Rutinesvikt førte til livstruende situasjon og det tok 36 timer før jeg fikk treffe barnet mitt – spesialisthelsetjenesten for diabetikere

Jeg har diabetes type 1, som medfører risikosvangerskap ved graviditet. De hormonelle endringene gjennom et svangerskap og ved fødsel gjør det vanskelig å holde blodsukkeret stabilt. Diabetesforeningen sier at mange diabetikere opplever god og hyppig oppfølging gjennom svangerskapet, men manglende oppfølging under fødeoppholdet. I mai 2020 lå jeg på Ullevål sykehus for å føde mitt første barn. Før fødeoppholdet hadde jeg aldri opplevd å være bevisstløs grunnet lavt blodsukker.

Gravid i uke 36 ble jeg innlagt med begynnende svangerskapsforgiftning. Etter en uke ble fødsel igangsatt med ballong og hormontabletter. Jeg fikk rier på kvelden, og på grunn av kapasitetsproblemer på avdelingen ble det bestemt å skulle ta vannet og føde dagen etter. Jordmor ga meg medisiner jeg trodde var smertestillende og jeg la meg til å sove.

Jeg kom til bevissthet neste morgen da en av de hvitkledde damene rundt meg sa til meg at babyen ikke hadde det bra og raskt måtte ut. Jeg lå i en sykehusseng som ble kjørt i full fart gjennom gangene. Kroppen var ikke til å kjenne igjen. Jeg var iskald og beveget meg sakte, tenkte sakte og snakket sakte. De hørte ikke på meg da jeg sa at jeg var kald. Nåler ble satt i armene og jeg fikk maske over ansiktet.

Det sto i journalen min at jeg i det siste ofte hadde våknet av lavt blodsukker om natten, et symptom på svangerskapsforgiftning for diabetikere. Likevel hadde jeg blitt gitt sovemedisin. Jeg har hatt diabetes i 20 år og jeg har aldri ellers opplevd å ikke våkne av tidlige symptomer på lavt blodsukker slik at jeg har kunnet innta noe søtt. Men sovemedisinen gjorde meg ute av stand til å kjenne kroppens tidlige signaler om lavt blodsukker slik at blodsukkernivået ble farlig lavt.

Hadde det ikke vært korona-restriksjoner, kunne mannen min ha vært innlagt sammen med meg dagene før fødsel slik at han kunne ha passet på meg gjennom natten. I stedet var jeg alene og ingen fulgte opp blodsukkeret mitt etter at de ga meg sovemedisin. Vår ufødte datter og jeg kunne ha blitt funnet livløse i sykehussengen om jeg ikke hadde klart å til slutt stable meg på beina morgenen etter.

Jeg ble fortalt at en jordmor hadde funnet meg gående sakte mot kjøkkenet og at jeg ikke responderte da hun snakket til meg. Lege ble tilkalt og målte at jeg hadde kritisk lavt blodsukker og at barnets puls var alvorlig lav. Hastekeisersnitt grad 1 ble nødvendig.

Kroppens evne til å opprettholde normal kroppstemperatur kan slås ut dersom man opplever et vedvarende kritisk lavt blodsukkernivå. På operasjonsbordet ble det oppdaget at jeg hadde en temperatur på 32 grader. Jeg ble sakte varmet opp under narkose i seks timer fordi en rask oppvarming hadde kunnet medføre risiko for hjerterytmeforstyrrelser.

Mannen min hadde fått beskjed om at han kunne få se oss trillende i gangen like etter operasjon. Da han kom til sykehuset ble han sendt hjem igjen. Noen timer etter fødselen ringte han nyfødtintensiven og spurte hvordan det gikk med barnet. «Vil du ikke være her?» spurte de. Ingen hadde ringt ham for å gi beskjed om at han kunne være med henne på nyfødtintensiven i mitt fravær.

Jeg våknet og var tilkoplet tre ledninger i hver arm. På mobilen så jeg bilder av en nyfødt baby og gratulasjonsmeldinger for den fine jenta jeg hadde fått.

Legene kunne ikke utelukke at den lave kroppstemperaturen min skyldtes en skjult infeksjon, så jeg fikk trippel antibiotikakur og lå to netter under overvåkning mens datteren min lå på nyfødtintensiven. Blodtrykket mitt var veldig høyt og sykepleierne sa at det nok ville synke når jeg fikk barnet mitt i fanget. Jeg fikk høre at legen ved nyfødtintensiven tolket korona-restriksjonene slik at det kunne tillates at jeg, som var tilkoplet mye medisinsk utstyr, kunne besøke datteren min på nyfødtintensiven og ikke omvendt. Det ble vanskelig å gjennomføre et slikt besøk fordi det krevde ekstra personell å skulle følge meg over og fordi jeg hadde for høyt blodtrykk til at de ville flytte på meg. Da blodtrykket endelig ble lavt nok var det vaktskifte på nyfødtintensiven slik at et besøk passet dårlig.

Det er naturstridig å være adskilt fra barnet sitt etter fødsel, og mens jeg lengtet etter henne steg blodtrykket mitt og legen ga meg sobril og mer blodtrykksdempende. Etter ett og et halvt døgn fikk jeg treffe jenta vår for første gang da hun fikk besøke meg i 20 minutter. Korona-restriksjonene tillot ikke mannen min å bli med datteren vår over fra nyfødtintensiven for å besøke meg.

Dagene etter fødsel var preget av en kropp i rekonvalesens med høyt blodtrykk og mange liter ekstra vann, høyt blodsukker og hyppige insulindose-justeringer på grunn av manglende hjelp fra diabeteslege, og etter hvert amming og bleieskift. I tillegg fikk jeg ikke sove fordi hodet hadde mye å prosessere. Jordmødrene sa de skulle bringe videre beskjed om at jeg ønsket noen å snakke med, og seks dager etter fødsel kom en akuttpsykiater innom rommet mitt. Han sa etter å ha snakket med meg at det kom til å gå helt fint med meg og han ønsket meg lykke til videre.

En uke etter fødsel og to uker etter innleggelse uten besøk, ble vår lille familie gjenforent og sykehuset ønsket oss velkommen tilbake ved et senere svangerskap.

Nina Holteberg

Fødte på Ullevål sykehus, mai 2020