Jeg var «bare» en besøkende

Jeg fikk mitt andre barn i februar i fjor. Hun ble født 10 uker for tidlig. Jeg bodde på sykehuset på intensivavdelingen med henne i 8 uker, og jeg satt 80 % av tiden i en utslitt lenestol på et areal på 1 kvadratmeter som også rommet en kuvøse. Det eneste som skillet meg og de andre innlagte var en skillevegg – om de hadde ledige da. Hvis ikke satt du midt i kaoset og prøvde å få til amming og hud-til-hud, fullstendig eksponert for en overfylt intensivavdeling.

Jeg bodde på barselhotellet i noen uker før jeg ble flyttet på «familierom» på avdelingen. Familierommet hadde plass til en kuvøse, en vask, en enkeltseng og en lenestol. Det var ikke plass til at min mann eller min eldste datter kunne komme å sove over. Ønsket om å fortsette å sove på barselhotellet var ikke mulig på grunn av kost. Så kom korona. Fellesrom ble stengt og besøk ble naturligvis ikke lov lenger.

Jeg fikk brystbetennelse, men hvis jeg skulle få behandling måtte jeg til lege eller på legevakten for å få behandling. Det var fordi jeg var jo ikke en pasient. Jeg var «besøkende» til min premature datter. Selv om de tok blodprøve av henne flere ganger til dagen kunne de ikke ta av meg. Jeg turte ikke oppsøke legevakt på grunn av korona og frykten for å ikke slippe inn igjen på intensiven.

Jeg var «bare» en besøkende – en mor som savnet sin datter og mann hjemme, som var stuck på sykehuset 24/7 på grunn av amming, sonding, veiing, medisinering etc. En «besøkende» som hadde bodd der i ukesvis. En besøkende som bare fikk hente mat i et kjøleskap på gangen på grunn av smittefare. All ære til sykepleierne som gjør sitt beste til å passe på barna, som de såvidt har tid til i sin altfor hektiske hverdag. Det er bare synd at ingen har tid til å se hvordan det går med mor/far etter et slikt traume.

Line

Fødte på Stavanger universitetssykehus, februar 2020