Uten den psykologiske støtten rundt meg, så hadde jeg lite å gå på. Jeg følte systemet sviktet meg.

Min sønn ble født vaginalt 13.03.20, dagen etter at Norge stengte ned.

Jeg fikk ikke ha med min doula og fødselsfotograf, som jeg virkelig hadde trengt i de mest sårbare 24 timer av mitt liv, men jeg fikk ha med mannen fordi vi kom inn på sykehuset 11.03.20.

Jeg hadde litt vannavgang og dro til en sjekk på Ringerike sykehus, de bekreftet og sa at hvis jeg ikke startet fødselen av meg selv innen 24 timer, så måtte jeg settes i gang. Det var et mareritt for meg, for jeg ville helst føde hjemme langt vekk fra sykehusets vegger, men ingen hjemmejordmødre hadde mulighet rundt min termin. Ikke hadde vi råd til å betale dem heller. Ingen rier kom, og jeg måtte på sykehus.

Jeg ville egentlig ikke settes i gang, men følte jeg måtte. Legen som satte pillene inn i skjeden min tok på hodet til sønnen min og sa oppglødd: «Jeg kjenner hodet!» Ikke visste hun at jeg ville være den første som tok på min sønn. Jeg gråt i mange timer etterpå på grunn av det.

Så fulgte det 18 timer med rier, helt alene på et rom på sykehuset med min mann. Vi følte oss så alene, vi ringte på knappen fordi vi ønsket noen som visste hva som skjedde med oss tilstede, vi trengte sårt noen som kunne betrygge oss. Men de kom noen få ganger, men bare for å fortelle meg etter en vaginal undersøkelse at det går for tregt, og viste oss blodet på deres klær og sa: «Ja, slikt kan skje under fødsel!» Deres korte visitt var preget av dårlig tid, negativitet og stress. Jeg mistet all motivasjon og bad om keisersnitt eller epidural. Og da hadde jeg bare kommet til 4 cm.

Så kom det en pensjonert jordmor, endelig hadde vi en som skulle være med oss hele tiden. Dette var etter 18 timer med rier! Men hun var av den gamle klassen og klarte ikke forstå hva jeg trengte av hun. Jeg hadde så sterke rier at jeg ikke klarte å prate, jeg var i fødebobla. Jeg strakk hånden etter henne fordi jeg ønsket at hun skulle stå inntil meg og fortelle meg at alt var normalt og gikk bra, og at jeg var sterk.

Men hun stod langt unna og så på maskinene i stedet. Jeg gav opp, trodde ikke jeg kom til å klare det. Skrek på epidural, som jeg fikk 3 timer etter jeg bad om det. Mange fødende, mange i kø. Epiduralen hjalp, følte meg høy som et fjell. Men følte også jeg skuffet meg selv. Jeg ville klare det naturlig, men uten den psykologiske støtten rundt meg, så hadde jeg lite å gå på. Jeg følte systemet sviktet meg. 4 timer senere kom han ut. Jeg stod på alle 4 og kjente the ring of fire (når hodet står i åpningen) og sa til meg selv, det her gjør jeg aldri igjen. Så fikk jeg han på brystet etter å ha snudd meg, og følte meg så letta og lykkelig.

Han gråt og hadde øynene åpne. Men så skulle de undersøke musa mi med en gang, jeg ropte: «La meg være i fred, jeg vil bare ha ro og få se på sønnen min». Jordmora sa til og med «gratulerer med en jente!» for det var født flest jenter den dagen. De tok ikke så mye hensyn til hva jeg ville, de måtte bare gjøre sine rutiner. Jeg og mannen min kunne ikke få besøk eller gå ut av rommet på barsel. Føltes som et fengsel, vi dro så fort de lot oss dra. Etter 2 netter. Jeg ønsker en bedre fødsels- og barselomsorg! Gjerne slik de har i Nederland.

Kristin Indreeide

Fødte på Ringerike sykehus, mars 2020