En historie om å ikke bli tatt på alvor

Kvinnedagen 2023

Det er fire år siden jeg først begynte å skrive på denne historien, men hver gang fingrene traff tastaturet ble jeg uvel og forbannet av minnene som fulgte med. Dette er en historie fullstendig blottet for konsensus i et tilsynelatende nedprioritert fagmiljø. En historie om barselomsorg i fritt fall, og om å ikke bli tatt på alvor som kvinne og individ.

Det er ikke sikkert historien virker så avskrekkende på andre, men for meg personlig ble det et traume fylt med stress og utrygghet, midt i en sårbar tid som nybakt mor med en helt fersk baby på armen gjennom det hele. Dette er min fortelling, en fortelling om en ferdigpakket veske i gangen, klar til å rykke ut til legevakt eller sykehus til alle døgnets tider midt oppi det som skulle være den søte babytid.

Ballongferden

Det er torsdag på St.Olavs Hospital. Jeg er på overtid, og det er bestemt at fødselen skal settes i gang. Ballongen blir plassert der ballonger aldri før har vært, og full av spenning og forventning innser jeg at nå er vi i gang. 3 lange dager senere blir sønnen vår født. Han er frisk, rask og gjør alt det som babyer skal. Ingen av mine bekymringer om skrekkscenarioer som døden, blødninger, revning, eller at det skulle skje noe med meg eller babyen inntraff. Jeg slapp unna det hele uten så mye som ei skramme. Lettelsen var enorm, og gleden fullkommen. Selv om fødselen var lang, var den fin og ukomplisert, og jeg følte meg greit ivaretatt hele veien.

Og så levde de lykkelige alle sine d… Nei, vent litt! Det er nå det begynner.

Barselomsorgen

Allerede på barselhotellet startet utfordringene. Som en liten digresjon kan det nevnes at senga vi fikk tildelt var lav, vond, utslitt og madrassen full av hull. 

Madrassen på barselhotellet var full av hull.

Tilbake til saken. Brystene var store, sprengte og særdeles såre, og babyen fikk ikke ordentlig sugetak. Jeg trakk i snora og ba om hjelp hver gang jeg skulle amme. De hektet babyen på, og hastet ut igjen. Det ble vondere og vondere å amme babyen, men engasjementet blant de ansatte steg beklageligvis ikke i takt med smertene. Følelsen av å være til bry økte for hver gang jeg trakk i den røde snora. 

«I morgen blir det hjemreise», fikk jeg beskjed om på dag 2. På det tidspunktet hadde jeg enda ikke sovet etter fødselen, og ammingen fungerte ikke. Jeg følte meg på ingen måte klar eller trygg nok til å reise hjem når jeg ikke klarte å gi babyen min noe så essensielt som mat. Jeg gråt mine aller modigste barseltårer, og fikk med nød og neppe bli en dag ekstra. Dagen etter kom en reddende engel av en barnepleier på vakt. Ei godt voksen dame som straks skulle gå av med pensjon. Hun hentet fram noe jeg den gangen aldri hadde hørt om, og som ingen av de andre på barsel hadde tilbudt meg – ammeskjold. Dette lille hjelpemiddelet gjorde at jeg kunne amme nesten uten smerter de neste dagene, og vi kunne forberede oss til hjemreise med bittelitt mer trygghet i bagasjen, og det var da noe.

Et døgn senere ble det altså hjemreise. Vi ankom hjemmet vårt stolte og lykkelige, og klare for det helt nye livet.

The end…. Eller?

14 dager etter hjemkomst hogg det til i brystet som lyn fra den såkalte klare himmelen, og jeg falt sammen på gulvet med intense frostrier. Liggende der lurte jeg på om det rett og slett var mulig å fryse ihjæl på sitt eget stuegulv sånn helt uten videre i godt over 20 grader. Jeg fikk til slutt stablet meg på beina og målt feberen, som viste seg å ha meldt sin ankomst. 

Jeg kjente i tillegg noe ømt inni det ene brystet. Med svært synkende form, og et spedbarn på armen ringte jeg føde/barsel-avd. Jeg fikk beskjed om at det nå var såvidt innafor at jeg fikk komme dit da det var 14 dager siden jeg “sjekka ut”, og at ansvaret da overføres fra føden til fastlegen. Det ble tatt melkeprøver for å avdekke eventuelle bakterier, før jeg ble sendt hjem med beskjed om å “bare fortsette å amme.” Ei jordmor i svært dårlig humør la også til at jeg IKKE måtte bruke pumpe.

