Det jeg hadde trengt på barselhotellet var trygge og tilstedeværende fagpersoner med god nok tid

Fødeavdelingen

Da fødselen min startet med regelmessige rier og vi ringte sykehuset, fikk vi beskjed om at det var stor pågang og at de måtte ringe oss tilbake etter å ha gjort opp status ved vaktskiftet, da de ikke var sikre på om de kunne ta oss imot. Ikke akkurat den beskjeden man drømmer om når man føler seg veldig klar til å dra inn til sykehuset! Heldigvis fikk vi til slutt beskjed om at vi kunne komme inn og etter undersøkelsen viste det seg at fødselen var godt i gang, at jeg kunne bli på sykehuset og at mannen min kunne få komme inn etter å ha ventet utenfor. De hadde dessverre ikke noe ledig fødestue, så vi ventet litt over 1 time på et undersøkelsesrom på føde-/gynmottaket. Helt greit, men ikke optimalt. Etter dette ble vi overført til en fødestue og etter mitt ønske fikk jeg epidural rimelig raskt. Jeg følte meg godt ivaretatt under resten av fødselen og selv om jeg synes det var vanvittig tøft og vondt den siste delen, så kjente jeg meg trygg på jordmoren min og selve fødselsprosessen. På grunn av den store pågangen av fødende ble overføringen til barselhotellet ganske stressende da vi plutselig fikk beskjed om at vi måtte ut av fødestuen. Dette var etter 2-timersstellet og at vi hadde fått vår «tilmålte» rolige tid sammen etter fødselen, men allikevel ikke så greit å føle seg hastet ut for en da litt overveldet og ganske så øm i kroppen og utslitt helt fersk mamma.

Barselhotellet

Tiden på barselhotellet ble det tøffeste jeg noen gang har vært gjennom. Jeg kjenner nå på en ganske stor sorg og opprørthet over at starten ble så – i mine øyne – unødvendig krevende og tung for meg spesielt, men også for oss som ny liten familie.

Jeg var ganske så skjelven og overveldet, utslitt og rimelig mør etter fødselen. På grunn av stor pågang av fødende opplevde jeg overføringen fra fødestuen til barselhotellet som ganske hastig og stressende, og plutselig var vi alene på et hotellrom med vår nyfødte lille skatt. Som usikre førstegangsforeldre uten noe særlig erfaring med spedbarn skulle vi så gjerne fått mer informasjon og veiledning om amming og tidlige ammetegn, trøsting, hud mot hud, håndtering/løfting/holding/bæring, stell og bleieskift, søvn inkl. svøping og å lage trygg og omsluttet soveplass og hva som er vanlig atferd hos helt nyfødte. Dessverre opplevde vi den praktiske veiledningen da vi kom til barselhotellet som nærmest fraværende, og innkomstsamtalen handlet i hovedsak om det praktiske rundt oppholdet på hotellet. Det var så mye jeg lurte på, men ordningen «ta kontakt hvis dere lurer på noe» fungerte ikke optimalt for meg som etter hvert følte meg så totalt overveldet, frynsete og skjør, usikker, dum og til bry. Jeg tror ikke jeg er alene om å synes at det kan være vanskelig å skulle be om hjelp hele tiden når man er i en såpass sårbar situasjon som man gjerne er som førstegangsfødende rett etter fødsel. Ofte måtte vi også vente en god stund på hjelp, og deretter opplevde vi at tiden de ansatte hadde til rådighet var ganske begrenset og at hjelpen var veldig kortfattet og praktisk rettet. Jeg føler virkelig at det jeg hadde trengt på barselhotellet var trygge og tilstedeværende fagpersoner med god nok tid til å sette seg ordentlig ned sammen med oss og som både kunne svare på det vi lurte på, men også fortelle litt uoppfordret om ting det er vanlig å lure på og en slags grunnleggende innføring i å ta vare på en nyfødt baby. Det kan være vanskelig å komme på ting selv når man er veldig overveldet og man ikke helt vet hvor man skal starte. Jeg synes jeg hadde lest meg en del opp om barseltiden og om spedbarn på forhånd, men jeg opplevde at det ikke var så lett å huske og hente frem alt siden jeg var så sliten, overveldet, søvndeprivert, hadde vondt etter fødselen og ble så ekstremt stresset når babyen gråt. Det gjorde at jeg følte meg ekstra dum og mislykket - i tillegg til at premissene for barselhotellet («be om hjelp ved behov») ga meg inntrykk av at det å amme og ta vare på babyen var noe vi egentlig «burde» kunne eller som ville komme helt naturlig - og med mine selvkritiske briller: hvis vi bare var «gode foreldre».

