Oppholdet mitt på KAD var så uverdig, så ydmykende
1. Svangerskapet
Jeg fant ut at jeg var gravid i slutten av september 2019, og mannen min og jeg var glade for å og spente på å skulle bli foreldre en eller gang sen vår/tidlig sommer 2020. Prosjekt baby gikk på første forsøk, og ettersom jeg ikke hadde fått menstruasjon etter å ha sluttet på prevensjon, var jeg usikker på hvor langt på vei jeg var, men jeg antok et sted mellom fire og seks uker. Lykken og usikkerheten var stor, kom det til å gå bra? Hva er sjansen for spontanabort? Tenk om det ikke går bra likevel, men... tenk om det går bra? Tanker som sikkert de fleste (førstegangsgravide) har vært innom.
En drøy uke etter at graviditetstesten viste to streker, kom kvalmen. Den slo meg som et godstog. Jeg ble utslått. Våknet på morgenen av oppkast på vei opp og ut. Jeg klarer ikke beskrive omfanget, følelsen og intensiteten av kvalmen, men jeg kan si at det er det absolutt verste kroppen min har vært gjennom – 18 timers aktiv fødsel inkludert. Jeg tenkte at «dette er vanlig, det er mange som er kvalme». Selv med stillesittende kontorjobb med fleksitid og mulighet for hjemmekontor, klarte jeg ikke jobbe. Jeg bodde på badet, sov der tidvis, bøtte ved senga, vinduet åpent, mørkt rom. Prøvde å sove så mye som mulig. Om jeg kastet opp mindre enn tolv ganger før klokka ble 12, så var det en liten seier. Å kaste opp 20-30 ganger per dag, var den nye normalen for meg, i tillegg til den altoppslukende kvalmen som var der konstant. Ikke vits å prøve å få i meg noe som helst før tidligst fem på ettermiddagen, men det gikk gjerne ikke før nærmere sju.
Etter snaut to uker med kvalme og oppkast, skulle jeg på den første svangerskapskontrollen hos fastlegen. Jeg var blitt så dehydrert at fastlegen sendte meg videre til innleggelse for væskebehandling. Det skulle hun aldri gjort. I Oslo blir nemlig ikke gravide med ekstrem svangerskapskvalme innlagt på sykehus – det er for dyrt. De blir innlagt på KAD (kommunal akutt døgnenhet) på Aker sykehus, som er en slags mellomting mellom sykehjem og sykehus. Jeg er sykepleier selv, og på jobb i hjemmetjenesten har jeg sendt mange brukere med akutt funksjonssvikt dit – ikke syke nok for sykehus, men ikke friske nok til å klare seg hjemme. Snittalderen på pasientene på KAD er med andre ord høy.
Der ble jeg lagt på tomannsrom, og i senga ved siden av meg var en dame på rundt 85 år med delir og kognitiv svikt. Hun slet med løs mage, fortalte hun meg, og hadde mange turer på toalettet. Det hjalp ikke akkurat for min tilstand. Jeg hadde egentlig nok med meg selv. Sykepleier, sykepleierstudent i praksis og vakthavende lege kom inn på rommet hvor mannen min, jeg og damen i nabosenga var. Legen gadd ikke engang hilse før han så ned på papirene sine og sa «Du er kvalm», og virka lite interessert i annet enn å bli ferdig og komme seg ut. «Når var siste menstruasjon?» sa han mens han stadig stirra ned i papirene. Jeg prøvde å forklare at jeg hadde en minimal blødning (nok til å tørkes vekk med toalettpapir) da jeg sluttet på prevensjon i august, men at jeg ikke hadde fått tilbake mensen før jeg ble gravid og dermed ikke visste hvor langt på vei jeg var. Han hørte åpenbart ikke etter, for på epikrisen jeg fikk i posten etter utskrivelse står det «Siste menstruasjon gir termindato 4. mai 2020». Over en måned før faktisk termin. «Hva med bæsj? Bæsjer du?». Tre helsearbeidere som ikke engang hadde hilst på meg, en ukjent dame i nabosenga, mannen min og meg. Ingen forsøk på diskresjon. Det var så utrolig privat. Det var så ydmykende. Kroppsspråket til legen sa mer enn ord. Han ville bare ut derifra. Jeg turte ikke si at jeg ikke har klart å bæsje på fire dager, og at forsøkene på å bæsje var så smertefulle – og som regel resultatløse. «Det går fint», sa jeg forlegen. Sårbar. Ydmyket. Ville synke ned i senga.
