Vil aldri føde i juli igjen

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å rope så høyt, men etter min andre fødsel ser jeg hvor dårlig min første fødsel egentlig var. Jeg synes så synd på alle de som føder nå om sommeren, i 2017 fikk jeg midt første barn midt i fellesferien.

Totalt uvitende om hvor slitsom latensfasen er, til tross for oppfølging av jordmor på helsestasjonen, ringte jeg inn til sykehuset da riene var regelmessige og av en viss varighet og hyppighet. Fikk beskjed om å komme inn for en kontroll, da ble jeg jo ganske gira, hadde gledet meg til denne dagen i noe som kjentes ut som en liten evighet. Kom inn, helt uten åpning kunne jordmor konstatere, det var bare å vende hjem og smøre seg med tålmodighet.

På veien hjem tok riene seg kraftig opp, men dette skulle jo ta lang tid, så det var bare å legge seg på sofaen og slappe godt av. Samboer stakk en tur på butikken, fikk plutselig lyst på en solo, og da han kom hjem 15 min senere var riene så heftige at jeg sonet helt ut da de stod på. Han ville gjerne ringe til sykehuset, men da var det bare 40 min siden vi ble sendt hjem, så jeg sa nei. Det skulle jo bli mye verre enn dette, så det måtte jeg tåle, tenkte jeg. Fem minutter etter ringte han, litt mot min vilje, da var trykketrangen intens. Jordmor på telefonen lurte på om jeg trengte ambulanse, jeg sa nei, det skulle jo være mange timer til det skjedde noe, vi kunne ta taxi…

Inne på føde/gyn mottaket ble jeg møtt av samme jordmoren som sendte oss hjem en time tidligere, hun himlet med øynene da hun så meg stå i luken, der jeg klorte meg fast i den lille listen ved vinduet og gikk ned i knestående under rien. «Der har vi rierosene i kinnene» sa hun da vi ble geleidet inn til sjekk igjen, hadde jeg bare visst det første gangen jeg ville dra inn, at rieroser i kinnene er en greie, hadde vi ventet litt lenger hjemme. Midt i en ri liggende flatt på ryggen måtte jeg slappe av mens hun uten silkehansker sjekket meg igjen, ikke fikk jeg med meg hva hun sa heller. Måtte spørre samboeren min hva hun sa, 9 cm åpning sa han lettere sjokkert med store øyne!

Da bar det opp på en fødestue, til en lettere stresset jordmor som sikkert hadde mange andre også, for hun løp inn og ut av stuen. Måtte ringe i snoren da vannet gikk midt i en ri. Så viste det seg at snuppelura lå skjevt med hodet i bekkenet og stanget, uten at jeg fikk noen god forklaring på noe, ble jeg kommandert rundt i sengen og hadde x-antall hender opp i skjeden, smertefullt som det var og uten noen lindring. Da jeg endelig fikk presse vesla ut var det to trykk og ute var hun. Så glad og sliten og lykkelig har jeg aldri vært før, men gleden ble kortvarig da morkaken ikke kom hel ut. Den lille, varme fødestuen ble full av folk, og et hektisk kaos brøt ut. En liten halvtime fikk jeg sammen med den lille og pappaen hennes, før jeg ble rushet opp på operasjonsstuen. Og borte var jeg i over fire timer, samboeren min var livredd noe galt hadde skjedd, ingen fortalte ham at operasjonen gikk bra…

Den første natten var vi på avdelingen, jeg hadde mistet en del blod, var svimmel og lenket til sengen med et kateter og fortsatt veneflon på hånden så det var vanskelig å løfte babyen ut av sengen hennes, heldigvis fikk jeg ha samboer med meg, da ingen andre trengte plassen ved siden av oss. Og godt var det, for jordmødre eller barnepleiere så vi ikke snurten av. Jenta vår kom om kvelden, og dagen etter ble vi sendt over på barselhotellet. Ingen sjekket hvordan ståa var med meg eller vesla, men jeg visste ikke bedre.

På barselhotellet var det full fart, og en stresset jordmor kom inn og sa at sugetaket ikke var riktig, uten at jeg fikk noen veiledning i hvordan det skulle være. Neste jordmor som var innom samme kveld sa at alt var fint med sugetaket. Og jeg måtte støtte opp armen og babyen da vi ammet, hvis ikke ville det ikke gå, så jeg ble plassert i en stol, og dynen i sengen ble rullet sammen og dyttet inn under oss. Skulle vi holde på med det om natten også? Opp av sengen, rulle dynen, ikke fikk jeg det til selv heller, så da måtte begge opp hver gang det trengtes og ammes.

Enda hadde ingen spurt eller sjekket hvordan ståa var med meg etter fødsel, blodtap og operasjon. Første gang jeg gikk på do selv fikk jeg hjertebank og så hvitt, å dusje var uaktuelt, bare å gå for å spise mat tok mer enn nok krefter. Ingen sa noe om at min samboer kunne hente mat til meg, så jeg fikk hvile. Dagen etter ble vi sendt hjem, med et klapp på skulderen og hade bra. Fortsatt ingen sjekk av meg. Ei heller etter hjemkomst hverken av fastlege eller jordmor, alle var på ferie.

I mars i år, fikk vi datter nummer to, og det var så rolig og behagelig på fødestuen, fødselen gikk på 2 timer, men måtte opp og ta ut morkaken denne gangen også. Hadde ikke like stort blodtap denne gangen, men den oppfølgingen jeg fikk etterpå var en helt annen. Flere ganger ble jeg spurt om hvordan det gikk, flere ganger ble diverse målinger gjort av meg, og jeg fikk ferritin(?) tabletter på avdelingen og med meg hjem for å komme meg etter blodtapet. Ammingen fikk jeg like liten hjelp til, men det gikk så bra første gangen, så det gikk greit denne gangen også. Før vi fikk dra hjem, ble vi sjekket til gangs både jenta og meg, det føltes så mye mer rolig og tryggere enn midt i ferien i 2017.

Jeg vil fraråde alle på det sterkeste å få barn juli–august, for å få en slutt på galskapen i fellesferien og tiden før og etter burde det blant annet gjøres noe med barnehageopptaket, slik at ikke alle planlegger å få første barnet i disse ukene. 

Silje

Fødte på Ullevål sykehus, juli 2017