Jeg synes det er så innmari leit og hjerteskjærende å tenke på at jeg følte meg såpass fortvilet og stresset, når det kanskje kunne blitt annerledes. Jeg synes det virket som at alle andre trillet rundt på sine fornøyde babyer liggende rolig i sengene sine, mens jeg følte meg så klønete og usikker, skalv og bet i meg gråten når jeg skulle følge min lille alene til undersøkelser.

Jeg var så utslitt og trengte søvn, men det var vanskelig å få til på et lite hotellrom med en urolig baby som ville ammes eller være tett på kroppen hele tiden. Jeg følte at fokuset vårt litt desperat ble å prøve og få lille til å sove - alene oppi sengen vi fikk utdelt, noe som vi senere skjønte at jo er vanskelig for de fleste nyfødte som helst vil være inntil en kropp - for å få noe søvn selv og for å slippe gråten som skar langt inn i mammahjertet.

Jeg opplevde at gråten var mye grunnet sult, men jeg kviet meg sånn for ammingen der jeg satt med såre verkende brystknopper og følte meg rimelig mislykket. Jeg følte at min lille ikke fikk noe som helst (rå)melk ut av meg uansett, bare intens tørrsuging og desperat gnaging og at hun ikke var fornøyd etterpå. Så det ble ofte til at vi la henne til brystet altfor sent, gråtende og oppkavet med en engstelig, skjelven og fortvilet mamma - ikke et godt utgangspunkt for å legge til med riktig sugetak og få til god utdrivning av melk heller. Ammingen gjorde så vondt, og jeg ringte gråtkvalt etter veiledning som jeg jo hadde fått beskjed om at jeg skulle gjøre når jeg følte jeg trengte det. Men som nevnt ble det jo ofte venting før noen hadde tid til å komme, og jeg opplevde veiledningen som veldig kortfattet og avgrenset. Jeg føler meg nå ganske naiv, men jeg trodde virkelig at amming var noe som ville fungere fra starten bare man la barnet til på «riktig» måte (sånn som jeg hadde sett på de idylliske instruksjonsbildene og -videoene på Ammehjelpen og Helsenorge) og at barnet fra starten var ekspert på å suge effektivt og skånsomt. Jeg har skjønt nå at det ofte ikke er så enkelt som det, og at amming som regel er en læringsprosess for både mor og barn. Jeg kunne ønske jeg fikk grundigere og mer utfyllende informasjon og veiledning særlig om amming tidlig i barseloppholdet. Jeg opplever at utfordringene med ammingen var en viktig årsak til at den første uken ble så innmari vanskelig for meg. Det var etter hvert én ansatt som jeg følte tok seg god tid til meg og ga meg både nyttige råd og litt ekstra støtte. Dessverre følte jeg at denne viktige personen og denne hjelpen kom altfor sent, og jeg synes ammingen fortsatt var veldig strevsom og vanskelig da vi kom hjem. Etter mange timer med egen research på Ammehjelpens nettsider og andre kvalitetssikrede kilder, tiden til hjelp med moden melk som kom dag 4 og utprøving av ulike ammeputer, fikk vi endelig ammingen på rett kjøl. Men jeg føler at dette hovedsakelig var grunnet egen innsats, og ikke takket være trygg og tett veiledning. Jeg opplevde vel egentlig i liten grad at de ansatte var særlig grundig informert om vår lille families status når de kom inn til oss - annet enn det høyst nødvendige. Ingenting av dette jeg skriver er ment som noen direkte kritikk av de ansatte på barselhotellet. Jeg kan ikke tro noe annet enn at de må føle seg rimelig overarbeidet og gjør så godt de bare kan for å gi så god hjelp som mulig til alle familiene de har ansvar for på vakten sin.