Jeg ble innlagt i 10-tiden på dagen, og på grunn av dehydrering etter nærmere to uker med minimalt væskeinntak (og stort væsketap), var blodårene mine umulige å finne for sykepleieren som fikk ansvaret for meg. Etter tre mislykkede forsøk på å legge inn venflon sa sykepleieren at «Vi må ringe anestesien». Jeg har jobba på sykehus, og skjønte at det der kom til å ta tid. Anestesien er innmari populære, og ventetiden er som regel lang. Da klokka nærma seg tre, kom det endelig en anestesilsykepleier. Han fant åra lett som bare det, var ganske irritert for at han hadde blitt ringt etter «for det her burde de fint klare selv». Følte meg ikke veldig høy i hatten der jeg lå, hadde lyst til å beklage for at årene mine var som de var, men med et irritert sukk og himling med øynene, var han plutselig ute av døra. Så gikk det enda en time før de startet væskebehandlinga. Gleden var stor, men dessverre kortvarig, for etter et par minutter var det lekkasje i venflonen. Her måttet det legges inn en ny. Heldigvis for meg var en rutinert sykepleier med erfaring fra legevakta på vakt, og hun fikk lagt inn ny venflon. Klokka fem startet den etterlengtede væskebehandlingen. Da hadde jeg vært der i seks timer.
Så kom kvelden og natten. Damen i nabosenga ble mer og mer forvirret. Sykepleieren med ansvaret for damen, hadde mer enn nok annet å drive med, og hadde ikke mulighet til å ta vare på hennes behov. Den jobben ble min. Som sykepleier kjente jeg jo godt igjen hvordan hun hadde det, følte et ansvar for å hjelpe visste tingene å si for å kunne forsøke å hjelpe, men selvsagt skulle ikke det vært mitt ansvar. Jeg hadde, som nevnt, nok med meg selv. Spypose, svimmel, kvalm, kaste opp, mye (vonde) lukter fra badet. Magen til nabodamen var ikke bra. Da klokka ble åtte var nøklene hennes stjålet. Inn og ut av rommet, støtte seng i senga mi på vei ut. Senga vugget for hvert tak hun tok i den. Mer svimmel, mer kvalm. Nabodamen inn på badet. Tilbake til egen seng ved vinduet. Vugg, vugg, vugg i min seng ved døra. Mer kvalm. Ny runde oppkast. Nabodamen trakk i snora. Inn på badet, vugg, vugg, vugg, i min seng. Damen tømte magen. Lukta som kom ut av badet var grusom for en kvalm gravid. Vugg, vugg, vugg. Mer svimmel, mer kvalm, mer oppkast. Sånn forløp kvelden seg. Da status på nøklene var oppklart, var veska stjålet. «Sykepleieren som jobber har tatt den, hun har stjålet den. HJELP.» En drøy time senere med inn og ut av senga, på toalettet, ut av rommet, geleidet inn igjen av en tilfeldig sykepleier på vakt, ble status på veska også oppklart. Da var det ny runde, for da var klokka borte fra veska hennes. «De prøver å drepe meg med tablettene» sa nabodamen til meg. Sykepleieren hadde sagt det var sovetablett, og jeg forsto at det ikke kom til å bli mye søvn på meg den natten. Jeg hadde nok med meg selv.
Natten kom, magen til nabodamen var i ulage. På med lyset, opp fra sengen, vugg, vugg, vugg i min seng, lyd og lukt, vugg, vugg, vugg, tilbake til sengen. Hver snaue halvtime frem til tre-tiden. Da roet hun seg endelig, og turene til toalettet ble deretter hver hele time i stedet. Det betydde litt lengre blunder på meg, ti-tjue minutter var tross alt vesentlig mer enn fem. Det er en av de verste nettene jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg var hakket mindre dehydrert enn ved innleggelse, men vesentlig mer nedbrutt og utslitt. Da dagvakten endelig var ferdig med rapporten og kom inn på rommet på morgenen, sa jeg at jeg gjerne ville hjem. «Du føler deg bedre, ja? Så fint. Kvalmen er verst mellom uke syv og ti.» Det var vanskelig å forklare hvorfor jeg ville hjem når damen i nabosengen lå like ved siden av, og kunne høre alt som ble sagt. Jeg visste jo godt at nabodamen ikke var problemet. Hun var syk og hadde behov for hjelp.
Problemet var at 1) stedet egnet seg overhodet ikke til svangerskapskvalme meg, og 2) det heller ikke var tilstrekkelig bemanning til å ivareta noen av oss. Den faglige kompetansen var heller ingenting å skryte av. Da jeg fikk reise hjem spurte jeg om å få resept på kvalmestillende, og det fikk jeg. «Den kan tas inntil tre ganger daglig ved behov». Ingen sa til meg at det kvalmestillende preparatet jeg fikk maks skal brukes i tre ganger om dagen i fem dager, ingen fortalte meg farene ved å overgå de tre tablettene i de fem dagene. Den informasjonen fikk jeg først en måned senere av en gynekolog. Mange flere kvalmestillende tabletter senere enn det man burde ta. Den gynekologen som fortalte meg at jeg ikke måtte ta mer av de kvalmestillende, ble helt sjokkert over at en avdeling som skal ivareta dem med ekstrem svangerskapskvalme, ikke hadde fått med seg hvilket preparat som er førstevalget ved kvalme, som også er trygt å bruke. Frykten for å ha skadet lille babyen i magen, var stor og vond å bære.
