Det skal ikke være sånn!
Vi var heldige og fikk barn før landet stengte ned i 2020 og slapp sånn sett unna de verste og tøffeste restriksjonene på sykehuset og under oppfølgingen i tiden før fødsel. Lite visste vi dog at utfordringene som kom til å møte oss allikevel føltes ensomme og tøffe, selv i en "periode" hvor alt skulle ligge til rette for god oppfølging (ref. den minst travle føde-måneden i året, andel ressurser på jobb, osv).
Vi hadde opprinnelig termin tett oppunder julen 2019, men da ingenting skjedde, ble det bestemt at vi måtte igangsettes i starten av januar. Som førstegangsfødende gjorde jeg som jeg fikk beskjed om og møtte opp på sykehuset for igangsetting. Jeg hadde ikke fått noe informasjon om hvordan dette skulle foregå, om dette var noe vi måtte gjøre eller om vi kunne vente noen dager til for å se om fødselen startet av seg selv, eller hvilke steg vi skulle gjennom og hvilke konsekvenser eller kroppslige reaksjoner det kunne medføre. Vi ble veldig godt tatt imot på sykehuset av hyggelige og omsorgsfulle jordmødre og sykepleiere, så vi var optimistiske. Men, lite visste vi om hva som ventet!
Det ble en brutal opplevelse hvor alle former for igangsettingsmetoder ble forsøkt uten spesielt god effekt. Jeg følte meg brutalt behandlet og opplevde besvimelse, kvalme, blodtrykksfall på både baby og meg, kuldesjokk og sjelvinger og skrekkelige maserier. Jeg måtte ligge på tomannsrom (alene, uten samboer) på natten, og samboer fikk ikke komme tilbake før jeg hadde kommet i aktiv fødsel. Dette viste seg å ta veldig lang tid, og jeg så ikke samboer på mange, mange timer.
Da vi omsider ble trillet inn på fødestuen og samboer fikk komme, hadde det gått over 20 timer. Jeg var fryktelig sliten etter mange timer med røff behandling og maserier, jeg var lei meg og engstelig for barnet vårt som nå hadde måttet få CTG-måler på hodet og som jevnlig hadde blodtrykksfall, og jeg var helt fortvilet over hvordan dette skulle gå. Jeg ble sjekket "nedentil" hvert 15 minutt og opplevde det som både vondt, invaderende og sjenerende. Jeg fikk tilslutt epidural, men det medførte at fødselen stoppet opp og at jeg fikk kuldefornemmelse og kraftige skjelvinger. Siden Oksitocin-dryppet da måtte skrus opp for å få i gang fødselen igjen, ble maseriene enda kraftigere og intense. Det opplevdes veldig brutalt.
Etter 27 timer, kun 5 cm åpning og til slutt avføring i fostervannet, ble det besluttet hastekeisersnitt. Jeg ble trillet opp på operasjonsstuen og fikk satt spinal. Samboeren min fikk heldigvis være med. Jeg ble veldig dårlig av spinalen og kastet opp gjennom operasjonen. Datteren vår ble "hentet ut", og jeg fikk såvidt se henne før de hastet henne ut for oppfølging. Hun var da helt blå-svart, og jeg ble selvsagt enda mer bekymret. Samboeren min gikk for å være sammen med henne, mens legene fullførte operasjonen og jeg ble trillet til oppvåkning/overvåkning. Det tok 2 timer før jeg fikk holde datteren min.
Tiden etter var veldig tøff. Jeg var heldig og fikk ha samboeren min sammen med meg hele tiden på barsel, men tiden før keisersnittet hadde slitt meg helt ut og jeg hadde mye smerter etter operasjonen. Datteren vår kastet mye opp, var kvalm og svak. Hun ble gitt morsmelkerstatning for å få i seg mat siden jeg hadde store utfordringer med ammingen, i tillegg til veldig mye vondt som gjorde ligging/sitting/amming og holding av barnet vårt både vanskelig og smertefullt og jeg var mye lei meg. I tillegg var jeg helt utslitt og trøtt etter en tøff fødsel. Jeg var overveldet over dette vakre lille vesenet som hadde kommet inn i livet vårt og som vi allerede elsket så høyt, og samtidig helt sjokkert over hvor tøff hele opplevelsen frem til da hadde vært og redd for tiden som lå foran oss. Hvordan i all verden skulle dette gå?