Det er mulig vi misforstod hvor mange dager det var meningen at vi skulle være på barselhotellet, men vi fikk tilbud om å kunne bli en tredje natt. Først ble jeg utrolig lettet, men når vi fikk tenkt oss litt om så lurte vi på om det egentlig var det beste for oss med mer «av det samme». Jeg synes også det var vanskelig å slappe av og finne en god ammestilling og hvilestilling med de møblene som var på hotellrommet med såpass ømt underliv og en stiv, verkende kropp som gjorde forflytning veldig strevsomt. Sengen var ikke den mest behagelige, lite støtte i putene og rommet var ganske trangt. Det var også vanskelig å få passende belysning - veldig skarpt lys fra et stort vindu eller helt tette gardiner og ikke noe lys som kunne dimmes behagelig. Jeg hadde tenkt at rommene et barselhotell ville vært bedre tilpasset til nettopp familier i barsel. Valget vårt falt på å reise hjem på ettermiddagen for å få det mer komfortabelt og heller forsøke å ta kontakt med helsestasjonen for videre veiledning og oppfølging.

Når alt dette er sagt, så hadde vi også mange fine øyeblikk innimellom mens vi var på barselhotellet. Og jeg var opptatt av å ta til meg disse og prøve å fokusere på det. Det er jo helt fantastisk å ha skapt et nytt liv, og jeg er glad for at jeg og mannen min kunne dele hele den første tiden sammen. Men angsten og fortvilelsen innhentet meg stadig vekk, nesten hver gang vår lille gråt og da jeg skulle amme, løfte henne og hvis jeg skulle ha henne med noe sted utenfor rommet. Og dette fortsatte jo en god stund da vi kom hjem også - det skulle så lite til før jeg følte meg totalt usikker, helt fortvilet og brøt sammen i gråt. Det høres kanskje ekstremt ut å si, men da jeg kom hjem føltes det ut som jeg hadde vært gjennom en traumatisk opplevelse.

Jeg vil også legge til at jeg synes det er ganske kritikkverdig at sykehuset/barselhotellet ikke sørget for å dokumentere og videreformidle nesten noen ting før de skrev meg ut. Epikrisen var mangelfull, kun med koder for hva de skulle ha betalt for og oppga «ukomplisert amming» når jeg følte meg alt annet enn trygg og at det absolutt ikke føltes «ukomplisert» for meg. Det sto ingenting om at jeg hadde sterk angst og panikkanfall og var skikkelig fortvilet. Jeg følte heller at dette under oppholdet ble avskrevet som normale «barseltårer» og ikke fulgt opp på noen måte. For jeg synes jo at jeg fikk overraskende lite emosjonell støtte - særlig med tanke på hvor utrolig fortvilet, stresset, ekstremt angstfylt og overveldet jeg følte meg. Ja, det er vanlig med barseltårer, men det betyr ikke at man ikke trenger ekstra trøst og god støtte for det! Og jeg ville tenkt at det var lurt å formidle dette videre til førstelinjetjenesten i epikrisen. Dessuten vil jeg hevde at jeg hadde en ekstra kraftig reaksjon - og som jo viste seg å vedvare lengre enn kun noen dager.

Jeg har brukt mange, mange timer i løpet av disse første tre ukene som mamma til å nøste opp i, bearbeide og prøve å forstå hvorfor ting ble så utrolig tøft for meg i starten, og også har fortsatt å føles ganske vanskelig i tiden etterpå. Jeg har snakket med og fått mye støtte fra jordmor, helsesykepleier og flere fra helsestasjonen, familie og venner, andre i liknende situasjon gjennom sosiale medier og ikke minst min fantastiske partner og pappa til vår lille. Jeg har lurt på om jeg har overdrevet hvor stor rolle (den opplevd mangelfulle) oppfølgingen på barselhotellet spesielt og den begrensede kapasiteten i hele barselomsorgen generelt (tilbudet i kommune/bydel) har hatt for de utfordringene jeg har kjent på. Det er klart det er overveldende å bli foreldre for første gang, barseltårer er et kjent fenomen, noen babyer krever mer av sine foreldre enn andre, hormonene er i voldsom endring, oppstart av amming er en real jobb som kan ta tid å lære seg, søvndeprivasjon tærer på hvem som helst, kroppen er gjerne rimelig mør og vond etter en fødsel og noen foreldre (les: jeg) er mer sårbare for å utvikle depressive reaksjoner eller angstreaksjoner i møte med den enorme livsendringen det er å få ansvar for et helt nytt lite menneske. Men nettopp på grunn av dette så tenker jeg at god, trygg, tilpasset oppfølging gjennom hele barselperioden er helt avgjørende - fra første minutt på fødestuen, gjennom de første kritiske dagene uansett om man er på barselavdeling, barselhotell eller hjemme og de viktige første ukene der de fleste er hjemme. Og jeg mener det er viktig at denne oppfølgingen ikke fordrer at du selv må ta initiativ og være «på ballen» - for det er ikke nødvendigvis så lett når man er i en så sårbar situasjon. Så jeg har valgt å lande på at jeg ikke overdriver. Og at jeg - og alle i liknende situasjon som meg - hadde fortjent bedre oppfølging og støtte gjennom den intense, overveldende, sårbare og ganske fantastiske prosessen det er å bli foreldre for første gang.

