Ved vaktskiftet kom en fantastisk engel av et menneske inn til meg og sa at hun ville prøve noe
En søndag kveld 12 dager før termin merker jeg riene begynne å bygge seg opp, og vi reiser inn til sykehuset. Riene hadde blitt såpass tette at appen jeg brukte til å telle riene sa det var på tide å dra! Riene var etterhvert så tette og intense at jeg var redd jeg skulle føde i bilen!! Vel inne på sykehuset fikk jeg ha med meg kjæresten min hele tiden. Da det var min tur til å bli undersøkt, hadde jeg utrolig nok bare 1 cm åpning!!! Det skremte meg litt at jeg var så langt unna fødsel, og ble redd for å måtte dra hjem. Jeg har ganske høy smerteterskel, og så vondt som dette var, må jeg si jeg syns var litt skummelt. Heldigvis fikk jeg lov til å sove over, siden riene var såpass tette, og smertene så sterke at jeg fikk morfin for å sove.
Morgenen etter startet tidlig for min del, da morfinen hadde sluttet å virke. Var spent på om natta hadde gjort sitt for at åpningen hadde blitt større. Utrolig nok hadde den ikke det! Siden det ikke var fullt på barsel, fikk jeg heldigvis lov til å bli. Det ble gjort ganske mange undersøkelser og det ble også gjort akupunktur for å få fortgang i prosessen, men ingen ting så ut til å virke. Riene var hvert 3-5 minutt hele døgnet, og jeg begynte å bli utrolig sliten! På kvelden, mandag, fikk jeg grått meg til en ny runde med morfin for å få sove. Tirsdag morgen var jeg helt ferdig. Det hjalp ikke at åpningen ikke hadde rikket seg, og jordmoren som undersøkte meg satte målingsutstyret feil på meg! Riene kom jo ikke opp på skjermen, så tror ikke hun trodde på meg! Hun virket irritert over at jeg ynket meg sånn, og sa at jeg nesten måtte forberede meg på å reise hjem. Da var jeg så fortvilet, og begynte å bli veldig redd. «Hvis jeg har såå vondt nå, hvordan skal jeg vite når det er på tide å reise inn til sykehuset igjen?!» tenkte jeg. Da ble kjæresten min (som hadde fått sove over) irritert og sa at han hadde ikke tenkt til å ta meg med hjem sånn som jeg hadde det. Vi fikk bli litt til, hvertfall til lunsj og vaktskifte.
Ved vaktskiftet kom en fantastisk engel av et menneske inn til meg og sa at hun ville prøve noe! «Dette kommer til å gjøre litt vondt» sa hun og stakk fingra opp. «OJJ, nå fikk du plutselig 4-5-6 nei 7 cm åpning!!» Hun strippet meg fra 1–7 cm på bare noen sekunder! Saken var at i mine svangerskapspapirer står det som sant er, at jeg er konisert. Denne koniseringen gjorde at livmormunnen min hadde arrdannelser og var veldig stram. Så var det rett inn på føden og oppi badekaret. Det tok noen timer før babyen kom, og jeg fikk enda en ny jordmor. Hun var helt fantastisk hun også! Jeg fikk epidural som virket så innmari bra. Jeg lurer nå i ettertid på hva som hadde skjedd hvis ikke akkurat den jordmoren kom på jobb da? Kunne det blitt fare for livet til baby? Fare for mitt liv? Jeg hadde nok ikke blitt sendt hjem, for det hadde ikke kjæresten min godtatt. Men hvorfor ble jeg ikke strippet før?
Den lille «jokeren» som jeg nevnte i starten, var det at jeg hadde en varmeflaske mellom beina før jeg fikk epiduralen. Jordmor sa at jeg måtte gi den fra meg, men jeg fikk grini meg til å ha den til epiduralen skulle begynne å virke. Innen den tid var flaska glemt. Jeg klandrer ikke jordmor for denne feilen, hun var utrolig lei seg, og jeg forstår at alle kan gjøre en feil. Men den varmeflasken gav meg 2. gradsforbrenning to steder på underkroppen. Epiduralen virket altså så bra at jeg ikke kjente noen ting av dette! Da det var på tide å presse, så jordmor at jeg hadde store kjøttsår mellom beina!
Mens jeg lå på barsel kom de inn hver dag og skiftet på sårene mine. Det var vondt, men deilig å slippe å tenke på det selv. Men da jeg ble skrevet ut, (etter en uke på grunn av gulsott) ble jeg satt opp til oppfølgingstime for sårene mine på GYNEKOLOGISK AVDELING en uke senere?! På den tiden var jeg så sliten og lei meg og ville bare hjem, og bare være hjemme. Jeg så ikke poenget med å dra til en gynekolog på sykehuset som lå 45 min unna, for å se på brannsåret mine, og avbestilte derfor timen. Det burde jeg vel aldri gjort, men jeg var så sliten og lei. Hvorfor kunne de ikke henvise meg til en annen avdeling på sykehuset? Brannskadeavdeling (?) eller en slags såravdeling? De sa dessuten på sykehuset at jeg skulle få hjemmesykepleie til å skifte på sårene mine hjemme, det hørte jeg heller aldri mer om. Jeg burde nok ha mast mer om det også, men hadde mer enn nok med baby.
Vi (samboer) skiftet på sårene mine selv, hver dag helt til det hadde gått 9 uker, og jeg kunne gå uten plaster! Jeg tør ikke tenke på hvor mye penger jeg har brukt på sårsalver og bandasje. Jeg har ikke hørt et kvekk fra sykehuset om dette i ettertid. Legger ved noen bilder av sårene som er på innsiden av venstre lår, og bak på venstre rumpeballe. Siste bildene er arrene 6 mnd etter fødsel.
Anette R.
Fødte på Kalnes sykehus, november 2020
