Vi, VI, hadde en fantastisk fødsel
Vi fant ut i april 2020 at vi skulle ha tvillinger, da var jeg 11+6, og hadde privat ultralyd. Vi ville forsikre oss om at alt var bra. Samboer og pappa fikk bli med – det var null stress.
Der fikk vi vårt livs hittil største sjokk, tvillinger. En blanding mellom tårer, litt hulking og nervøs latter var det som fylte de neste minuttene. Takk Gud for samboeren. Vi er et godt team, i tykt og tynt, det er alltid noen som beholder roen mens den andre freaker ut. Det var min tur. Total hjernefrys, hulk, tårer og den jævligste latteren i historien. Tvillinger – det er jo to. TO. Babyer. Herremannen på ultralydklinikken sendte henvisning til Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). Vi fikk time dagen etter. Eller, jeg fikk time dagen etter.
Samboeren fikk ikke være med på ultralyden ved UNN. Grunnen til ultralyd allerede dagen etter var for å finne ut om tvillingene delte noe. Under ultralyden på UNN fikk jeg beskjed om at tvillingene delte morkake, men ikke fostersekk. Jeg fikk ny time til kontroll tre uker senere, og annenhver uke etter det.
18. mai 2020 hadde jeg min første time hos fostermedisiner ved UNN. Hun var fantastisk. En av hennes hjertesaker var at far skulle få bli med på timene. På timen jeg måtte ha alene, fikk jeg beskjed om at tvillingene hadde begynnende tvilling-tvilling transfusjonssyndrom (TTTS), nå hadde vi (jeg) timer annenhver dag.
Dagen før pinseaften fikk jeg (ikke vi) beskjed om at nå var det tid for intervensjon. Danmark og Rikshospitalet i København neste. Samboeren fikk være med, men VI bestemmer at jeg drar alene. Det var mye som skjedde på hjemmebane, så det var best sånn. Heldigvis hadde TTTS gått tilbake fra stadium 2/3 til 1, så vi slapp operasjon. Jeg kan reise hjem. De trodde vi måtte komme tilbake senere, men vi slapp.
Videre fulgte ultralyder hver uke, etterhvert annenhver. Samboeren fikk bli med på sin første ultralyd dager etter vi hadde den ordinære, fine ultralyden.
Alt var stabilt, ingen tegn til noe unormalt, tvillingene hadde det helt topp. Formen min hadde aldri vært bedre.
19. oktober ble datoen jeg skulle settes i gang, twinsa skulle ut. Samboeren fikk være med en time om dagen. Offisielt. Han fikk være lengre. Det var åpenbart at jordmødre, sykepleiere og legene er uenige i at barnefar kun får være med en time om dagen.
Igangsettelsen tar over tre døgn. De kommer etter fire fantastiske timer med aktiv fødsel. Da fikk pappaen bli med, han kom passe stressa ca. 7 om morgenen, kom akkurat tidsnok til epiduralen, fikk holde meg i hendene, stryke meg i håret og høre på alt jeg hadde å fortelle.
Vi, VI, hadde en fantastisk fødsel. Vi hadde fantastiske jordmødre, studenter, leger, barnepleiere og hele alt sammen. Vi merka ikke noe til korona der. Ingen sa noe om det.
Den nybakte trebarnspappaen fikk bli med på barselavdelingen, men eldste på 2,5 fikk ikke komme på besøk og savnet ble for stort så vi dro hjem to dager etter fødsel.
En uke etter fødsel hadde vi time hos helsesykepleier. De kom dessverre ikke hjem til oss, heller ikke jordmor. Jeg fikk så mange timer jeg ønsket for å snakke om alt mulig med jordmor, og vi fikk komme så mye vi ville til helsesykepleier. De var og er helt fantastiske. Men jeg skulle ønske de kom hjem til oss. Det er enklere å prate om de store, vanskelige tingene hjemme. Der det bare er dere.
Dere gjør en fantastisk jobb! Jeg håper ting er bedre enn før når vi ønsker nummer fire velkommen en gang i framtiden.
Jeg vil igjen understreke at alle vi har møtt under og etter denne graviditeter har vært 100% fantastiske. Kunne ikke bedt om bedre folk, vi følte oss ivaretatt hele tiden.
Maren
Fødte på UNN, oktober 2020