Oppfølging fra helsestasjonen

Mens jeg var på barselhotellet, ringte vi helsestasjonen for å informere om fødsel slik vi ble anbefalt. Jeg avlyste timen jeg egentlig hadde til svangerskapsoppfølging hos jordmor siden jeg jo hadde født. Jeg fikk ikke noe tilbud om å endre dette til hjemmebesøk, og jeg glemte rett og slett å spørre om det selv også. Men jeg tok kontakt direkte med jordmor på helsestasjon dagen etter vi kom hjem fra barselhotellet, og hun hadde heldigvis mulighet til å komme samme dag (som var den dagen jeg egentlig skulle hatt timen til svangerskasoppfølging). Så jeg fikk hjemmebesøk fra jordmor 4 dager etter fødsel, og det var til så utrolig stor hjelp og støtte. Men jeg tenker at én samtale - selv om hun tok seg god tid og var helt nydelig - jo egentlig ikke er så mye når man føler at behovet for bearbeiding av fødsel og første barseltid og veiledning rundt amming er veldig stort.

Videre fikk vi hjemmebesøk fra helsesykepleier 8 dager etter fødsel, og dette var også utrolig godt og nyttig. Hun tok seg god tid og var utrolig empatisk og støttende. Jeg tenker nå at jeg hadde hatt behov for mer av denne typen oppfølging og at gapet mellom besøk av jordmor og helsesykepleier var for stort. Dessverre hadde jeg litt uflaks med mange røde dager i de første ukene etter fødsel som har gjort det vanskelig å få til mer oppfølging, men jeg opplever også at kapasiteten til helsesykepleier var og er begrenset (uten at det er hennes feil). Først 3,5 uker etter fødselen har hun tid til at jeg kan komme til 30 min samtale, i mellomtiden har jeg fått snakke med henne et par ganger på telefon. Som alternativ til oppfølging hos min faste helsesykepleier har jeg fått tilbud om Åpen dør på helsestasjonen, noe som er et flott tilbud, men som jo ikke gir den samme kontinuiteten som å følges opp av en fast person og ha en egen timeavtale eller hjemmebesøk. Helsesykepleier informerte meg også om andre tilbud som kunne være aktuelle for meg. Familieterapeuten på helsestasjonen hadde dessverre ikke kapasitet. Rask psykisk helsehjelp i kommunen har 6 ukers ventetid. Oslohjelpen fremstår som et fint alternativ som jeg venter på svar fra. Hun anbefalte også å ta kontakt med fastlegen, noe jeg også har gjort. Jeg opplever at helsesykepleier virkelig prøver så godt hun kan å følge meg opp, men at hennes kapasitet rett og slett ikke strekker helt til for å dekke mine behov. 

Avsluttende tanker

Generelt føler jeg veldig på at systemet er overbelastet og at jeg har måttet be om mye selv og være ganske «på» for å få den hjelpen jeg føler jeg trenger. Jeg synes det til tider har vært veldig krevende og følt at jeg maser og er til bry. Heldigvis har jeg ikke latt det stoppe meg, og med støtte fra andre (blant annet Barselopprøret) har jeg turt å be om ekstra hjelp og oppfølging. Selv om jeg synes det har vært litt av en terskel å trå over, så har jeg valgt å prøve å være åpen om at jeg synes den første delen av barseltiden har vært veldig krevende. Jeg håper virkelig at mer ressurser kan bevilges til barselomsorgen slik at alle kvinner og familier kan få den oppfølgingen de trenger og fortjener i en så viktig fase av livet.

Heidi

Fødte på Ullevål sykehus, mai 2021