Jeg var bare enda en de måtte forholde seg til, et ork

Her er min fødsels- og barselshistorie.

Jeg bor i Trondheim og fødte på St. Olavs i september 2019. I løpet av svangerskapet hadde jeg få plager, men jeg fikk tidlig bekkenleddsmerter og delte magemuskler.

Dagen jeg fødte, ringte vi sykehuset ca 19.30.  «Vi har ikke plass til deg. Du kan dra til Levanger om du vil, du er førstegangsfødende og har god tid,» var svaret vi fikk. Det er over 1 times kjøretid fra oss og til Levanger sykehus. Litt over 20.00 var riene så kraftige og ofte at mannen min ikke ville være alene med meg lenger, så vi kjørte de ti minuttene til St. Olavs.

De hadde fortsatt ikke plass kl 20.30, så vi satt i korridoren. Når jordmor kom, så hun at vi måtte rett til et føderom. Der var ikke senga klargjort, og det var blod som ikke var vasket vekk. Jeg hadde en åpning på 8 cm. Jordmor spurte da om jeg kunne tenke meg å prøve badekar. Jeg visste varmt vann var alt jeg kom til å få av smertelindring, så jeg sa ja. Mannen min spurte om jeg var sikker. Det eneste jeg hadde sagt på forhånd, var at jeg ikke ville føde i vann. Men jeg skjønte ikke på det tidspunktet hvor fort det gikk. At jeg ikke kom til å komme ut av det badekaret om jeg gikk opp i det. Klokka var 21.00, og etter kort tid var jeg i en pressituasjon. 22.20 var vi foreldre. Jordmor var rolig, trygg og profesjonell, det var først når hun gikk etter fødsel at vi forstod at hun alt hadde gått dobbelt skift. Hun var ett av to lyspunkt for meg. Jeg ble sydd, datteren min ble vasket og de hjalp meg å legge henne til, og så var de borte.

Etter noen timer ringte vi etter dem og lurte på om de kunne hjelpe meg opp og på do. «Nei, beklager, det har vi ikke tid til,» sa jordmor og gikk igjen. Etter å ha ligget i blod og bek i 4 timer (datteren min tømte seg helt) kom det en jordmor som hjalp oss, og de ga mannen min lov til å gå til kjøkkenet for å lage litt mat, de hadde ikke tid til det heller. Deretter måtte han reise hjem. De hadde så dårlig plass at jeg ble flyttet inn på rom til en annen og da kunne ikke mennene våre være der.

«Bare vent til etter fødsel så går bekkenleddsmertene over!» sa de på svangerskapskontrollene. Og jeg trodde dem. Men den første natta kunne jeg ikke snu meg for å se jenta mi og jeg kunne ikke snu meg og ringe etter hjelp. Jeg kunne ikke røre meg. Neste morgen var visst litt roligere for jeg fikk frokost og en jordmor løftet meg opp i senga så jeg kunne spise. «Du burde vært på barsel, men de har ikke plass,» sa jordmoren før hun også ble borte. Hun gjorde det hun kunne for meg før vi ble sendt til pasienthotellet, med meg i rullestol. Her fikk heldigvis mannen min være med. På pasienthotellet ble vi møtt med «Vet du hva slags sted dette er?? Du må ned i 1. etg for å spise!». De så skrått på meg, men ga meg mumlende en paracet og hjalp meg ned i ei seng.

