Jeg skulle ønske det offentlige kunne hatt et tilbud til oss som fødte våren 2020

Jeg var førstegangsfødende og fødte min datter 17.04.20, midt i pandemi og lockdown. Fødselen startet egentlig noen dager før. Jeg hadde aldri regelmessige rier og ringte sykehuset for en sjekk et par ganger etter nesten 1,5 døgn med rier. Fikk beskjed om at jeg ikke fikk komme da riene ikke var regelmessige og at «de ville ha folk minst mulig inn og ut av sykehuset grunnet COVID». Det hele resulterte i at jeg måtte lyve om at jeg kjente lite liv, da jeg var dødssliten og følte jeg ikke ble tatt seriøst. Jeg fikk da komme inn til en sjekk, mens min samboer måtte vente utenfor. De sjekket meg og jeg hadde 10 cm åpning! Min samboer kom løpende inn og fikk med seg fødsel heldigvis. Det var ingen tid til å lese mitt fødebrev eller legge tilrette slik jeg hadde håpet. Grunnet COVID holdt jeg nesten på å føde hjemme fordi de i utgangspunktet ikke ville ta meg inn på en sjekk. Sånn skal det ikke være og man skal ikke føle seg som en byrde når man føder et barn.

Det skal sies at selve fødselen var helt fantastisk med verdens beste jordmødre rundt meg som var så omsorgsfulle og flinke. Blir fortsatt rørt av å tenke på det.

Min samboer fikk tilbringe et par timer med oss før jeg ble flyttet over til barselhotellet. Jeg hadde ikke sovet eller spist på flere døgn, og var utslitt før jeg skulle gjennom den mest intense perioden i mitt liv: tiden på barselhotellet. Jeg er glad jeg ikke visste hva jeg gikk til.

På barsel ble jeg overlatt til meg selv. De var sjelden innom, og jeg fikk ikke hjelp til stell av baby. Heldigvis har jeg erfaring med barn fra før og kan det mest grunnleggende. Jeg sov ingenting på barsel. En blanding av adrenalin og et ansvar for et nytt liv som det var vanskelig å ha helt alene. Jeg var mye redd - for at hun skulle slutte å puste, gulpe opp fostervann og ikke klare å få det opp. Så jeg våket over henne hele tiden. Hadde vi vært to stk kunne vi delt ansvaret. Jeg ba om å få avlastning, at de kunne ta baby så jeg fikk slappet av og sove litt. Det kunne de ikke, fordi de var minimumsbemannet. De fortalte at de hadde så mye mer å gjøre nå som partner ikke kunne være med på barselhotell. Og det merket man. De var stressa, slitne og noen var direkte sure.

Datteren min fikk påvist gulsott og vi måtte bli lenger på sykehuset. Dette var utrolig vanskelig for meg da den eneste avlastningen jeg kunne få var ved å komme hjem så samboeren min kunne ta babyen. På dette tidspunktet kom også de verste barseltårene. Jeg ville bare hjem, og jeg følte at jeg var innlagt på sykehus mot min vilje. En jordmor kom inn på rommet mitt og sa: Hvem er viktigst, du eller babyen din? Reiser du hjem nå, så skriver jeg det i epikrisen din, og det kan få konsekvenser for deg som mor hvis noe skulle skje med babyen din (ref pga gulsott). Så jeg fortsatte å være innlagt, for jeg var redd for at barnevernet skulle involveres hvis jeg reiste. I dag forstår jeg at dette ikke ville blitt tilfellet, men etter 5 dager uten søvn og etter en påkjenning som en fødsel - så er man sårbar og hudløs.

Fødsel og barsel ble ikke som jeg hadde sett for meg. Det var preget av kaos, lite støtte og mye frykt og ensomhet.

Heldigvis ble ting bedre da jeg kom hjem, og vi koste oss sammen som en familie. Etterhvert klarte jeg å sove også, men det tok tid å klare å roe seg ned etter det man hadde vært igjennom. Jeg har klaget på oppholdet på føde/barsel uten å få noe annet enn et standard svar tilbake.

Jeg hørte ikke om så mange andre som tenkte på det å føde i COVID som traumatisk og tenkte jeg måtte «komme meg over det». Jeg har ikke helt klart det, og tårene presser på når jeg hører podcaster etc om andre i samme situasjon. Jeg har hatt behov for å prate med noen som forstår, men ikke visst hvem. Så jeg har betalt flere tusen kroner for en privattime med fødselslege, men dette er fortsatt ikke nok. Jeg skulle ønske det offentlige kunne hatt et tilbud til oss som fødte våren 2020 som var den mest brutale tiden for fødende. De skulle ha betalt for de behov fødende hadde i ettertid - hva enn det måtte være. For jeg anser min opplevelse som et traume. Og jeg er ganske sikker på at flere enn meg kvier seg for å bli gravid og føde igjen - i redsel for at det samme skjer en gang til.

Maria

Fødte på Ullevål sykehus, april 2020