Abort i resepsjonen på Drammen sykehus
Dette er klagen denne kvinnen sendte til sykehuset. Hun ønsker å dele den her på vår side.
Jeg hadde en missed abortion på Drammen sykehus, juli 2019. Jeg vil gjerne fortelle om min opplevelse, fordi jeg håper dere kan bruke informasjon til å bedre rutinene. Jeg håper nemlig ingen andre opplever en abort slik som jeg gjorde hos dere for to år siden.
Jeg var på sommerferie da jeg merket de første tegnene på at noe var galt. Etter samtale med legevakt, dro vi hjem fra ferie og rett til fastlegen min, som bekreftet at en abort var i gang. Hun sendte meg til Drammen sykehus, fordi jeg hadde fått innvilget fødeplass der. Samboeren min måtte være hjemme med sønnen vår, så jeg kjørte selv fra Asker. Smertene tok seg veldig opp på kjøreturen, og da jeg kom til sykehuset klarte jeg nesten ikke å gå på grunn av de store smertene. Jeg kom inn og snakket med mannen i resepsjonen, gav ham skrivet jeg hadde fått med fra min fastlege, og fortalte at jeg holdt på å abortere.
Jeg bad innstendig om å få en seng fordi jeg forsto at smertene bare ble verre og verre. Jeg husker jeg synes det var ubehagelig å spørre om. Han sa jeg skulle sette meg i resepsjonen og vente, og at han skulle sjekke litt og gi beskjed. Det var mange mennesker i resepsjonen. Jeg forsøkte å finne et sted litt for meg selv, men det var for fullt så jeg satte meg ved siden av en barnefamilie. Jeg hadde store smerter, men prøvde å ta med sammen, slik at jeg ikke skulle skremme barna som satt ved siden av. Etter hvert kom resepsjonisten bort til meg der jeg satt, og sa at jeg ikke skulle være på Drammen sykehus. Han forklarte at selv om jeg hadde fått innvilget fødeplass der, hørte jeg til Bærum sykehus. Han bad meg derfor kjøre til Bærum sykehus, så de kunne ta meg inn der.
Da han sa det knakk jeg sammen. Smertene var uutholdelige. Jeg begynte å gråte, og klarte bare å si «Jeg klarer jo ikke å kjøre nå». Først da reagerte resepsjonisten og sa han skulle prøve å finne en seng. Det sto en seng rundt hjørnet ved resepsjonen, og jeg fikk legge meg der. Han sa igjen at han skal se hva han kunne få gjort, og mumlet samtidig noe om at det er jo «alt for mye å gjøre her, og vi ikke kan ha det sånn».
Jeg ble liggende i senga alene ganske lenge. Smertene ble større og sterkere, og jeg husker at jeg tenkte at jeg måtte få smertestillende. Men ingen kom bort for å spørre hvordan det gikk. Jeg spurte en forbipasserende mannlig sykepleier om jeg kunne få noe smertestillende og fortalte at jeg holdt på å abortere. Han ga meg en paracet, og spurte om legen min har sagt noe om hva slags smertestillende jeg kunne få, fordi han ikke hadde lov til å gi meg noe annet enn paracet i tilfellet jeg reagerer på sterkere saker. Jeg hadde jo ikke kontakt med noe lege, så jeg tok paracetten, som selvfølgelig ikke hjalp noe på de smertene jeg hadde.
Etter en god stund kom endelig venninnen min som jeg hadde ringt etter. Jeg husker en enorm lettelse over å ha noen der med meg. Jeg ba henne «mase» på resepsjonisten. Da sa de at en det skulle komme en lege etter hvert, men at det kunne ta litt tid.
Plutselig kjente jeg at jeg måtte tisse, og reiste meg for å finne et toalett. Det eneste jeg fant var rett ved resepsjonen, der alle menneskene satt og ventet. Jeg kviet meg for å gå inn, men til slutt hadde jeg ikke noe valg. Før jeg hadde fått satt meg ordentlig på doen, kom det masse blod og klumper ut. Det meste gikk i doen, men det var også mye blod rundt, og på doen. Jeg tørket fortvilet opp blodet så godt jeg kunne med papir, og tok på nytt kontakt resepsjonisten. Jeg sa at han måtte få noen til å vaske doen, fordi det var blod der, men at jeg hadde tørket opp så godt jeg kunne. De som satt og ventet i resepsjonen hørte selvfølgelig det jeg sa, og jeg husker en utrolig flau og skamfull følelse. Jeg la meg tilbake i senga og ventet på legen.
Da legen kom, gikk vi inn på et undersøkelsesrom i nærheten, og jeg ble undersøkt. Da hun er ferdig ga hun meg litt informasjon. Dette mens jeg fortsatt lå med beina opp og uten at jeg fikk muligheten til å dekke meg til, eller kle på meg igjen. Jeg følte meg flau og det var utrolig ubehagelig å måtte ligge så eksponert, i store smerter, lengre enn nødvendig. I tillegg var det vanskelig å få med seg informasjonen legen gav meg.
Jeg husker at hun sa det var mest vanlig å dra hjem, men at noen også ble innlagt når de abortere. Jeg tror hun spurte hva jeg ønsket, men sa samtidig at hun uansett måtte sjekke om det eventuelt var plass, siden jeg jo egentlig skulle ha vært på Bærum sykehus. Jeg svarte at jeg gjerne ville legges inn, og gjentok igjen at jeg ikke klarte å kjøre noe sted med så store smerter. Hun sa hun skulle sjekke, men jeg måtte vente. Heldigvis passet venninna mi på meg.
Til slutt fikk jeg heldigvis beskjed om at jeg kunne legges inn, og ble trillet opp på avdelingen. Der fikk jeg et rom med do rett ved siden av, og sykepleiere var der sammen med meg. Jeg fikk først en type smertestillende som ikke ga noe effekt. Så forklarte jeg hva slags smerter jeg hadde og at jeg holdt på å besvime flere ganger da jeg reiste meg. Da fikk jeg en annen type smertestillende som, hjalp. Jeg gikk på do flere ganger. Det kom blod og klumper i flere runder, som var utrolig ubehagelig å se på.
Det er allikevel hendelsen i resepsjonen som fortsatt opprører meg, og som gjør at jeg får et ubehagelig sug i magen hver gang jeg tenker på det. Så er jeg samtidig veldig takknemlig for hjelpen jeg fikk da jeg kom opp på avdeling. Da følte jeg meg trygg.
Utover den ubehagelige hendelsen har jeg ingen ettervirkninger av aborten, og har i dag en nydelig gutt. Når jeg likevel skriver dette til dere, er det i håp om at dere kan bruke informasjonen til å forbedre rutinene deres, slik at andre som havner i samme situasjon, blir bedre ivaretatt ved ankomst. Det kan ikke være meningen at kvinner skal abortere i resepsjonen på Drammen sykehus, mens alle følger med.
Kristin
