Ignorerte keisersnitt og 1001 ammeråd

Februar 2021. Jeg tror mine opplevelser er rimelig uavhengige av at de skjedde under Covid-19-pandemien. 

Min fødehistorie begynte med et ikke planlagt keisersnitt, samt komplikasjoner med en stor blødning og behov for blodoverføring dagen etter fødsel. Dette bidro nok til en tøffere start på ammingen og barseltiden enn for gjennomsnittet. Likevel, slik jeg har forstått det, er ikke dette uvanlig å oppleve. 

Jeg vil begynne med å presisere at under selve fødselen og de to operasjonene følte jeg at både jeg og babyen var svært trygge og godt ivaretatt. Alle som jobbet på sykehuset var gode på å kommunisere tydelig hva som foregikk og virket meget kompetente i sine ulike roller. Det var etter at alt dette var over at utfordringene begynte. Jeg tror også alle på barsel gjorde det beste de kunne under dagens forutsetninger og retningslinjer. Det er disse forutsetningene og retningslinjene jeg håper å bidra til å endre ved å være en av mange som deler sine historier. 

For det første, de ignorerte keisersnittene: 

Når man har tatt keisersnitt får man ikke lov å reise seg opp fra sengen den første dagen. Jeg fikk ikke lov å reise meg på to dager pga blødningen. En annen i barselgruppen fikk ikke lov til å reise seg på fem dager pga høyt blodtrykk (svangerskapsforgiftning). Likevel kan man risikere å bli plassert på dobbelt/trippelrom sammen med andre mødre og babyer. Dette går selvfølgelig på kapasitet og prioritering til enhver tid. Da må partner reise hjem og man blir forlatt praktisk talt helt hjelpeløs; det vil si at man må ringe på hjelp hver eneste gang man trenger noe som helst, for eksempel når babyen griner, eller hver gang man vil ha et glass vann eller mat. Noen ganger må man vente opp til 15-20 minutter på at noen skal komme og hjelpe, og da går denne griningen, i tillegg til å gå ut over babyen din, også ut over de andre på rommet. Man ligger altså der med masse dårlig samvittighet for samtlige babyer og romvenninner. Alternativet er å risikere egen helse for å fikse situasjonen selv. 

Det er helt utrolig at mannen/partner skal måtte reise hjem hvis man har tatt keisersnitt. Det å blir plassert på flermannsrom er en slags dobbeltstraff, ikke bare skal man måtte forholde seg til minst en annen nybakt mor og hennes barn, men også være helt alene om å ta seg av sin egen helt nye baby. (Merk at dette har vært sånn før pandemien og skjer helt uavhengig av Covid-19). Dette fører til at så fort man har født, har man det potensielt så ubehagelig på sykehuset at man heller rusher hjem før man er verken fysisk eller psykisk klar for det. 

I tillegg opplevde jeg at keisersnittet ikke ble behandlet som «en operasjon» når man skal reise hjem. De har tross alt kuttet i magen og livmoren din. Jeg fikk beskjed om å ta Ibux hvis det gjorde vondt og ikke trille vogn i oppoverbakke de første seks ukene. Siden vi bor midt i en bratt bakke, spurte jeg om jeg kunne få sykemelding slik at min partner kunne være hjemme og hjelpe meg. Da fikk jeg beskjed at «det er ikke vanlig å gi sykemelding etter et keisersnitt, og vi gir bare sykemelding til partner hvis barnet dør». Da må man altså igjen risikere egen helse dersom man ikke klarer å følge rådet i praksis på grunn av for eksempel babyer som må trilles for å sove og graden av kupert terreng rundt stedet man bor. Ved andre  operasjoner jeg har gjennomført (kikkhullskirurgi i magen), fikk jeg to ukers sykemelding ved automatikk. 

Til opptrening etter keisersnitt og graviditet fikk jeg et hefte med øvelser som gis til alle som har født, der enkelte var markert at de ikke passet etter keisersnitt. Heldigvis fikk jeg i tillegg god hjelp av en bekjent som er naprapat, og er sjokkert over hvor sakte og forsiktig man bør ta opptreningen (ingen direkte trening av magemusklene før etter 3 måneder og da kan man begynne gradvis). Det kom ikke frem i heftet jeg fikk, og slik veiledning burde alle få fra helsestasjonen, slik at det ikke er avhengig av tilfeldigheter. 

