Skulle ønske noen hadde vært litt mer “pågående” med å undersøke og hjelpe meg disse første ukene

Jeg fødte første barn i desember 2017 på Ullevål sykehus. Jeg ble lagt inn en torsdag, og fødselen skulle settes i gang på grunn av mistanke om lite vekst og lite fostervann 8 dager over termin. Vi fikk rom på føden med en gang, og var kanskje heldige med det. Jeg ble satt i gang med en/flere tabletter, dette husker jeg ikke helt, og det tok noen timer før det skjedde noe som helst. Jeg og samboeren min var stort sett alene på rommet, men jordmor var innom av og til for å se til oss. Vi hadde to vennlige og varme jordmødre i løpet av den dagen.

Mot kvelden begynte jeg å få rier, og de ble sterkere og hyppigere. Ved 22/23-tiden på kvelden hadde jeg veldig sterke rier, de kom veldig tett og jeg klarte ikke lenger holde en samtale med noen. Da kom jordmor nr. 3 på vakt, og ville håndhilse og “småprate”, og var veldig lite oppmerksom på hvilket behov jeg hadde. Selv om riene var såpass sterke og tette, ble vi igjen overlatt til oss selv. Hendelsesforløpet herfra er litt uklart for meg, men jeg husker tydelig enkelt sekvenser. På et tidspunkt fikk jeg et slags panikkanfall og bad om å få epidural. Så vidt jeg vet, ble alt gjort klart, men jeg fikk ikke vite hvorfor jeg ikke kunne få epiduralen. Jeg fikk noe beroligende og fikk slappet av en stund. Jordmor forsvant igjen. Riene tok seg opp på ny.

Etter å ha vært borte lenge kom jordmoren inn på rommet med en kopp med brus i hånda, og det opplevdes for samboeren min som veldig lite profesjonelt. Jeg fikk ikke med meg dette. Jeg ble da satt til å stå i en prekestol med den ene foten opp, og jordmoren forsvant igjen og var borte. Jeg var da kjemperedd, skalv i foten, klarte ikke kommunisere noe som helst fordi riene kom så tett, jeg følte jeg bare måtte puste for å overleve. Til slutt fikk jeg sagt til samboeren min at jeg følte jeg måtte presse, og han fikk etter hvert tak i jordmoren. Samboeren min har fortalt at det da var som om jordmoren “endelig” våknet og interesserte seg for oss da.

Jeg var veldig redd hele tiden og følte meg ikke sett eller ivaretatt på noen måte da den siste jordmoren kom på vakt. Alt gikk for så vidt bra under siste del av fødselen selv om jeg var redd da også. Baby var ute klokka 3 på natta. Etter noen timer med baby på fødestua, ble vi fulgt over på barselhotellet, og jordmor ville da at vi skulle snakke om fødselen. Jeg husker bare at jeg ville at hun skulle gå og at jeg ikke ville se henne igjen, og jeg husker ikke et ord av hva hun sa.

Jeg vet at fødselen min gikk greit, jeg fikk lite rifter, det gikk ganske fort så jeg ble ikke helt fysisk utslitt, og både jeg og baby hadde det bra, på papiret. Men jeg har hatt problemer i ettertid på grunn av at jeg også har følt at det egentlig ikke gikk bra med meg. Jeg var så redd, følte meg så alene og fanget i egen kropp, og det var ingen trygg jordmor som fortalte meg at det kom til å gå bra, eller heie på meg. Jeg fikk ikke noe informasjon om fødselsforløpet underveis siden vi var alene hele tiden. Dette har gjort at jeg ikke var klar å for å bli gravid igjen før 3 år senere. Nå med termin om 3 uker, er jeg fortsatt veldig redd for å skulle bli like redd under fødselen.

På barselhotellet hadde vi det fint det første døgnet. Vi var mest for oss selv, noen var innom for å sjekke at sugetaket til baby var ok. Den siste natta fikk jeg voldsomt brystspreng og fikk ikke til å amme. En jordmor eller sykepleier kom og skulle hjelpe, og satte meg til å pumpe. Hun var litt brysk og fast bestemt på at jeg måtte være rask, bytte bryst etter 20 minutter, selv om jeg ikke hadde fått ammet noe særlig, ellers ble alt verre og jeg ville produsere for mye melk. Jeg ble kjempestresset og fikk ikke til noe. Vi sov ikke noe særlig den natta, og skulle hjem dagen etter. Da måtte jordmoren som skulle skrive meg ut prøve å roe meg ned. Jeg var veldig stressa rundt amming de neste dagene, men fikk tilslutt råd av ei god venninne og klarte å legge fra meg 20-minutters“regelen” og senke skuldrene litt.

Baby la på seg godt hele veien, men jeg var veldig sår og hadde vondt når jeg ammet de første 4 ukene. Hadde også sår på brystvortene som ikke grodde på en stund.

Jeg skjønner nå i ettertid at sugetaket til baby ikke var optimalt, men visste ikke da hva jeg skulle gjøre for å endre det. Følte egentlig bare at jeg var til bry eller at det var min feil om jeg bad om hjelp. Skulle ønske noen hadde vært litt mer “pågående” med å undersøke og hjelpe meg disse første ukene, ettersom jeg selv var så skjør og sårbar.

Jeg er usikker på om jeg bare har vært uheldig med hvem som var på vakt da jeg trengte hjelp, eller om det ikke er å forvente noe annet. Jeg synes det er leit at det i så fall er så tilfeldig hva slags oppfølging og behandling man får, at det ikke er mer enighet blant ansatte på samme sykehus om hvordan man skal hjelpe noen med brystspreng for eksempel.

Tine

Fødte på Ullevål sykehus, desember 2017