Det motsatte av aktiv fødsel er ikke passiv fødsel
I en pose ligger et strikkeprosjekt som nesten ble ferdig. Jeg fullførte aldri, fordi vannet gikk den kvelden jeg satte meg ned i sofaen for å få unna de siste rundene. Kom inn for en sjekk, sa de da jeg ringte til sykehuset, men kom alene. Sittende på et tisselaken tok jeg taxi gjennom en korona-stille by. «Elsker deg elsker deg elsker deg elsker deg» skrev jeg på en melding og sendte til kjæresten min som ventet hjemme. Det var i gang, det vi hadde ventet på i så mange måneder, men ikke ante hvordan vi skulle forberede oss på. For hvordan kan man forberede seg på noe man ikke vet hvordan skal bli?
Du føder ikke alene, hadde jeg lest i avisene, og det stemte for deler av fødselen. Jeg var ikke alene i de tolv timene det tok fra jeg ble trillet inn på fødestua til jeg hastig måtte forlate rommet fordi noen andre skulle ha det, det tidsrommet som kalles for aktiv fødsel. Kjæresten min, jordmor, jordmorstudenten, legene og barnesykepleieren, de var alle der og hjalp meg gjennom det heftigste kroppen min noensinne har vært utsatt for. Kroppen min tålte påkjenningen godt. Likevel var det ikke bare datteren min jeg bar med meg inn døra hjemme noen dager senere, men også noen harde knuter inne i meg som ikke kunne knytes opp uten å først forstå hvorfor de var der.
For jeg var alene. Ikke under aktiv fødsel, men gjennom de femten timene det tok fra vannet gikk hjemme og til jeg ble trillet inn på fødestua på sykehuset. Da jeg den første gangen kom ut av taxien på sykehuset hadde jeg en slags vag forventning om at det skulle føles trygt å komme dit, men på føde/gyn-mottaket var alle navnløse og gjemt bak munnbind og visirer. En fremmed rygg fulgte meg inn fra koronateltet og gjennom døren til mottaket, og på venterommet var jeg den eneste. En navnløs person hentet meg der og tok meg inn til kontroll. Jeg lå på en benk med et belte rundt magen og en skjerm ved siden av meg som fortalte noe om hvordan jeg hadde det, men ingen var der og oversatte datamaskinens språk til meg. Jeg kjente svake murringer som måtte være rier, men jeg var ikke sikker for jeg hadde aldri hatt det før. Den navnløse personen tittet på skjermen og sendte meg hjem. Kom tilbake når riene er sterkere, sa hun.
Vi lå i sengen hjemme. Riene var sterkere nå, men hvor sterke måtte de være for å være sterke nok til å få komme tilbake? Riene kom i relativt tette, men ujevne tak. Er de tette nok nå? Nå? Nå? Til slutt kledde vi på oss yttertøyet, tok med trillekofferten og tok en taxi tilbake til sykehuset. Taxisjåføren hørte på hip hop, jeg satt stille i baksetet og konsentrerte meg om å skjule at jeg hadde rier fordi jeg ikke ville dele sårbarheten min med en fremmed. «Bitch, be humble». Kendrick Lamars stemme fulgte oss inn på sykehusområdet.
