Mannen min var ikke velkommen på sykehuset på noe tidspunkt, verken før eller etter keisersnittet
Mars 2020 var jeg høygravid med et barn i seteleie som skulle komme til verden ved planlagt keisersnitt. Jeg ble gang på gang forsikret av sykehuset om at mannen min skulle få være med, noe som gjorde meg rolig og gjorde at jeg så frem til en fin opplevelse. To dager før keisersnittet var jeg tilfeldigvis inne på sykehusets nettsider. Der var plutselig retningslinjene oppdatert - det stod at det ikke lenger var lov til å ha med partner på planlagt keisersnitt. På vanlig fødsel og hastekeisersnitt var det derimot lov med partner. Jeg forstod ingenting. Ingen hadde gitt oss beskjed om dette og vi hadde heller ikke fått beskjed om at vi måtte holde oss oppdatert på nettsiden. Jeg ringte sykehuset og tenkte at dette måtte være en feil. Damen som møtte meg i telefonen smålo litt da hun sa «nei, nå er det som i gamle dager her». Hun kunne forsikre meg om at mannen min ikke var velkommen på sykehuset på noe tidspunkt, verken før eller etter keisersnittet. Dette til tross for at vi begge var helt friske og at vi hadde isolert oss hjemme i to uker før fødselen for å forsikre oss om at vi ikke brakte med oss smitte. Vi fikk heller ikke lov til å teste oss i forkant slik at han kunne vært med. Jeg ble nødt til å gjøre dette helt alene.
Dagen for keisersnittet kom og mannen min kjørte meg til sykehuset. Det føltes helt uvirkelig da han satte meg av på parkeringsplassen og jeg måtte gå inn alene. Bekken som kranglet, tung bag og en kropp full av nerver gjorde ikke opplevelsen noe bedre. Vel fremme ved inngangen ble jeg bedt om å fremvise bekreftelse på time ved sykehuset. Det hadde jeg selvsagt glemt å ta med meg. Etter mye om og men, kom til slutt en sykepleier som skulle på jobb og spurte vakten om han virkelig trodde at en høygravid kvinne kom til sykehuset for morro skyld. Jeg fikk heldigvis komme inn og fikk møtt opp i tide på føden. På føden fikk jeg beskjed om at jeg hadde kommet til feil sted og at jeg måtte komme meg til gynekologisk poliklinikk som var et annet sted på sykehuset. Dette hadde jeg heller ikke fått beskjed om på forhånd. Jeg spurte pent om noen kunne følge meg, da jeg ikke visste hvor dette var, hadde tung bag og kjente at jeg trengte en hånd å holde i. Fikk da beskjed om at det var det ikke kapasitet til.
Da jeg omsider hadde funnet frem til dit jeg skulle, gikk forberedelsene slag i slag. Flere av de ansatte uttrykte medfølelse og sa at de personlig syntes det var helt håpløst at jeg ikke fikk ha med meg mannen min eller annen ledsager. Keisersnittet gikk fint, men det føltes skummelt å ligge der uten et eneste kjent fjes å hvile øynene på i en så sårbar situasjon. Jeg tenkte masse på mannen min hjemme som gikk glipp av dette fantastiske øyeblikket.
Etter keisersnittet trodde jeg at jeg skulle få komme opp på barselposten. Det skjedde ikke. Til tross for at keisersnittet var helt ukomplisert, ble jeg lagt på gynekologisk poliklinikk. Dette ble begrunnet med smittevernhensyn. Dette til tross for at jeg verken var forkjølet eller covidsyk. På poliklinikken var alle sykepleierne veldig hyggelige, men de hadde ikke kompetanse på barsel eller amming. Dette betydde at jeg var overlatt til meg selv når det gjaldt å få i gang amming og drive stell av barn. Dette er heller ikke helt enkelt etter en stor operasjon. Jeg fikk først ammehjelp på dag tre da jeg skulle dra hjem. Da hadde jeg allerede brukt YouTube, Instagram og det jeg kunne komme over av informasjon for å få dette til selv.
Jeg ønsket å dra hjem så fort som mulig. Følte meg innestengt og alene. Jeg ønsket at mannen min skulle få møte sønnen vår så fort som mulig. FaceTime er ikke en arena for god tilknytning. Jeg fikk ikke benytte meg av fellesarealene på avdelingen og om jeg skulle bevege meg utenfor rommet (for å gå på toalettet) måtte jeg gi beskjed slik at de kunne «rydde» korridoren for andre mennesker. Når jeg omsider ble klarert for hjemreise spurte jeg fint om mannen min kunne få komme opp med bilstolen til baby. Det fikk han ikke lov til. Jeg måtte bære barnet helt ut på parkeringsplassen i regn og vind, før jeg fikk treffe han. Mannen min kunne da fortelle at han hadde blitt nektet å gå inn i resepsjonen på sykehuset for å sette fra seg bilstolen og hadde blitt henvist ut i bilen.
Det gikk heldigvis bra med oss, men dette er en opplevelse jeg ikke unner noen og et eksempel på uverdig behandling av fødende kvinner og en dårlig barselomsorg.
Helene
Fødte på Stavanger universitetssykehus, mars 2020
