste dagen glemte de til og med at jeg skulle ha glutenfri mat (17.mai), og jeg måtte gå til kjøleskapet for å finne noe jeg kunne spise. Etter dag 2 tok det også evigheter før noen hentet resten av maten igjen. Noen ganger sto den der i 12 timer. På føden fikk jeg bare brød en hel dag (jeg var der i tre vakter), noe som sikkert tilfører energi, men som ble litt ensidig fra kl. 5.00–19.00

I tillegg synes jeg oppfølgingen av keisersnittsåret er sjokkerende. Jeg leste en artikkel om oppfølging etter keisersnitt som jeg kjenner meg veldig igjen i: Hvorfor får man mer hjelp etter en kneoperasjon enn ved keisersnitt? Jeg våknet med synsforstyrrelser og hodepinen hva helvete en dag etter jeg var kommet hjem. Det gikk heldigvis over etter en stund. Mannen min er sykepleier og passet godt på meg. Ellers hadde jeg blitt enda reddere. Dagen etter hadde jeg i tillegg så sterke smerter at vi ringte legevakten for å få hjelp siden jeg var veldig svak og ikke kunne tenke ordentlig lengre. Da fikk jeg god hjelp, men hvorfor er dette ikke rutine som i andre land? Jeg føler at oppfølging etter keisersnitt er ikke-eksisterende. Verken på hjemmebesøk eller helsestasjonen sjekket noen det.

Anja T

Fødte på Ahus, mai 2021