Det var rett og slett forferdelig å gå fra å føle seg så godt ivaretatt på fødestua, til å bli regelrett forlatt på barselrommet

Jeg så innlegget deres på instagram, og vil gjerne bidra med min fødsel- og barselhistorie.

Jeg ble satt i gang en fredag i februar 2021, og lørdags morgen var jeg i aktiv fødsel - da kunne heldigvis mannen min komme til sykehuset. Det hadde vært et ensomt døgn, med heftige modningsrier. Det tok lang tid før jeg fikk et rom, og jeg måtte sitte/ligge lenge med smerter i en sofa i resepsjonen.

Jeg var overlykkelig når legen som sjekket meg sa at det var 4 cm åpning, for da visste jeg at jeg endelig slapp å være alene. Mannen min kom til sykehuset på noen få minutter, fordi han fikk låne en leilighet av et familiemedlem, hvis ikke måtte han ha kjørt i nesten to timer hjemmefra.

Det neste døgnet ble vi så godt ivaretatt. Jeg ble trillet inn på en fødestue, og det var helt fantastisk å få all oppmerksomheten til jordmor. Vi følte oss sett og hørt begge to. Det ble en litt tøffere fødsel enn jeg var forberedt på, da den lille jenta vår satt litt fast. Men ut kom hun, og heldigvis fødte jeg på natta - da fikk vi litt tid sammen som en familie før mannen min måtte forlate oss. 

Det er nettopp dette som er grunnen til at jeg skriver til dere - for det var rett og slett forferdelig å gå fra å føle seg så godt ivaretatt på fødestua, til å bli regelrett forlatt på barselrommet. Jeg glemmer ikke da min mann, mitt barn og jeg måtte skilles ved heisen. Han måtte ut, og vi måtte videre på fellesrom. Jeg ble stuet inn på rommet, hvor tre andre kvinner satt med barna sine, og følelsen av å bli forlatt var tilstede fra første minutt. Jeg har et sterkt minne om at jeg sitter på sengekanten med det nyfødte barnet i armene, og prøver å svelge gråten unna, slik at de andre damene ikke skulle høre noe. Jeg ble ikke vist hvordan jeg skulle bytte bleie, eller stelle babyen for den saks skyld. Jeg fikk ikke vist hvordan jeg skulle bade babyen, og måtte plutselig stå på egne ben, mutters alene, som nybakt mamma. 

Mannen min gråt da han satte seg i bilen, og følte seg tilsidesatt. Han savnet babyen sin med en gang, og fortalte hvor fælt det hadde vært å forlate oss i den tilstanden jeg var i. Vi var begge helt utkjørt, og hadde virkelig trengt hverandre i de første stundene som en familie på tre.

Romkamerater kom og gikk, mens jeg var mest opptatt av å gråte lydløst inn i gravidputa mi. Dessverre har jeg et "flink-pike-syndrom" som gjorde at jeg for all del ikke skulle mase ved å trekke i snoren hvis jeg lurte på noe eller trengte hjelp, mye fordi det virket som pleierne hadde det fryktelig travelt. 

Høydepunktet ved barseloppholdet var de 1,5 timene mannen min kunne komme på besøk. I mellomtiden var jeg og babyen på all slags sjekker og oppfølging, men ingen må spørre meg hva jeg fikk av informasjon, for denne fødekvinnen var helt forfjamset av hele sirkuset - en annen viktig grunn til at mannen min burde vært med hele tiden. 

Vi bodde to netter på barsel, og det føltes som to netter for mye. I utgangspunktet kunne det blitt en trygg og god opplevelse for en førstegangsmamma - men alt jeg ville var å komme hjem til familien min, hvor jeg ble sett, hørt og ivaretatt. 

Jeg vil rose jordmor, lege og barnepleier under fødsel, hvor både jeg og min mann følte oss godt tatt vare på - men noen sykehus har en lang vei å gå når det gjelder omsorg, hjelp og trivsel på barsel. 

Det går veldig bra med oss nå, men jeg gruer meg mye til neste barselsopphold - faktisk mer enn til fødsel.

Marita

Fødte i februar 2021