Ingen grunn til å ligge på barsel om det er slik som sist

Jeg fødte i 2020 og dette er min historie.

Jeg fikk vite i uke 37 av barnet lå i seteleie, men valgte selv å prøve på å føde vaginalt. Vannet gikk og da var det rett opp på kvinneklinikken i Bergen for rumpen var ikke festet og dermed var det fare for at navlestrengen kunne falle ut. Jeg måtte uansett opp der da barnet lå i seteleie og de ville legge meg inn frem til fødselen startet. Det første som skjer er at jeg blir tatt inn for en sparketest og etter en liten stund starter riene. Riene ble kraftigere og kraftigere, det gikk fort. De hadde dessverre ingen ledig føderom enda, så jeg ble sittende midt i gangen på poliklinikken på en skinnsofa i over 1 time med sterke rier. Når en jordmor på avdelingen gikk forbi så hun hvor sterke smerter jeg hadde og ordnet en seng så jeg kunne få ligge. Der lå jeg igjen litt over en time før jeg endelig fikk et rom til meg og partner.

Etter jeg hadde fått et eget rom og var ferdig med fødselen, begynte det virkelige kjipe (til tross for heftig setefødsel med klipp, rift til endetarm og forløsning med tang). Samboer fikk være med oss i en time etter fødselen (som ble brukte på å sy meg sammen) før han måtte gå. Jeg ble fraktet opp på barsel, og der var jeg forlatt. Fikk sovet 1-2 timer før de rullet baby inn, og jeg som aldri egentlig har holdt en baby, satt der med angst for at jeg skulle håndtere dette alene. Det var mange timer til samboer kunne komme opp igjen, men jeg tenkte jeg får nok god veiledning av de ansatte på barsel underveis i oppholdet. Så feil kunne man ta.

Til ettertanke er jeg så glad for at baby lå i sete, for inne på fødestuen fikk jeg utrolig god hjelp og ble veldig ivaretatt. Trist at man skal være glad for en risikofødsel fordi man har lest/hørt så mange skrekkhistorier om fødende som ligger alene litt for lenge og ofte.

Jeg var så uheldig at jeg fødte samtidig som tydeligvis veldig mange andre. Jeg lå på et rom med tre andre førstegangsfødende kvinner. Jeg kunne/fikk ikke lov til å sitte eller bevege meg mer enn nødvendig, noe som viste seg at var umulig og opprettholde da jeg var helt alene og jeg kunne ikke bare ligge som en pinne med en nyfødt baby. Jeg ville gjerne dusje, se meg i speilet og egentlig bare få gå på do uten at panikken for at jeg bruker for lang tid tar meg.

Da samboer endelig fikk komme på besøk så var det snakk om så få timer at jeg ville ikke bruke tiden på å dusje (som jeg ble anbefalt av personalet), men heller være tilstede sammen med min samboer og vårt nye tilskudd til familien. Ammehjelpen var helt kaos. Var forskjellige kvinner på vakt som skulle alle vise hvordan lage hamburgergrepet uten å faktisk gjøre noe annet enn å knipe på puppen så den ble både gul og blå. Heldigvis kom ammingen av seg selv når vi kom hjem hvor jeg fikk slappet mer av.

Jeg fikk bare hjelp når jeg ringte på de, men hjelpen måtte skje kjapt da de var alt for få på jobb i forhold til innlagte på barsel. Dette merket vi på rommet veldig godt til. Vi følte oss rett og slett helt alene. Det er selvfølgelig ikke kvinnene på barsel sin skyld at det ikke er nok folk på jobb, men som førstegangsfødene var det veldig tungt spesielt med tanke på korona som ikke lot oss ha partner tilstede. Er et under at jeg ikke fikk betennelse i riften etter jeg måtte sitte så ofte for å reise meg, holde baby eller flytte meg.

Nå er jeg gravid igjen og var nettopp på riftkontroll på Haukeland. Legen stilte meg forskjellige spørsmål og lurte på hvilken tanker jeg hadde om baby nummer to også ligger i sete. Da svarte jeg at det håper jeg. For da er jeg sikret ordentlig oppfølging under fødselen og jeg trenger ikke bekymre meg for å bli forlatt om jordmor er midt i 3 andre fødselen samtidig. Trist, men sant. Forhåpentligvis går denne fødselen bra og jeg kan reise hjem så fort som mulig. Ingen grunn til å ligge på barsel om det er slik som sist.

Ida

Fødte på Kvinneklinikken på Haukeland sykehus, august 2020