Etter min første fødsel føler jeg meg tråkket på, tilsidesatt, ikke godt nok informert og uviktig

Jeg vet at vi har det bedre i Norge enn mange andre steder. Men jeg opplever uansett at det er store mangler i kunnskapsnivå og erfaring som tar hensyn til fødekvinnens opplevelse, trygghet og autonomi. For meg var det flere ting som var avgjørende:

1. En jordmor som ville strippe/irritere skjeden for å igangsette fødsel (når fødsel uansett skulle igangsettes dagen etterpå pga. svangerskapsdiabetes), uten å informere meg om at det kunne resultere i stormrier/maserier. Dette endte med kraftige stormrier i et døgn før fødsel, og at jeg var både fysisk og psykisk utslitt når det var tid for å føde. Jeg reagerer på at dette ikke var et informert samtykke og at dette var et helt unødvendig inngrep som fikk store konsekvenser for resten av fødselen.

2. Jeg følte ikke at jeg hadde noe valg iht igangsettelse. Jeg hadde blitt diagnostisert med svangerskapsdiabetes (var akkurat på nippet over de offisielle kriteriene) og var inne på kontroll to uker før termin, som er rutine for svangerskapsdiabetes. Den samme morgningen hadde jeg begynt å få lette rier og hadde ca. 2 cm åpning. Jordmoren som undersøkte meg mente at jeg hadde akkurat litt mindre fostervann enn det hun syns var bra, og sa at hun ville sette meg opp på induksjon neste morgen kl. 09:00. Jeg opplevde ikke hadde jeg hadde noe valg i dette. Mottok ikke informasjon om fordeler og ulemper og ble ikke spurt om hva jeg ville. I dag ville jeg ha spurt om det var mulig å heller kontrollere fostervannet jevnlig for å sikre at det ikke ble et problem, og i alle fall vente siden det virket som om kroppen min allerede var i gang naturlig.

3. En anestesilege som ikke tok hensyn til angstproblematikk jeg hadde informert om, og som kritiserte meg og utløste et angstanfall da han skulle sette epidural. (Jeg har tidligere opplevd å våkne under operasjon, noe som har ført til at jeg har automatiske og vanskelige reaksjoner til sprøyter, sykehus og inngrep). Jordmødrene reagerte på hvordan han behandlet meg, og tilkalte en annen anestesilege. Dette var etter et døgn med stormrier og jeg var utslitt. Han sa blant annet “Jeg har satt epidural på tusenvis av kvinner og har aldri møtt på noen som var så problematisk som deg”. Fordi jeg gråt og kjempet meg gjennom epiduralinnsettelsen. 

4. Doseringen på epiduralen slo for kraftig inn. Blodtrykket på barnet falt og jeg fikk beskjed om å dytte før trykkriene hadde kommet. På dette tidspunktet hadde jeg ingen kontroll over muskulaturen på grunn av epiduralen, var nummen og fullstendig hjelpeløs i forsøket på å få ut datteren min. Jeg kunne ikke trykke. Det var traumatisk og jeg opplevde at lege og jordmødre ikke forstod at jeg fysisk sett ikke kunne gjøre det de bad meg om. Det var som å skulle lage en knyttneve med en hånd laget av gelé. Dette resulterte i at barnet ble forløst med klipp og sugekopp.

5. Min nyfødte datter ble matet med morsmelkerstatning uten at jeg ble informert om eller spurt om dette. Jeg hadde allerede råmelk og var klar til å amme. Det opplevdes vondt at den første matingen av min datter ikke ble gjort av meg og ble gjennomført uten samtykke. (Det kan selvsagt være grunner til at det var nødvendig, men jeg ble ikke informert om dette eller inkludert i beslutningen.)

6. Jeg ble ikke informert om eller fikk gitt samtykke til episiotomi [klipp]. Jeg var ikke klar over at det ble gjennomført før jeg ble sydd igjen etter fødsel.

7. På grunn av et 10 cm langt klipp fikk jeg infeksjon i underlivet og hadde store smerter over 6 uker etter fødsel. Jeg opplever at jeg ikke fikk tilstrekkelig med informasjon og oppfølging for å hindre/behandle infeksjonen, bare mer smertestillende. Det første til spenninger og skader i underlivet som igjen førte til vaginisme og at sex var ekstremt smertefullt og umulig å gjennomføre på et helt år etter fødsel. Jeg måtte på eget initiativ og regning søke oppfølging av spesialist og psykomotorisk fysioterapeut for å få hjelp med skadene.

Jeg skal nå snart føde min andre datter, og svangerskapet har vært preget med depresjon og angst med tanke på å skulle føde igjen. 

Jeg reagerer på at jeg som førstegangsfødende hadde satt all min tillit til systemet, kunnskapen og omsorgen til jordmødre og leger. Jeg vet at de alle har de beste intensjoner (med unntak av en viss anestesilege), men tror at de jobber under et system og retningslinjer som ikke ivaretar fødekvinner godt nok. Etter min første fødsel føler jeg meg tråkket på, tilsidesatt, ikke godt nok informert og uviktig. Det har tatt meg to år før jeg har kunnet prate skikkelig om det og jeg gråter fremdeles når jeg tenker på min første fødsel. Jeg gråter nå mens jeg skriver dette. 

Jeg følte så lenge på skam for at alt som gikk galt under fødselen og har tenkt at det var min feil. Jeg som ikke var sterk nok. Jeg som fikk stormrier når det er en så "sjelden bivirkning at man ikke trenger å opplyse om det". Min kropp som reagerte "feil" på epiduralen så jeg ikke kunne dytte. Min kropp som stanset fødselen når jeg ble lagt inn på sykehuset hvor jeg ikke følte meg trygg. Jeg som ikke hadde maktet å hjelpe min datter inn i verden, slik at jeg måtte klippes og hun ble dratt ut med sugekopp. 

Men i lys av fødekvinnehistoriene som nå kommer fram og et par gode bøker av Angela Garbes og Milli Hills, så klarer jeg nå å se fødselen min i et annet lys. At det kanskje ikke var jeg som feilet her. Jeg var en førstegangsfødende som gjorde så godt jeg kunne. Gjorde alt jeg fikk beskjed om uten å stille spørsmål. Som ikke kritiserte eller stilte spørsmål til behandlingen min fordi jeg var opptatt å være "flink mamma".

Nå som jeg gjør meg klar til å føde datter nummer to, så tenker jeg: Fuck det.

Denne gangen blir det på mine premisser og jeg skal tillate meg å være så bestemt og bitchy jeg må for å sørge for at jeg er i førersetet og ikke stum passasjer. Jeg trenger å bli hørt, ikke likt.

Fødekvinne på Sørlandet

Fødte på Sørlandet sykehus, januar 2019