Jeg skulle så veldig ønske at mor fikk like god oppfølging som baby
Jeg fødte mitt første barn på St. Olavs hospital i januar i 2020. Jeg hadde en kjempefin fødselsopplevelse, følte meg trygg og helt rå! Aldri før kjent på en så voldsom mestringsfølelse. På grunn av uventet lav fødselsvekt hos babyen vår, så ble vi flyttet til barselavdelingen i stedet for barselhotellet. Alle jordmødre og barnepleiere var veldig kompetente, og jeg følte meg godt ivaretatt og trygg. Jeg var livredd for å ikke klare ammingen, og sa fra om at jeg ikke kom til å dra hjem før den var i orden. Babyen vår hadde dårlig sugetak, så vi fikk en del utfordringer med ammingen. Heldigvis fikk jeg bli to dager ekstra for å se til at hun fikk i seg den næringen hun trengte og at hun gikk fint opp i vekt før vi reiste hjem. Vi hadde da vært på sykehuset fra onsdag til søndag.
Det var ikke der på sykehuset jeg kjente på utfordringene. Korona hadde heller ikke kommet til Norge enda, så korona var ikke en årsak til utfordringene. Dette viser at barselomsorgen i Norge har hatt utfordringer lenge før koronaen kom, selv om jeg godt merket hvor ekstra ille det ble da samfunnet stengte ned alle tilbud. Mine utfordringer kjente jeg på da vi kom hjem. Jeg var førstegangsmor og hadde lest alt jeg kom over om fødsel og litt om amming. Sånn sett var jeg godt forberedt teoretisk. Og jeg visste at det var vanlig med barseltårer og at det kunne bli slitsomt med lite søvn.Jeg kunne likevel aldri forestilt meg hvor slitsomt det var å bli mor. Jeg sov nesten ingenting de første ukene. Jeg begynte å grue meg til å legge meg om kvelden fordi jeg ikke fikk sove fordi babyen vår ville sove oppå meg hele natta. Det høres kanskje ikke ut som et stort problem, men det var det for meg.
Vi hadde som nevnt utfordringer med ammingen. Babyen hadde dårlig sugetak, og jeg måtte sitte å holde brystet mitt med den ene armen, samtidig som jeg støttet babyens nakke med den andre armen. Hendene mine var aldri fri under ammingen, og jeg kunne ikke praktisere liggende amming før babyen var 4 måneder. Først da var hun stor nok til å kunne die fra brystet uten like mye støtte. Jeg kunne heller ikke sitte med henne i klassisk vuggestilling. Det førte til feil sugetak og var vondt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å gjøre alt riktig. Jeg leste som sagt mye, så jeg visste akkurat hva jeg skulle gjøre. Likevel var det fryktelig problematisk, og jeg ble sår. Jeg fikk det liksom ikke helt til! Jeg hadde likevel et sterkt behov for å amme barnet mitt. Å gi noe annet var ikke aktuelt i mitt tilfelle. Dette behovet for å amme barnet var svært viktig for meg, og føltes som et dypt, biologisk behov.
Så – jeg investerte i en god ammepute, og måtte sitte oppreist og holde både pupp og baby hele døgnet under hver amming. Og babyen min kunne die både hver time, hver 2. og hver 3. time. Det føltes som hele døgnet, og jeg gjorde omtrent ikke annet. Dessuten tok ammingen tid. Jeg kunne sitte 1 time å amme. Deretter måtte jeg forsiktig prøve å legge oss ned, og prøve å få sovet litt. Jeg sov stiv som en stokk og fikk aldri kroppen min for meg selv. Det var svært altoppslukende og utmattende. Du kan jo forestille deg å sitte oppreist hver natt flere ganger om natta i opptil 1 time hver gang, og kanskje få to timer søvn før det var påen igjen. Stiv nakke, hodepine og høye skuldre fulgte med som en bonus. Og mye gråt, fortvilthet og følelse av å miste friheten sin. Og jeg ble forbannet på alle som sa: så koselig med baby! Husk å nyte tiden! Kos deg! Fuck dere tenkte jeg. Jeg syns det var 80 % ork og 20 % kos. Og jeg elska babyen min over alt på jord! Det skorta ikke på morskjærligheten, men ammingen som tok alle døgnets timer gikk utover trivselen min. Jeg husker jeg tenkte at jeg ikke trivdes noe særlig. Helt til hun var 4 måneder og kunne så smått prøve litt fast føde. Da kunne pappaen gi henne litt noen ganger, så jeg kunne få litt alenetid. 4 måneder uten å trives er lang tid som nybakt mor!
