Send oss din historie
Din historie kan endre alt, for det er historiene som skaper endring.
Vi vil høre din historie – og om du lar oss, la andre høre den også.
Send til historie@barselopproret.no
En historie om å ikke bli tatt på alvor
Det er fire år siden jeg først begynte å skrive på denne historien, men hver gang fingrene traff tastaturet ble jeg uvel og forbannet av minnene som fulgte med. Dette er en historie fullstendig blottet for konsensus i et tilsynelatende nedprioritert fagmiljø. En historie om barselomsorg i fritt fall, og om å ikke bli tatt på alvor som kvinne og individ.
Det er ikke sikkert historien virker så avskrekkende på andre, men for meg personlig ble det et traume fylt med stress og utrygghet, midt i en sårbar tid som nybakt mor med en helt fersk baby på armen gjennom det hele. Dette er min fortelling, en fortelling om en ferdigpakket veske i gangen, klar til å rykke ut til legevakt eller sykehus til alle døgnets tider midt oppi det som skulle være den søte babytid.
Jeg var bare enda en de måtte forholde seg til, et ork
Jeg bor i Trondheim og fødte på St. Olavs i september 2019. I løpet av svangerskapet hadde jeg få plager, men jeg fikk tidlig bekkenleddsmerter og delte magemuskler.
Dagen jeg fødte, ringte vi sykehuset ca 19.30. «Vi har ikke plass til deg. Du kan dra til Levanger om du vil, du er førstegangsfødende og har god tid,» var svaret vi fikk.
Skulle ønske noen hadde vært litt mer “pågående” med å undersøke og hjelpe meg disse første ukene
Jeg fødte første barn i desember 2017 på Ullevål sykehus. Jeg ble lagt inn en torsdag, og fødselen skulle settes i gang på grunn av mistanke om lite vekst og lite fostervann 8 dager over termin. Vi fikk rom på føden med en gang, og var kanskje heldige med det. Jeg ble satt i gang med en/flere tabletter, dette husker jeg ikke helt, og det tok noen timer før det skjedde noe som helst.
Jeg skulle ønske det offentlige kunne hatt et tilbud til oss som fødte våren 2020
Jeg var førstegangsfødende og fødte min datter 17.04.20, midt i pandemi og lockdown. Fødselen startet egentlig noen dager før. Jeg hadde aldri regelmessige rier og ringte sykehuset for en sjekk et par ganger etter nesten 1,5 døgn med rier. Fikk beskjed om at jeg ikke fikk komme da riene ikke var regelmessige og at «de ville ha folk minst mulig inn og ut av sykehuset grunnet COVID».
Det føltes som et traume. Ennå sitter det igjen som noe tøft og brutalt
Jeg ble planlagt igangsatt på grunn av en underliggende tarmsykdom. Jeg gikk til uke 37 (så slik sett innenfor det som blir kalt termin). Jeg ble først strippet så sendt hjem i to døgn, så sendt hjem på nytt med ballong i 24 timer, for så at jeg ble fysisk innlagt da jeg måtte påbegynne tablettkur for igangsettelse. Jeg fikk to fullverdige kurer før fødselen startet.
Dette var i september 2020 og (selvfølgelig) under corona. Jeg var førstegangsfødende og veldig nervøs for å måtte føde uten min samboer. Alle sykepleierne og legene som jeg var i kontakt med var hyggelige og forståelsesfulle, så i min historie vil jeg unødig si noe negativt om de som jobbet med meg i forbindelse med igangsettingen. Det jeg syntes var vanskelig å forholde seg til, var at avdelingen ikke var konsekvent på hvem som fikk ha «mannen» sin tilstedet.
Likevel gruer jeg meg litt å skulle ha en til, for alt som kan skje og alt jeg selv må passe på
Det er virkelig på tide at det skjer noe med tilbudet til gravide, fødende, og mødre på barsel. Jeg visste lite om dette før jeg ble mor, og nå kjenner på sinne og frustrasjon når venninner blir gravide. Særlig nå i pandemi. Derfor vil jeg dele min historie med dere, selv om dette er så utypisk meg.
Jeg fødte på Ullevål i 2019, da jeg var 29. Før pandemi. Alt har gått bra og jeg har en nydelig liten tass. Men så er det ting som har “skurret” litt i ettertid.
Det jeg hadde trengt på barselhotellet var trygge og tilstedeværende fagpersoner med god nok tid
Tiden på barselhotellet ble det tøffeste jeg noen gang har vært gjennom. Jeg kjenner nå på en ganske stor sorg og opprørthet over at starten ble så – i mine øyne – unødvendig krevende og tung for meg spesielt, men også for oss som ny liten familie.
Fikk beskjed om at jeg gjorde noe feil med ammingen, men fikk ikke hjelp til å finne ut av “feilen”
Jeg fødte høsten 2019, og hadde en veldig fin fødselsopplevelse. Det gikk i en heidundranes fart, og kunne nok opplevdes litt dramatisk om det ikke var for en helt fantastisk jordmor. Jeg fikk meg imidlertid en smell på barselhotellet etterpå, og også ila de første tre månedene hjemme. Hovedsakelig på grunn av trøbbel med ammingen, som etterhvert resultere i en barseldepresjon.