Historie om to fødsler og to barseltider
Fødsel 1
Vannet gikk 11. mai 03–04
Igangsettelse 12. mai 12.30
Baby 13. mai 08.49
Måtte settes i gang på grunn av lang tid siden vannet gikk, og da gav de meg noen sjuke greier som de kalte «skolissa» klokka 12.30 som fra 15.00–03.45 gav meg veldig harde, brå og intense rier, etter hvert var det 2–20 sekunder mellom treminutterrier. Hadde ikke nok åpning til å sendes på føden, så måtte være på obs-post uten smertelindring. Alle skulle visst føde den natta, og åpningen blei målt hele tiden, av masse forskjellige folk, selv om det var det eneste jeg hadde bedt om at ikke skjedde hele tiden da jeg blei lagt inn. Ikke så rart at beskjeden ikke kom videre for vi hadde seks skift med jordmødre.
Da vi endelig kom til 4 cm åpning klokka 03.45 13. mai og blei trilla inn på føden, var jeg helt utslitt, kjæresten min trodde at jeg var død på et tidspunkt der, for han måtte sjekke om jeg pusta. Han forlangte epidural og 08.49 var hu ute, etter 20 minutter med pressing. Kunne fått det til helt selv hvis de lot meg holde på ti minutter til, men fordi pulsen hennes sank litt når jeg hadde rier, valgte de å hjelpe til på siste rie med sugekopp.
Jordmora som var med oss lengst sa at jeg hadde hatt en tøff fødsel og at jeg var ei sterk dame! Sjukt stolt av meg sjæl! Måtte sy litt og klarte å tisse selv 16. mai midt på dagen, så da fikk vi dra hjem og feire 17. mai!
De tre neste ukene fikk jeg hjemmebesøk av jordmor og helsesykepleier, og jeg tissa UTELUKKENDE i dusjen fordi det svei sånn når i tissen. Etter noen uker til uten å bli innkalt til seksukerskontroll, fikk jeg beskjed om at det blir man ikke, så da ringte jeg selv. Legen på helsestasjonen har jeg aldri møtt før, men undersøkelsen var raskt over.
Ammingen med den første babyen var til tider utfordrende, vond og sår, og jeg måtte både ringe Ammehjelpen å få hjelp til intervallamming for å få ned produksjonen, og smøre med purelan, bruke kompresser osv, men det gikk seg til og vi ammet et helt år, fullammet til fire måneder. Begynte med fast føde, som ikke var særlig populært, men klarte det omsider.
Det første året var vi så rusa på søvnmangel og ungen var veldig sliten, og foreldrene var veldig slitne. rådene vi fikk på helsestasjonen dreide seg først og fremst om hvordan vi burde gi grøten, og hvordan vi kunne trene henne til å sove lenger om natta. De første seks månedene våknet hun hver time døgnet rundt og kveldsuroen varte fra 19–22 hver kveld i månedsvis. Vi vugget og rugget, gikk med bæresele og samsov. Ingenting hjalp. Etter seks måneder begynte søvnstrekkene å kunne vare 2–3 timer, og det føltes som luksus. Nå har hun passert fire år og bruker fremdeles stort sett en time på å sovne, og det er kun en natt innimellom at hun sover uten å våkne på natta. Den rusa følelsen fra det året, kjente jeg kun igjen periodevis med baby 2. Heldigvis. Fra helsevesenets side har vi ikke fått noen hjelp til hva vi kan gjøre, eller tips om hva som eventuelt kan sjekkes ut, og som nye foreldre tenkte vi bare at det var sånn en baby var. Kanskje var det sånn, jeg veit ikke.
Fødsel 2 (20 måneder seinere)
Vannet gikk 13.00 29. januar
Rier starta 19.00 29. januar
Baby 07.56 30. januar
Regelmessige hvert 5. minutt over en time ganske lenge. Dro til sjukehuset klokka 00. 2 cm åpning. Hadde jordmor ***** hos oss hele natten.
Satt i badekar en time og da åpna det seg til 4–5 cm. Sirka klokka fem gikk jeg opp av karet, og endringen gjorde at jeg fikk mer vondt. Ville ha epidural, så de begynte å gjøre klar.
Sirka klokka seks kom anestesilegen. De diskuterte om jeg rakk epidural eller bare burde ha spinalbedøvelse og blei enige om spinalbedøvelse. Han stakk meg 16 ganger uten å klare å sette inn nålen. Bøyde flere nåler og kjæresten min som støtta meg opp og måtte stå stille og se på blodet som rant fra stikkstedene (pluss få beskjed om å holde meg stille) glemte å puste fordi han konsentrerte seg, og så holdt han på å besvime.