Jordmor og helsesykepleier var på hjemmebesøk etter hjemkomst fra sykehuset. Jeg syns det var et fint besøk, men jeg hadde jo ikke landa enda, og tok ikke opp ammeutfordringene fordi det var for tidlig i forløpet. Jeg hadde ikke rukket å kjent på alle utfordringene enda. Etter noen uker så ringte jeg helsestasjonen og fortalte at jeg hadde prøvd ALT, men at ammingen fortsatt kjentes feil og at jeg ble sår og at babyen ikke hadde godt nok tak på brystet. Jordmora jeg snakka med (som var den samme som ved hjemmebesøket) sa at jeg måtte bare gi det tid, og at det ble bedre ettersom babyen ble større, fikk større munn og dermed bedre tak på brystet. "Du vet jo akkurat hvordan man gjør dette, du må bare ta deg litt tid," sa hun. Det var den oppfølgingen liksom. Hun hadde ikke mer å si. Jeg takket for hjelpa og la på og satt der i senga gråtkvalt og fortvilt over ingen hjelp. Når man ikke har så mye overskudd til å starte med, så er heller ikke overskuddet der for å være den som krever hjelp.
Jeg skulle på 6-ukerskontroll hos fastlegen 12. mars. Det hadde jeg virkelig sett fram til. Da kunne jeg lufte denne første vanskelige tida med legen min, og få snakket ut med henne. Jeg trengte virkelig det. Jeg holdt på å bli gal av søvnmangel og strev 24/7. Hun ringte meg samme dag og sa at timen var avlyst. Hele Norge stengte ned. Jeg kunne få resept på minipiller om jeg ønsket. That's it. Jeg var fryktelig frustrert og irritert og lei meg og veldig sårbar. Bare vonde følelser. Jeg ville også sjekke underlivet mitt for å se at alt så normalt ut. Hun henviste heldigvis til en gynekolog så jeg fikk en sjekk ca. tre måneder etter fødsel. Det gjorde godt å få en time til helsepersonell, og å bli beroliget på at alt var som det skulle. Det er noe med følelsen av å vite at alt er bra med kroppen sin etter å ha vært igjennom den store omveltningen en graviditet og fødsel er. Det føltes betryggende.
Det jeg ikke hadde det bra med var den mentale helsa mi. Jeg følte meg ikke deprimert, og ble irritert da noen spurte om jeg ikke var det. Hvorfor må det være enten å ha det bra eller være deprimert? Det finnes da et hav av mellomting! Jeg er sjokkert og veldig skuffet over hvor manglende oppfølgingen er etter man kommer hjem fra sykehuset. Bortsett fra hjemmebesøk av jordmor og helsesykepleier et par dager etter hjemkomst, så er det så og si ingenting. Og man må selv ta initiativ til oppfølging, noe man ikke har overskudd til. Jeg syns det var et fryktelig stress å skulle ut døra på veiing på helsestasjonen ettersom det var så mye styr med amminga. Jeg kunne ikke bare sette meg fint ned i klassisk vuggestilling der baby tok brystet selv! Jeg måtte jo holde både bryst og barn og det fristet lite å sitte ved siden av folk å vise fram hele matfatet. For meg var det veldig privat, enda jeg blir glad når jeg ser mødre som ammer barna sine offentlig.
Når jeg først var på kontrollene så var det ingen som spurte hvordan jeg hadde det. Det var ikke satt av timer til bare mor. Det var ikke automatisk innkallelse til time for mor eller flere hjemmebesøk. Det var ingenting. Jeg var helt alene. Jeg hadde samboer, familie og venner, men følte meg så alene og uten hjelp. Hvordan kunne noen hjelpe meg når babyen var så avhengig av meg? Hvorfor stilte ikke helsevesenet opp for meg? Hvorfor spurte ingen hvordan jeg egentlig hadde det? Hvorfor er det ingen som prater om ammeutfordringer? Jeg trodde helt ærlig at det var bare å koble på babyen også gikk alt av seg selv. Hvorfor er det ingen som opplyser om dette? Jeg ønsker meg faste avtaler med jordmor eller helsesykepleier i ukene etter fødsel. Det skal ikke være åpen dør eller "bare ring om du trenger hjelp". Det skal være avsatte timeavtaler enten hjemme eller på helsestasjonen. Det skal være fysiske undersøkelser og kartlegging av psykisk helse. I tillegg til hjelp til opptrening etter fødsel, for eksempel trening av bekkenbunnsmuskulatur. Og det skal være god og oppdatert ammeveiledning eller veiledning i flaskemating om man ønsker det. Og de skal være forbeholdt mor og skal være i tillegg til babyens oppfølging.
Jeg skulle så veldig ønske at mor fikk like god oppfølging som baby. Det er hun som må tåle belastningen, og det er hun som gjør verdens viktigste jobb. Vi lever i et selvstendighetssamfunn her oppe i nord. Enkelte ganger er kravene til selvstendighet altfor høye.
Kristin
Fødte på St. Olavs hospital, januar 2020