Vi hadde fine og flinke jordmødre som kom og hilste på oss på barsel og som vi følte vi ble godt fulgt opp av. Det var barnepleiere som fulgte oss opp på barsel, men der følte jeg meg veldig til bry. Etter anbefaling fra venner som har født tidligere, ba jeg om hjelp hver gang vi skulle prøve å amme. De forsøkte å hjelpe, men mange ga meg en bismak og følelse av å være til bry underveis. Jeg fikk på et tidspunkt til og med kjeft fordi jeg "forventet at alt skulle fungere med en gang". Jeg ble helt sjokkert og begynte å gråte! Det var nok fordi de var travle og det var mye å gjøre, men det ble rett og slett for mye for meg som var så sliten, nedbrutt og overveldet. De burde absolutt vært flere på jobb, både for deres del og for barsel-familiene sin del. Hadde det ikke vært for at jeg hadde min samboer der som kunne bistå (og som var en superhelt), løfte, bære, bysse, hente mat og drikke til meg, trøste og være med oss tror jeg ikke det hadde gått like greit. Jeg ble ikke fulgt opp av fysioterapeut, men fikk smertestillende hver fjerde time og hjelp til å reise meg første gangen. Deretter var vi overlatt til oss selv.
Datteren vår hadde gulsott og fikk noe oppfølging på grunn av det. I tillegg ble hun tatt med til legesjekker (rutinesjekk), som samboeren min tok henne med på. Jeg var helt omtåket det første døgnet etter operasjonen og fikk ikke med meg noe av dette, noe jeg synes er trist. Men, tenk om jeg hadde vært der alene? Hvordan skulle jeg ha klart å fulgt opp datteren min? Det er en skremmende tanke...
Da det skulle komme en ny barselkvinne inn på rommet neste dag, fikk samboeren min beskjed om at han måtte reise hjem. Jeg ble helt fortvilet og fikk til slutt "grått meg" over til barselhotellet slik at han kunne være sammen med oss der. Det angret jeg litt på da vi kom dit, for der ble man for det første overlatt helt til seg selv (ingen ammehjelp, langt å gå for å hente seg mat) og det var lav seng som var veldig smertefullt og vanskelig for en med ferskt keisersnitt. Men, det var allikevel bedre enn å bli sendt hjem. Datteren vår hadde gulsott og ble fulgt opp for dette også på barselhotellet. Jeg fikk ingen oppfølging utover en sprøyte i magen for å motvirke blodpropp etter keisersnittet.
Så kom dagen (litt over 2 døgn etter operasjonen) hvor vi skulle sendes hjem. Jeg gråt og ville være der lenger – jeg var ikke klar for å reise. Dette var i januar, så det var mye ledig på barselhotellet og sånn sett trengte vi ikke å gi fra oss rommet til noen andre. Vi fikk allikevel beskjed om at vi måtte dra. Jeg kunne knapt nok bevege meg på grunn av smerte, men vi måtte "drasse" med oss barn, bilstol, baggasje osv ned til parkeringsplassen. Å sette seg inn i bilen var forferdelig vondt og med en baby som viste ubehag og gråt hele veien hjem, ble det en traumatisk opplevelse.
Fikk besøk av helsesøster noen dager etter hjemkomst, samt at jordmor kom og sjekket meg og operasjonssåret. Det satte vi stor pris på. Det var dog det siste som skjedde av oppfølging for min del. Datteren vår har fått god oppfølging også gjennom corona, men for min del ble fødselssamtalen jeg skulle hatt, samt 6-ukerskontrollen avlyst på grunn av at samfunnet stengte ned. Det har vært utrolig tøft, og jeg sliter den dag i dag med "etterdønningene" etter denne opplevelsen. Datteren vår har hatt mange helsemessige utfordringer som har krevd mye tid og energi, og egne følelser og behov har blitt dysset ned. Det sliter jeg veldig med nå og har hatt flere runder med sykemeldinger fra jobb, mye problemer med søvn og fysiske plager, samt følelse av tristhet, skuffelse og nærmest sorg. I tillegg har det vært mye bekymringer for datteren vår og hvordan det skulle gå med henne. Det har vært ammeproblemer, brystbetennelser, problemer med keisersnitt-arrvev, nedstemthet på grunn av en "avlyst" barseltid på grunn av covid-restriksjoner, ensomhet, mangel på å se familie og venner og frykt for et ukjent og skremmende virus. Det har ikke vært noen oppfølging fra helsevesenet, og jeg kjenner på et sinne og bitterhet for at det har gått så langt.
Så kan man kanskje si at man selv har et ansvar for å be om hjelp, men når man står midt i utfordringene, så klarer man ikke det. Samt at man skyver egne behov helt til side for å fokusere på det mest dyrebare man har i livet, og det tar alle krefter. Når man da i tillegg ikke får sykemelding i permisjonstiden fordi man jo har "fri", får man heller ikke tiden til å hente seg inn igjen. Det ble et brutalt møte med arbeidslivet igjen da datteren vår var 7 måneder og jeg var utbrent og følelsesmessig på bunn etter en krevende tid. Nå, nesten ett år etter at jeg begynte å jobbe igjen, sliter jeg fremdeles med fysiske plager som et resultat av traumene vi opplevde i barseltiden. Det skal ikke være sånn!
HS
Fødte på Ullevål sykehus, januar 2020