På nytt fulgte en rygg meg inn på føde/gyn-mottaket, enda en gang var jeg alene på venterommet. Riene var så sterke nå at jeg ikke klarte å sitte. Jeg halvveis lå på gulvet da jeg hørte navnet mitt bli ropt opp tre kvarter etter at jeg hadde kommet dit. Alt var vondt, jeg var sliten og redd og usikker på hvordan jeg skulle håndtere disse nye smertene som kroppen min produserte. Hvordan var dette med pustingen egentlig? Var det jeg opplevde normalt? Hvor lenge skulle det vare? Kunne jeg snart treffe kjæresten min, og hvis dette var så vondt nå, hvordan skulle jeg takle fødselen? Åpningen var for liten, og jeg ble sendt ut i den svarte natten igjen. Herfra er alt en tåke av smerter, redsel og trøtthet, og det er vanskelig for meg å pusle sammen detaljene i timene som fulgte. Vi tok inn på pasienthotellet for å slippe flere taxiturer, i det fremmede rommet talte vi minutter og prøvde å holde ut mens jeg gråt og han trøstet. På morgenkvisten dro vi tilbake til sykehuset igjen. Nå måtte det vel være åpent nok? Jeg klarte knapt å gå, de hundre skrittene mellom sykehushotellet og sykehuset var uendelig lange. Jeg måtte stoppe flere ganger, tviholdt i en vegg for å holde meg på beina, klarte ikke gå mer enn et par meter før nye rier ristet i meg. Jeg ventet, var alene, ble undersøkt, var alene, ble sendt ut igjen med morfintabeletter i jakkelomma og beskjed om å sove. Sove? Nå? Merkelig nok klarte morfinen å få meg til å falle til ro i de få minuttene mellom riene, og en gang på formiddagen kjempet jeg meg på nytt inn i klærne, inn i heisen, gjennom resepsjonen, over plassen, gjennom korona-teltet og inn på føde/gyn-mottaket. Denne gangen ble jeg ikke sendt ut igjen.
Jeg hadde forberedt meg på at fødselen kom til å bli hard, men hadde ikke skjønt at latensfasen skulle gjøre så vondt. Disse meterne mellom pasienthotellet og sykehuset har knytt hardere knuter i meg enn de tolv timene på fødestua som fulgte. Usikker, forvirret, fortumlet og redd bevegde jeg meg mellom byggene. De femten timene det tok fra vannet mitt gikk til jeg hadde fire cm åpning blir ikke definert som aktiv fødsel, men for meg var de like aktive som de neste tolv. Kroppen og hodet mitt var i krisemodus, men det var ingen på føde/gyn-mottaket som trøstet meg, forklarte meg hva som skjedde eller lærte meg hvordan jeg skulle håndtere dette nye og ukjente som skremte vettet av meg. En fremmeds fingre fikk definere hvorvidt fødselen min var aktiv nok til å prioriteres, men for meg var det alvor fra første stund, og jeg var alene med redselen min store deler av tiden. Svarene på det jeg lurte på søkte jeg etter på google. Jobben med å roe og trøste meg fikk kjæresten min, som strengt talt var like forvirret og fortvilet som meg. Premien han fikk var å måtte dra tilbake til pasienthotellet etter fødselen, mens jeg og datteren vår ble lagt inn på barsel. Det var fjorten timer til besøkstiden startet og vi fikk se hverandre igjen.
Mens jeg skriver dette sover datteren vår på brystet til pappan sin, hun er to måneder gammel allerede. Jeg kunne skrevet mer, om hvor travle jordmødrene på barselhotellet var eller hvor vanskelig ammingen ble. Men jeg lar det være, nyter heller å se på de to som jeg elsker høyest i verden. Vi greide det, sammen.
Det er ca fire cm igjen på halsen jeg strikket på da vannet gikk. Kanskje fullfører jeg, kanskje ikke, men er det noe jeg har lært er det at fire cm kan være ufattelig mye. Da jeg ble trillet inn på fødeavdelingen overhørte jeg at jordmoren der fikk beskjed om at jeg hadde litt angst. Angst? Ja, kanskje det var det jeg hadde. Men å kalle det raset av følelser som skyllet gjennom kroppen min for angst er også en slags ansvarsfraskrivelse. Det motsatte av aktiv fødsel er ikke passiv fødsel, og min fødselsopplevelse ville helt sikkert vært mindre angstfylt om noen hadde vist meg tydelig omsorg i de timene jeg ventet på at kroppen min skulle nå den magiske grensen på fire cm åpning. Angsten min oppsto fordi jeg var alene da jeg trengte å ha noen der. Noen med et navn og et ansikt, med trygge hender og god tid. Jeg vet at disse personene finnes, for angsten min slapp taket da jeg traff dem inne på fødestua. Jeg skulle bare så gjerne ha møtt dem før, sånn at knutene inne i meg ikke hadde trengt å bli så stramme.
Anett Holmvik
Fødte på Ullevål sykehus, mars 2021
