Jeg turte ikke å spørre om noen ting i frykt for å være en dårlig mor

Jeg har i lang tid gått rundt og følt at jeg vil fortelle noen om situasjonen som oppstod når jeg hadde født, men jeg har ikke turt å gjøre det før nå. Innlegget deres var det som overbeviste meg.

25. august 2020 fødte jeg verdens vakreste gutt. I flere måneder hadde jeg gruet meg masse til fødselen, men når det først skjedde, så var det noe av det mest fantastiske jeg har vært igjennom! Jordmødrene var fantastiske, og opplevelsen jeg sitter igjen med varmer hjertet mitt!

Neste stopp var barselavdelingen, i månedene før fødsel hadde jeg fått lovnad av jordmoren min på helsestasjonen om at samboeren skulle få være med meg hele tiden til tross for corona-situasjonen. De hadde fikset enerom til oss, så om det ikke var plass på hotellet, gikk det helt fint. Dette var det jeg gruet meg mye til, for å være alene med en nyfødt kunne jeg ikke se for meg.

Vi ventet på å bli trillet bort til barsel, men 5 minutter før vi skulle dra, fikk jeg beskjeden om at samboeren min måtte dra hjem og kunne komme tilbake og besøke oss i de 3 timene vi fikk til å se hverandre hver dag. Jeg skjønte først ikke hva som skjedde og ble utrolig sjokka.

De trillet så gutten min og meg til barselavdelingen, satt meg på rommet mitt (fikk rom alene), så lukket de døren. Jeg fikk panikk og forstod ikke helt hva som hadde skjedd. Tenkt om babyen våkner? Hva om jeg må skifte bleie? Er jeg en dårlig mor om jeg spør de om hjelp? Vil de bli sure på meg om jeg spør?

Jeg turte absolutt ikke å spørre de om noen ting, i frykt for å være en dårlig mor. Heldigvis var besøkstiden snart der, og samboeren min kom. Vi kom frem til at vi ville spørre om vi fikk ta med oss sønnen vår hjem, for vi hadde aldri hatt barn før, så vi visste ikke hvordan dette funket.

Det skulle bli en større sak enn vi hadde trodd, og vi fikk slengt i trynet at vi prøvde å ta med oss vår syke sønn som mest sannsynlig hadde en infeksjon hjem. (Dette hadde de ikke informert oss om i det hele tatt, og hver gang vi spurte om det, fikk vi dårlige svar som at han hadde det helt fint og det gikk veldig bra med han.)

Vi kom heldigvis frem til at vi skulle sette inn en seng på rommet til samboeren min, så han fikk bli. Dette var helt fantastisk for meg, for samboeren min turte å spørre om alt fra a til å, i forhold til meg. Dagen etterpå fikk vi besøk av noen fra avdelingen som ville snakke med oss.

Vi forstod ikke helt hva dette gjaldt og forstod det som at vi hadde ordnet noe som funket. Vi snakket ganske lenge med de, jeg var helt ute av meg fordi jeg var ganske emosjonell etter fødselen. De mente de kanskje burde blande inn barnevernet fordi jeg ikke klarte å ta vare på sønnen min alene. Hele verden min raste sammen, jeg forstod det som at nå skulle den lille gutten min bli tatt ifra meg fordi jeg aldri hadde vært i nærheten av en nyfødt før.

At jeg ikke hadde sovet ordentlig på 40+ timer, og ikke var helt på plass psykisk etter fødselen var ingen god unnskyldning, og heller ikke at jeg følte jeg trengte partneren min der etter fødsel. Dette burde en hver person klare alene, det var det de mente.

De skrev så en bekymringsmelding, som de ga oss 2 minutter før barnevernet kom. Her hadde de feilinformert om masse, men de forklarte at “det ikke var så viktig”. De hadde skrevet ting som at vi prøvde å true med oss vår syke sønn hjem, at jeg ikke ville klare å være alene med sønnen min når vi kom hjem, og annet. De mente det ikke var så viktig å rette på, for barnevernet var her allerede og de hadde ikke tid.

Jeg følte meg som verdens verste mamma, og i tillegg til alt dette fikk jeg ikke ammet sønnen min. Jeg spurte om hjelp og hjelpen jeg fikk var morsmelkerstatning de ga til han. Jeg følte jeg måtte klare alt alene. Barnevernet var innblandet i en kort tid, men så fort at det ikke var som barselavdelingen hadde beskrevet.

Jeg ble henvist til DPS [distriktspsykiatrisk senter] for mulig fødselsdepresjon, noe jeg har slitt med nå i 9 måneder uten hjelp. De har ikke kontaktet meg, ammingen måtte jeg klare selv og alt annet har jeg stått i selv. Hadde det ikke vært for min fantastiske samboer som tok over mammapermen min og hjalp meg, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort.

Jeg føler meg sviktet, jeg har vært redd for å spørre om hjelp i frykt for å være en dårlig mor og føle meg som barsel fikk meg til å føle. Jeg har vært så skremt av opplevelsen at jeg en periode ga opp drømmen om flere barn, i frykt for barsel. 

Jeg trodde kanskje opplevelsen jeg hadde der, med for få folk på jobb, lite hjelp og sinte jordmødre hadde noe med pandemien å gjøre. Men flere jeg kjenner som har født før, sier de kjenner seg godt igjen i hvordan de ble behandlet etter fødsel.

Jeg har nå lært at jeg har lov til å være redd for å måtte føde alene, alle trenger støtte både imens og etter fødsel. Jeg har blitt sterkere etter opplevelsen, men har fortsatt en lang vei å gå. Instagram-kontoen deres har hjulpet meg å forstå at det er flere som blir behandlet som meg, og flere som ikke får hjelpen de trenger i tiden etterpå også. Tusen takk️!

Emma Torgersen

Fødte på Ahus, august 2020