Dagen etter var formen stadig dårlig, så jeg ringte føde/barsel-avd igjen. Denne gangen fikk jeg ikke komme dit da jeg var på dag 15 etter hjemkomst, og de meddelte at jeg måtte bare kontakte fastlegen. Ansvaret var ikke lenger deres. I frykt for at ikke fastlegen hadde samme kompetanse ringte jeg også amme-poliklinikk på sykehuset. Der fikk jeg samme beskjed; det hadde gått 15 dager, og dermed var ansvaret ikke lenger deres. Jeg ringte fastlegen og fikk komme samme dag. Hun var forundret og oppgitt over at føde/barsel-avd ikke hadde satt meg på en antibiotikakur, og skrev ut en resept med det samme. Deretter ble jeg sendt hjem med beskjed om å “bare fortsette å amme og pumpe”. Sistnevnte altså motsatt av det jeg fikk beskjed om på føde/barsel-avd.

Dagene gikk, men formen var dårlig og feberen holdt seg høy. Jeg hadde nå en synlig rød kul på det ene brystet. Jeg kontaktet føde/barsel-avd igjen da jeg enda ikke hadde hørt noe om de melkeprøvene som ble tatt. Jeg fikk da beskjed om at prøvene viste gule stafylikokker, men at de hadde glemt å informere meg om dette.

Enda noen dager passerte i sneglefart. Jeg var nå så sliten at jeg ikke klarte å ringe selv. Samboeren min ringte føde/barsel-avd og forklarte at jeg var syk, hadde høy feber og at vi ikke visste hvor vi skulle henvende oss lenger. De insisterte på å få prate med meg, og jeg hulket i telefonen og ba om å få komme på sykehuset for en ny sjekk. Den første jeg snakket med informerte nok en gang om at jeg ikke var deres ansvar, mens den andre jeg fikk snakke med tydelig kjente på min frustrasjon og lot meg få komme til avdelingen. Der fikk vi tildelt et rom og måtte vente i mange timer. Det ble tatt noen blodprøver, og det ble snakket om abcsess. Ei jordmor på vakt «psykologiserte» meg og sa at hun trodde jeg bare trengte en klem, og ga meg velvillig dette. Den samme jordmora ga meg også en grundig innføring i hva en abcsess var, og at jeg skulle være glad for at det ikke var det jeg hadde, da det visst nok var helt forferdelig å gjennomgå. En annen jordmor var tydelig oppgitt over skremselspropagandaen fra den første jordmora, og himlet med øynene da jeg fortalte om dette.

Mer venting fulgte, og ikke før det ble midt på natta fikk jeg komme inn til ultralyd. Jeg ble rullet rundt i rullestol mens den lille bylten min lå på fanget i pleddet sitt, heldigvis upåvirket av situasjonen. 

Ingen abcsess, fikk jeg beskjed om etter ultralyd, men jeg kunne se på han som utførte ultralyden at dette ikke var hans kompetansefelt. 

Formen var likevel såpass dårlig at jeg ble innlagt på føde/barsel-avd. Her ble jeg i 4 påfølgende dager. I løpet av disse 4 dagene ble jeg herjet med etter alle kunstens regler. Jeg måtte vekke babyen min hver andre/tredje time for å amme. Både natt og dag. Hvis jeg ikke gjorde det selv kom det noen inn og vekte babyen fra sin dypeste søvn. Han ble løftet fra senga si, og jeg hører enda stemmen til den ene jordmora: “opp og hopp, du må bidra!”, mens hun løftet babyen min himmelhøyt for å vekke han. Jeg må innrømme at jeg på et tidspunkt hadde mest lyst til å filleriste hele jordmora. Dette kunne vel ikke være normalt?

Jeg måtte amme han i alle slags himmelretninger for at det skulle treffe rett mot kulen i brystet. De masserte og gned, uten at det hjalp så mye som et fnugg. Kulen bare vokste. Det verste minnet fra oppholdet var en lege som masserte og klemte på kulen i brystet så hardt at melka sprutet til alle kanter. En barnepleier sto ved siden av med store øyne og visste helt tydelig at dette var utenom prosedyre da det åpenbart kunne skade omkringliggende vev i brystet. 