Jordmødrene ville undersøke meg fordi jeg hadde begynt å ha lyst til å presse. Det viste seg at jeg hadde 7 cm, og de kasta ut anestesilegen og gav meg lystgass. Jeg kunne presse, eller, jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å presse: kroppen hadde tatt kontrollen selv og resten av fødselen var en herlig innspurt!
Så jeg bare fulgte jeg kroppen og pressa når den ville at jeg skulle det. Pressa i 1 time og 50 minutter, og fikk hjelp på de to siste pressene med vakuum fordi ungen lå skeivt og måtte snus litt.
Jordmor **** var med oss hele natta og ***** kom på slutten av pressinga. Bra damer!
Fikk ingen rifter og måtte ikke sy.
53 cm, 3685 g. Reiste hjem etter 1 døgn på hotellet.
Baby 2 = veldig god og trygg fødsel, men en til tider ekstremt tøff barseltid.
Etter fødselen bestemte jeg meg for å sette inn spiral. Det ble gjort av samme lege som undersøkte meg på første seksukerskotroll. Det var litt ubehagelig, men ikke vondt. Det som skjedde derfra derimot var et kapittel av mitt eget underliv jeg helst skulle vært foruten.
Jeg kjøpte pH-regulerende tablett til underlivet for å få det i balanse igjen (etter tips fra legen), og da jeg satt det inn var det så vondt at jeg holdt på å besvime, det brant og svei og jeg grein og tok paracet og holdt ut til hele var oppløst. Jeg tenkte at «sånn skal det vel være, da virker det». Pille to, kvelden etter, like vondt, lå og gråt, tok paracet og tenkte på hva som var galt med underlivet mitt siden en vanlig tablett gjorde så vondt. Bestilte en time på legekontoret. Kom inn, og der opplyste legen meg (ganske ung, kvinnelig lege) at trådene som var festet til spiralen ikke var klippet bort og at de hadde skrapet opp innsiden av skjeden min. Hun klippet dem, og kommenterte at «til å ha født to barn er du veldig sensitiv i underlivet». Ikke så rart, tenkte jeg, siden folk har rota oppi der jevnlig med ubehag. Etter noen uker forsøkte jeg vaginalt samleie.
Det. Var. Så. Vondt. Kroppen stritta i mot og jeg gråt, og måtte avbryte. Vi ventet noen måneder, men samme resultat. Så ringte jeg fastlegen og fikk henvisning til gynekolog. Timen var sirka på årsdagen siden fødsel. Så det året blei et sølibatår, det var umulig å gjennomføre samleie, eller fremskynde en time. Hos gynekologen blei jeg raskt diagnostisert med vestibulitt, og behandlingen var ukesvis med bekkenbunnsmassasje (ikke så digg som det høres ut) ut over våren 2020. Jeg rakk akkurat å bli ferdig med siste behandling før lockdown. Det tok fremdeles noen måneder, kanskje et halvår før alt kjentes som normalt ved samleie, og på grunn av mye vondt, en del måneder til før jeg syntes det var lystbetont.
Jeg har aldri hørt om vestibulitt før, eller møtt noen som har snakket om det.
Mens jeg fremdeles venta på gynekolog, sirka seks måneder etter fødsel, ringte jeg til helsestasjonen og spurte om hvor mye jeg skulle gråte etter så lang tid, og hvor overveldende det egentlig burde føles. De hadde ikke spurt meg om det før på babykontroller, men NÅ fikk de ut fingeren og bare etter noen dager fikk jeg snakke med en psykolog. Hun snakket jeg med det neste halve året.
Ammingen med det andre barnet gikk knirkefritt i begynnelsen. Større baby med større munn, mer selvtillit og erfaring fra meg. Likevel hadde jeg tre runder med brystbetennelse (vinterbaby, så skyldte på kulden!). Fordi jeg hadde fått til amming så godt etterhvert med nummer en, gav jeg ikke opp, det tenkte jeg aldri på engang. Endte opp med å amme i godt over to år, stikk i strid med hva de hinta om på helsestasjonen, brått avslutta med adskilte karantener. Det var både ambivalent å slutte, og vanskelig og ha få folk jeg kunne snakke med ammeslutt-sorgen jeg kjente. Heldigvis hadde jeg ei venninne som kunne forstå meg, og jeg blei møtt med forståelse.
Oda Noven
Fødte på Ahus, mai 2017 og januar 2019