For det andre, subjektiv og inkonsistent ammeveiledning: 

Etter alle de ulike rådene jeg har fått om amming, er jeg nå blitt i tvil om amming er pensum i det hele tatt? På barsel søkte jeg aktivt hjelp hver gang jeg skulle amme, siden jeg hadde fått anbefalt av min jordmor å gjøre det. Men, alle jeg snakket med gav helt ulike råd, og det virket som det meste kun var basert på egne erfaringer. Alle henviste derimot konsekvent til Ammehjelpen, som er en frivillig drevet organisasjon. Merkelig nok var det ingen som henviste til Ammepoliklinikken i etasjen under, selv om den til slutt ble min redning to uker etter fødsel, etter henvisning fra min fastlege. På grunn av åpne sår og betennelse i begge brystvortene måtte jeg pumpe og få hjelp til å behandle dem i 1,5 måned før vi kunne prøve amming igjen. Jeg håper og tror at bedre ammeveiledning på sykehuset kunne forhindret eller redusert disse problemene.

Keisersnittet og blødningen bidro nok til en tøffere start på ammingen og barseltiden enn for gjennomsnittet. MEN når jeg nå opplever å nærmest ha tatt en liten bachelorgrad i amming, så har jeg inntrykk av at det mest vanlige er å oppleve utfordringer med ammingen i en eller annen del av ammeforløpet, og at det heller er unntaksvis at man ikke opplever noen problemer. Når ammeproblemer da egentlig er normalen, er det ekstra merkelig at man ikke har mer fokus på konsistent og forskningsbasert ammeveiledning på barsel.

Summa summarum: Dagens nivå på barselomsorgen er ikke tilstrekkelig for å gi den hjelpen fødekvinnene og familiene deres trenger. Mine opplevelser knyttet til keisersnitt og amming er kun to av svært mange eksempler på det. Sammenlignet med den viktige samfunnsoppgaven det er å skape neste generasjon (ref. Erna Solbergs nyttårstale), står ikke tilbudet i stil. På grunn av måten man prioriterer ressurser, sitter man man dessverre igjen med et inntrykk av at fødsel, og spesielt barsel, er noe som er lite krevende og lite viktig. Man får inntrykk av at man bare skal være glad og takknemlig for noen som helst form for hjelp og omsorg på sykehuset etter at fødselen er overstått og begge to har overlevd. I tillegg får man inntrykk av at det å få lære å ta vare på barnet og bli trygg i sine nye roller som nybakte foreldre er en ren bonus, når det burde vært en selvfølge. 

Mange, meg selv inkludert, har en ryggmargsrefleks på at «men det må du da tåle», når det kommer til fødsel. «Norge har verdens beste helsevesen» hører vi jevnlig. «Du må jo bare være glad både du og babyen overlevde, i andre land hadde dere dødd begge to.» «Andre har tålt verre før.». Er det virkelig et så lave ambisjoner vi ønsker å ha på fødsels- og barselomsorgen at så lenge vi overlever er det godt nok? Omtrent 50 000 fødsler hvert år betyr forenklet regnet at med mor og familie rundt blir minst 150 000 mennesker hvert år berørt av dette helsetilbudet på en eller annen måte. Alle disse menneskene fortjener en føde- og barselopplevelse som mest sannsynlig blir bra, og ikke at det er flaks og tilfeldig mangel på komplikasjoner som er hovedgrunnen til at det blir bra. 

Hvilke forbedringsområder ser jeg basert på min historie: 

  • Øke ambisjonene til hva som er et tilstrekkelig føde- og barseltilbud, formaliser det gjennom retningslinjer, og (viktigst av alt) bevilg pengene som trengs for å nå disse ambisjonene

  • Sikre at det blir gitt konsistent informasjon om keisersnitt og veiledning om hvilke praktiske implikasjoner og begrensninger det medfører

  • Etterstrebe å gi enerom de(n) første dagen(e) når man har tatt keisersnitt slik at partner kan være til stede på sykehuset og hjelpe mor

  • På grunn av begrensningene i mobilitet, gi mor mulighet til å få sykemelding frem til uke 6 etter keisersnitt slik at partner kan overta permisjon og hjelpe til i hverdagen med babyen dersom de opplever behov for det

  • Sikre at det blir gitt konsistent ammeveiledning som er basert på fakta og ikke hovedsakelig «egne erfaringer»

  • Senke terskelen for å involvere eller henvise til Ammepoliklinikk for de som sliter med amming eller som ønsker mer kvalifisert veiledning (øke bemanning på Ammepoliklinikken og oppfordre til bruk)

  • Motivere til mer forskning på ammeutfordringer og konsekvenser

Helene

Fødte på Kvinneklinikken ved Haukeland sykehus, februar 2021

Forrige
Forrige

Vil aldri føde i juli igjen

Neste
Neste

Jeg opplever en negativ endring i fødsels- og barselomsorgen, og det har ikke bare vært på grunn av koronarestriksjoner