Dette visste jeg også, men på dette tidspunktet var jeg så svak at jeg måtte bare stole på de som skulle være fagfolk. Den ellers så tøffe jenta som alltid brukte å stå opp for seg selv sank som en stein mot bunnen.

En barnepleier i bakgrunnen sa med forsiktig og lav stemme på klingende hedmarksdialekt: «Je trur det der e abcsess.»

De andre i rommet viet ikke kommentaren noe oppmerksomhet, men denne barnepleieren skulle vise seg å ha hundre prosent rett.

Ellers ble jeg instruert i ulike ammestillinger. Den ene mer akrobatisk enn den andre. Jeg følte jeg var på et slags sirkus, og jeg var hesten i manesjen. Ingenting fungerte. Kulen forsvant ikke, og jeg var fortsatt syk. På dette tidspunktet tok legen bort antibiotikaen jeg sto på fordi den visst nok ikke nådde inn til kulen i brystet. Crp`en min var forhøyet, men ikke så høy at de ønsket å la meg bli værende. Jeg ble sendt hjem med kun råd om ammestillinger, og en siste kommentar i døra som lød: «du må passe på så du ikke får fødselsdepresjon.» Da jeg gikk ut døra visste jeg at dette ikke var over og at det fortsatt var noe i kroppen som ikke stemte. Dette kunne ikke være en alminnelig brystbetennelse, noe jeg fånyttes prøvde å formidle under hele oppholdet. Jeg undret meg over hvorfor de ikke henviste meg videre til noen med den riktige kompetansen. Arrogansen virket til å være større enn viljen til å hjelpe både på sykehuset og hos fastlegen.

Dagene gikk, og feberen ville ikke gi seg. Formen var rett og slett elendig. Motvillig så jeg meg nødt til å ringe fastlegen igjen. Der møtte  jeg nå ingen forståelse, og jeg ble ikke tatt seriøst. Hun bokstavelig talt hevet skuldrene, og sa litt arrogant og oppgitt at «du får bare dra hjem og fortsette å amme og massere.» Jeg var ute av kontoret hennes på få minutter. Nå visste jeg nesten ikke lenger hva jeg skulle gjøre. Jeg begynte å bli desperat, men hadde ikke annet valg enn å dra hjem igjen.

På grunn av manglende hjelp prøvde jeg komisk nok desperat å få råd på seksukerskontrollen hos privat gynekolog, selv om bryst nødvendigvis ikke var hennes fagfelt.

Noen dager senere forverret formen seg ytterligere. Feberen herjet i kroppen. Nå var jeg veldig usikker på hvem jeg jeg skulle kontakte, men jeg forsøkte  helsesykepleieren på helsestasjonen denne gangen, i håp om at kanskje hun kunne gjøre noe for meg. Hun var lettere sjokkert over hva jeg hadde vært gjennom, og over den arrogansen jeg hadde vært vitne til. Hun insisterte på at jeg skulle kontakte fastlegen igjen, og bedyret at dette var fastlegens ansvar. Etter de tidligere besøkene hos fastlegen uten å bli hørt eller tatt seriøst maktet jeg ikke å dra dit denne dagen. Dette resulterte i at jeg endte på legevakten samme kveld. CRP hadde nå steget. Vakthavende lege satte meg på enda en antibiotikakur, og sa at hvis jeg ikke var bedre innen noen få dager skulle jeg ta kontakt med fastlege for å bli innlagt på St.Olavs igjen.

Hjemme nok en gang. Feberen holdt seg over 40 og frostriene var intense. kulen i brystet var nå så stor og rød at det så ut som at huden skulle sprekke. Dagen etter våknet jeg som i en tåke. Jeg kikket ned på beina mine, og så svetten piple ut av porene i leggene. Nå begynte jeg å bli ordentlig redd. Jeg hadde et nyfødt barn, og i tillegg skulle jeg liksom restituere etter fødsel. Var det slik spedbarnstida skulle være? Jeg skulle ønske jeg var i den fine bobla jeg hadde hørt så mye om. Denne morgenen ringte jeg fastlegen igjen. Da jeg entret kontoret hennes denne gangen hadde jeg med meg både baby og samboer i håp om å bli tatt seriøst. Tilsynelatende fungerte det, for nå ringte hun St.Olavs og rekvirerte innleggelse. Jeg havnet deretter på akuttmottaket, og fikk etter hvert tildelt et mottaksrom. På en undersøkelsesbenk ble jeg liggende å vente i seks timer. Det ble satt venflon, gitt væske intravenøst, målt blodtrykk, puls og temperatur. Var jeg endelig i trygge hender?

