Jeg begynner så smått å tenke tanken at jeg kanskje vil orke en fødsel til

Da vannet mitt gikk midt på natten en maidag i 2020, ringte jeg straks føden og spurte om jeg skulle komme. Siden riene var svake og hodet hadde festet seg, så ba de meg om å bli hjemme, prøve å sove og samtidig kjenne etter liv. Hæ, hvordan kan man si noe sånt?! Sove OG kjenne etter liv?

Jeg ble kalt inn til undersøkelse morgenen samme dag. Ble raskt sendt hjem igjen etter undersøkelsen på grunn av for svake rier. Kom tilbake samme kveld da riene var tettere, og etter noen timer fikk partner komme. Jeg fikk stort sett en fin fødselsopplevelse og ble så stolt av hva kvinnekroppen kan få til! Siste del av aktiv fase ble imidlertid ikke slik jeg hadde håpet på. På grunn av en uoversiktlig blødning ble jeg sendt rett på operasjon så fort babyen var ute. Situasjonen føltes kaotisk og skremmende.

Da jeg våknet opp av narkosen, satt min samboer med vårt nyfødte barn ved siden av meg. Vi fikk en fin times tid sammen. Jeg var fortsatt sløv av narkosen og smertestillende da legene kom inn og fortalte hva som hadde skjedd og vi fikk beskjed om at jeg skulle overføres til barsel. Jeg fikk ikke med meg noe som helst av det legene sa angående operasjonen. Overføring til barsel betydde også at min samboer måtte dra. Selv om sykehuset hadde familierom, måtte far nå reise hjem på grunn av de nye smittervernstiltakene.

Etter at jeg ble avlevert på familierommet alene med babyen, knakk jeg sammen. Jeg hadde kjempet i nesten to døgn for å kunne føde vaginalt og dermed klart å unngå keisersnitt. Jeg var helt utslitt av blod- og søvnmangel. Jeg savnet allerede post-operasjonsavdelingen hvor jeg følte jeg fikk bedre oppfølging enn det jeg fikk på barsel. Post-operasjon var et lyst og fint oppusset lokale, mens barselavdelingen fremsto som slitent og traust. Personalet på barselavdelingen var stort sett en gjeng fantastiske folk, men de var travelt opptatt med å bistå alle mødrene som nå hverken kunne ha med seg eller få hjelp av sine partnere. Så da lå jeg der lenket til sengen med kateter, svimmel av blodmangel og døsig på smertestillende. Mange meldinger og gratulasjoner tikket inn på mobilen. Jeg klarte ikke helt å ta det innover meg. Jeg trengte noen å fordøye det hele med, men det var jo ingen der som hadde vært med på fødselen. Og ved siden av meg lå mitt nyfødte barn, helt perfekt. Tårene trillet da jeg innså at jeg ikke hadde krefter til å løfte mitt eget barn, og min samboer var heller ikke der til å bistå.

Andre døgn på barsel skulle imidlertid vise seg å bli positiv. Jordmoren som var tilstede under fødselen var tilbake på vakt og tok turen innom rommet mitt. Hun snakket litt om fødselen, spurte hvordan det gikk og skjønte at jeg var veldig redusert og trengte partneren min. Endelig var det en som så meg! Etter litt over ett døgn alene på barsel fikk vi endelig være sammen igjen alle tre! Jeg håpet det skulle ende slik, en lykkelig slutt på barseltiden, men det ble dessverre en kortvarig lykke.

Etter noe dager hjemme pådro jeg meg en alvorlig infeksjon. Selv om ingen mistenkte covid-19 (jeg hadde entydige symptomer på en fødselskomplikasjon og legene var også tydelige på dette), måtte jeg likevel testes for covid-19 da jeg ankom sykehuset på grunn av den høye feberen. Siden jeg måtte legges inn på sykehuset med mistenkt korona, ble jeg sendt rett på isolat frem til prøvesvar. Jeg fikk valget mellom å ha med meg mitt nyfødte barn som var under 1 uke gammel, men at ingen da kunne avlaste meg på tross av min dårlige form. Eller jeg måtte overlate babyen til min samboer og satse på at babyen tok flaske hjemme. Så da måtte jeg ta det umulige valget. Jeg klarte rett og slett ikke å ta vare på babyen alene, og babyen ble derfor hjemme med pappaen. Babyen tok heldigvis flaske og spiste godt med morsmelkserstatning. Det ble startet opp behandling med intravenøs bredspektret antibiotika og jeg fikk blodoverføring.

Etter nærmere et døgn fikk jeg endelig (som forventet) negativt prøvesvar på korona og jeg kunne flyttes til barsel. Da fikk også min samboer komme med babyen og bli værende hele resten av oppholdet.

Da jeg lå alene på isolatet som nybakt mamma, mener jeg selv at jeg først og fremst ble behandlet som en mulig koronasmittet person på tross av at ingen mistenkte korona, og ikke som en nybakt mamma med en alvorlig fødselskomplikasjon. Med det mener jeg at det burde ha blitt lagt bedre til rette slik at jeg kunne hatt med meg mitt nyfødte barn som jeg også fullammet. Jeg måtte selv finne ut av hvordan jeg skulle pumpe morsmelk, og det var sjeldent at noen kom inn på rommet. Jeg har aldri følt meg mer fanget og alene i hele mitt liv. En hyggelig sykepleier gjorde så godt hun kunne, men kom i utgangspunktet bare inn når jeg trengte mat eller medisiner, og da i fullt verneutstyr selvfølgelig.

Jeg håper min opplevelse av en fødsel inkludert fødselskomplikasjoner under en pandemi kan bidra til et økt fokus på å bedre barselomsorgen i Norge, slik at ingen skal måtte gå igjennom det jeg gjorde. Ja, det var en dugnad vi alle måtte stå i, men uansett pandemi eller ei: Hadde liggetid og oppfølgingen etter fødsel være lengre og bedre, så hadde jeg kanskje aldri pådratt meg en alvorlig infeksjon. Selv om jeg nå tilsynelatende er meg selv igjen og forhåpentligvis kan få flere barn, så vil traumene fra min første barseltid alltid følge meg.

Jeg begynner så smått å tenke tanken at jeg kanskje vil orke en fødsel til, selv om dette ikke er en selvfølge etter en tøff fødsel- og barselopplevelse. Og grunnen til dette er fordi jeg har et håp om at det vil gå bedre neste gang! Jeg synes ikke det skal handle om flaks eller uflaks. Det vil komme flere pandemier i fremtiden, og da må man være bedre rustet til å ta vare på barselkvinnen i den mest sårbare tiden i hennes liv. 

Liv

Fødte på Bærum sykehus, mai 2020