Etter to dager ble vi sendt hjem og på dag tre kom jordmor innom. Jeg hadde begynt å få vondt av ammingen og hun spurte om jeg blødde. Det gjorde jeg ikke på det tidspunktet, så hun gikk. Åpne sår fikk jeg først noen timer etter at hun dro. Før neste dag hadde jeg store blødende flenger og tette melkeganger. Vi var innom pasienthotellet igjen for ammehjelp. Hun som var der, stod med ryggen til oss, opptatt med noe annet. «Legg henne til så får vi se hvordan det ser ut,» sa hun over skuldra si. Jeg kunne ikke tro at jordmor virkelig ville at jeg skulle legge henne til. Det gjorde meg livredd. Var det virkelig sånn det skulle løses? Men om de måtte se det for at det skulle bli bedre så. Mannen min måtte hjelpe meg, det var for smertefullt å legge henne til selv. Jordmor snudde seg og mente at ammestillingen så jo god ut. Jenta mi slapp taket slik at jordmor så sårene på brystet mitt. «Du skal ikke amme!» utbrøt hun.  Hun sa jeg kunne pumpe og hvilke størrelser i pumpeskjold jeg skulle bruke. Men jeg fikk ingen innføring i hvordan man skulle bruke pumpe og den størrelsen de ga meg ble feil (innså jeg mye senere). «Er det ikke bedre til i morgen så kom tilbake». Vi kom tilbake totalt tre ganger. Jeg fikk omslag å legge på, beskjed om å gi MME og de sjekket tungebånd, men ikke mye mer hjelp enn det. Jeg var bare enda en de måtte forholde seg til, et ork. Ei av dem som hadde vist meg amming under oppholdet var også på ammehjelpen og sa i en bisetning at, ja vi så jo at hun gapte litt lite når dere var her. Hvorfor sa de da at alt var fint og gjort rett? Hvorfor sa de at jeg kunne koble henne av, uten at de viste oss hva det faktisk betydde og hvordan det så ut når vakuumet slapp? Hvorfor fikk jeg beskjed om å bruke brystskjold uten at noen viste meg hvordan? Hvorfor fikk jeg beskjed om å se an en dag, to, tre?

Så kom helsesøsteren min. Hun hjalp meg å håndmelke, viste meg skjoldene og ga meg den tryggheten jeg trengte for å tørre å legge til datteren min igjen. Da fikk jeg tømt brystene ordentlig. I ettertid fortalte hun meg at hun ikke trodde jeg kom til å slippe unna betennelse og at hun egentlig ville ha meg innlagt på sykehuset igjen. Hun var hos oss lenge. Ringte neste dag, kom innom. Fikk oss til helsestasjonen. Viste meg ulike ammestillinger som ikke belastet sårene like mye. Hun hjalp meg med å legge til om og om igjen. Hun hjalp meg også å slutte med skjoldene når tiden kom for det. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne.

Etter to uker greide jeg å gå til postkassa og å løfte datteren min selv. Jeg kunne sette meg og reise meg og gå litt i trapper. Mannen min turte å gå på jobb igjen. Han kom hjem og bar på datteren vår resten av ettermiddagen og kvelden.  

Den totale håpløsheten, smerten og frykten kommer alltid til å sitte i meg. Frykten for at det aldri blir bra igjen, om sårene kommer til å gro, om jeg skulle greie å amme, greie å løfte, stelle og bære datteren min selv. Det å være redd smertene ved amming, være redd for å bruke skjold, redd for å ta dem av, redd for magen hennes og melkeproduksjonen om vi ga MME. Melk, blod og tårer. Og jeg var sliten, så utrolig sliten. Sliten av å være redd, av å leve etter en stoppeklokke, av å ha ei datter som nesten ikke sov og av kroppslige smerter. Smerter i brystene, i ryggen, i håndleddene og fingrene jeg fikk betennelse i, magen som ikke fikk nok støtte, bekkenet som ga etter og som noen stakk kniver i om jeg ikke var forsiktig nok, smerter underlivet og halebeinet som prøvde å gro. Smerter i hode, nakke og skuldre som en følge av alt det andre. «Men det gjør jo litt vondt å få barn, det går over. Sånn har det alltid vært, og du har jo en nydelig datter.»

Takk for at dere tar kampen. Og takk for at dere leste min historie.

Hilde Lien

Fødte på St. Olavs hospital, september 2019