Etter seks lange timer på denne benken, med baby ammende ved siden av meg æ, fikk jeg tildelt et rom på gastro da det var fullt på kar/endo dit jeg egentlig skulle. Så ble det foretatt nok en ultralyd der jeg stadig fikk beskjed om at dette var ingen abscess. Også denne gangen ble ultralyden utført av noen som helt tydelig ikke hadde kompetanse på området. De nærmest sto og klødde seg bak øret mens de kikket på bildene.

Deretter fikk jeg time på amme pol. Der fikk jeg bare nok en gang beskjed om å amme og massere.

Dagen etter ble det omsider bestemt at jeg skulle sendes til en brystspesialist på avdeling for mammo. Det er nå denne uendelige historien går mot slutten. Denne spesialisten ser inn i brystet, og det tar han ikke mer enn noen sekunder å si på nydelig svensk: «Nei, her er det på tide at vi hjelper til litt.» Han konstaterer en stor abcsess i brystet og meget aktive lymfekjertler. Det måtte bli operasjon i narkose, med hastegrad rød. Jeg gikk fullstendig i kjelleren. Etter å ha holdt meg oppe så godt jeg kunne gjennom disse ukene, knakk jeg nå helt sammen. Redselen for narkose og operasjon var reell, og katastrofetanker om å ikke våkne igjen til de to gutta mine var uutholdelig. Jeg fastet fra ettermiddagen, og fikk beskjed om venting. Jeg gråt hele natta, og var nå helt utslitt og redd. Ikke én gang på denne reisen hadde noen spurt meg om hvordan jeg hadde det. Samme natt måtte jeg ringe i snora, for nå måtte jeg ha noen å prate med. Sykepleier kommer inn, og jeg spør om noen kan komme inn å prate litt for nå er jeg helt i kjelleren. Hun ser på meg med et tomt blikk og sier: “jeg kan hente en yoghurt til deg. Vil du ha med jordbær eller svisker?”. I dette tragikomiske øyeblikket innser jeg at jeg er «on my own», og det eneste jeg får meg til å svare er: «svisker».

Morgenen etter blir jeg trillet ned til operasjonsstua for operasjon. Jeg sier hadet til gutta mine, og full av hormoner er jeg redd for at dette er siste gangen jeg ser dem. Jeg gråter idet jeg blir lagt på operasjonsbordet. Den fine operasjonssykepleieren med de lengste øyenvippene jeg noen gang har sett, ser på meg bak munnbindet og spør hvorfor jeg er trist. Jeg svarer ærlig at jeg er redd for å ikke våkne til babyen min igjen. Hun lovet meg at DET skulle jeg. Den lovnaden var for øvrig det nærmeste jeg kom omsorg i løpet av disse ukene. Da medisinene flyter inn i årene mine og den svimlende følelsen kommer, griper jeg tak i armen hennes, før alt blir borte. Når jeg våkner er lettelsen stor. Operasjonen var vellykket. Abcsessen var så stor at den var millimeter fra å finne veien ut av huden min på egen hånd. 

For de som ikke har opplevd å bli operert for abcsess i brystet, så fungerer det slik at operasjonssåret ikke blir sydd igjen etter operasjonen. Man må gå med en åpen sårhule med dren, for deretter å måtte inn på sykehuset for å skylle sårhulen hver dag. Såret skal gro innenfra og ut. En ubehagelig ekstrabelastning på tampen av det hele.

Her stopper altså den somatiske delen. Jeg ble frisk etter operasjonen, og fortsatte å amme i lang tid etterpå. Men følelsen av stress, å ikke bli hørt eller tatt seriøst, og følelsen av å ikke få hjelp eller bli sett som menneske og nybakt mor i en allerede sårbar situasjon, satte seg som en verkebyll i kroppen – en stressreaksjon som vedvarte, og som jeg gjerne skulle ha vært foruten.

Mars 2023

I skrivende stund har jeg et nytt bankende hjerte inni meg, og jeg vet med dyrekjøpte erfaringer at denne gangen skal faen ingen få kødde med meg… Håper jeg.

Agnes

Fødte på St. Olavs hospital