Når barselavdeling føles mer som en straff enn en omsorgsplass

Hvor er tilbudet for restitusjon, omsorg og pleie etter fødsel? 

Da samboeren min og jeg ble gravide i pandemiens tid, var vi kjent med at partner kanskje ikke kunne være tilstede under hele prosessen. Likevel hadde vi store håp og fulgt nøye med på oppdateringene til sykehuset vi hadde fødeplass på. Siste nytt var at partner fikk være med på hele fødselen og barselhotellet ville være åpen for begge. Takk og lov! Tenkte vi. 

Alle svangerskap og fødsler er forskjellige. Ulik smerte, varighet og intensitet. Noen har lite komplikasjoner, mens andre kjemper seg gjennom. Selv var jeg innom de fleste vondter de siste månedene. Ekstrem kvalme, lavt blodtrykk og bekkenløsning som amputerte både hverdag og helse. Måneder med fysisk ubehag og psykisk utmattelse. To dager før termin meldte riene sin ankomst. Kraftige kramper. Et rent helvete, men jeg kriget meg gjennom. Pustet. Kjempet. To fulle døgn med intense smerter før jeg fikk komme inn. To døgn uten søvn, uten hvile. Men jeg var aldri alene. Samboer var alltid der. Sørget for mat og drikke. Masserte føtter. Strøyk meg på ryggen. Var min stemme da jeg ikke lenger orket å snakke. Så viktig. Vi var et team - var vi ikke? 

Fødselen var lang, men gikk over all forventning, tross sugekopp og pustebesvær på lille (all ære til de dyktige folka på fødeavdelingen). Bagen vår var pakket til å nyte de første dagene som familie sammen. Ta inn den nye tilværelsen sammen. Lære, kjenne, kose. Sammen. Vi var jo fortsatt et team.

Med mild feber hos undertegnede og pustebesvær hos den lille ble det ikke sånn. Partner ble sendt hjem to timer etter fødsel og jeg til barselavdelingen alene med den nye verdensborgeren. Hjerteknusende. Skuffende. Trist. Umenneskelig. Men det var pandemi og spesielle restriksjoner. Dette skulle vi klare. Vi skulle jo sees igjen snart. På barsel blir vi i det minste tatt ekstra godt vare på. Trodde vi. 

Jeg ble omsider trillet inn på et rom. Mørbanka. Ødelagt. Totalt ferdig. Jeg var straks på mitt tredje døgn uten søvn. Har kjempet mitt livs kamp. Jeg må sove. Og det nå. Endelig kan jeg hvile meg litt. Trodde jeg.

Fra å føle meg uovervinnelig møtte jeg en usikker sjel i speilet. En nedbrutt sjel som delte rom med en annen, der hvert vårt barn gråt i etapper. Døgnet rundt. Sykepleiere som løp ut og inn for å rekke et minimum selv om jeg som førstegangsfødende trengte utrolig mye mer. Mas om amming hver tredje time uten at jeg visste hvordan. Ingen ekstra avlastning tross at jeg fortalte hvor utslitt jeg var da jeg kom. Ingen tid til søvn. Ingen tid til hvile. Ingen skikkelig oppfølging. Kun etterlatt med et stusselig A4 ark med en liste over ting som egentlig skulle gjennomgåes under oppholdet, en gråtende baby man plutselig skulle ta vare på helt alene og en partner hjemme som trippet etter å hjelpe til. Min opplevelse hittil eller hvordan håndtere en baby som førstegangsfødende var det ingen som snakket med meg om. Tre døgn uten søvn ble fort til fem. Jeg ble en nedbrutt sjel som til slutt ikke engang klarte å se gleden av mitt eget barn. 

Som førstegangsfødende gledet vi oss til tiden på barsel. To mennesker som skulle bli godt ivaretatt av et solid støtteapparat. Samfunnsborgere med full tillit til systemet. Det ble alt annet enn tilfellet. Istedenfor ble dagene på barsel en form for tortur for oss begge. Mest for meg som aldri fikk rom til å hente meg inn, men også for han hjemme som følte seg så forferdelig hjelpesløs. At det ikke er nok ressurser i helsenorge til å ha partner mer tilstede, eller i det minste la mor få restituert seg fra fødselen i form av et enerom, er for meg helt umenneskelig. Barselavdeling er til for mor med nyfødt som trenger ekstra oppfølging og pleie etter fødsel. Trodde vi. Istedenfor føltes det hele som en vond straff. 

Håper min historie kan bidra til endring! Regjeringen må våkne opp.

Trine Ruud

Fødte på Ahus, mars 2021