Da jeg ble utskrevet fra KAD i oktober, visste jeg (heldigvis) ikke at kvalmen, svimmelheten og oppkasten kom til å vare frem til fødsel i juni. Oppholdet mitt på KAD var så uverdig, så ydmykende. Jeg følte meg som et hår i suppa deres, og det virket som at strategien var å behandle gravide så dårlig at de heller lider i stillhet hjemme i sin egen seng. Det var ganger jeg var vesentlig mer dehydrert enn ved innleggelse, men etter det marerittdøgnet valgte jeg heller å ikke si noe om omfanget av hvordan jeg hadde det til fastlegen min, i frykt for å måtte tilbake til KAD. I stedet ble jeg hjemme. Ingen vugging i senga. Ingen vond lukt fra toalettet. Ingen mistanke om kleptomane helsearbeidere. I stedet ble det åpent vindu på soverommet, mørkleggingsgardiner foran, hodepute og pledd på baderomsgulvet for å hvile mellom de verste oppkast-øktene. Bøtte ved senga ellers. Inntørka og sprukne lepper, svimmelhet, kvalme ut av en annen verden, men i det minste fikk jeg sove.
Resten av svangerskapet gikk som nevnt i kvalme og oppkast frem til fødsel. Jeg har en dyktig fastlege som kjenner meg godt, men en vanlig legetime (15 minutter) holdt så vidt til å måle blodtrykk og lage ny sykmelding før tiden var ute. Jeg hadde ingen å prate med om kvalmen som kunne forstå hva jeg gikk gjennom, hvor forferdelig det var. Graviditeten var både planlagt og ønsket, men etter ti uker med intens kvalme, svimmelhet og oppkast, dehydrert, forstoppet, sengeliggende, 100 % sykmeldt fra jobb, ingen sosial interaksjon med andre enn mannen min, følte jeg at jeg ikke klarte mer. Jeg følte meg så utrolig ensom og alene. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg skammet meg da jeg (i inkognito-modus) på telefonen googlet om hyperemesis var gyldig grunn til å få innvilget senabort. Det var grusomt. Jeg skammer meg fremdeles. Da jeg tok tidlig ultralyd for å fastsette termin, var jeg 9+5, og gynekologen fortalte at kvalmen som regel gir seg ved 14 uker. Uke 10 kom, og jeg ble ikke bedre. Uke 14 kom, og jeg ble ikke bedre. Fastlegen min sa at «ingen er kvalme etter uke 20, det har jeg aldri vært borti, og nå har jeg vært fastlege i over 15 år og fulgt opp mange gravide». Uke 20 kom. Jeg ble ikke bedre. Ny sykmelding. Mitt siste håp var ute. Nedbrutt. Svimmel. Kvalm. Dehydrert. Ensom. Alene. Ingen å snakke med.
(At jeg hadde en dustete arbeidsgiver som syns det var innmari plagsomt at jeg var gravid og borte fra jobb, gjorde ikke situasjonen min noe bedre (snarere tvert imot), men det er en annen historie.)
Jeg hadde de fire siste svangerskapskontrollene hos jordmor på helsestasjonen. På grunn av pandemien, var det satt opp 60 minutter til kontrollene, i stedet for de 30 minuttene det vanligvis var. Da hadde vi tid til å bli kjent og snakke. Jordmoren var så glad for det, hun følte hun endelig hadde tid til å gjøre den jobben hun ønsket. Jeg følte at noen endelig hadde tid til å faktisk lytte til det jeg hadde å si. Vinn-vinn!
2. Fødsel
På termin hadde jeg svangerskapskontroll på helsestasjonen. Min «faste» jordmor som jeg hadde hatt tre kontroller hos, hadde hjemmekontor den dagen, og jeg hadde fått tildelt en annen jordmor. Det endte med ekstra kontroll med CTG og ultralyd på sykehuset, hvor jeg etterpå ble sendt hjem. Jeg hadde fått mange strekkmerker på magen, og de klødde ubeskrivelig mye. Jeg klødde meg til blods. Jeg hadde ikke sovet ordentlig på flere netter på grunn av kløen. Jeg hadde også begynt å få utslett på beina. Til å begynne med trodde jeg det var et kleggbitt jeg hadde fått på foten, men det spredte seg til fotryggen, anklene, leggene, knærne. Dagen etter termin ringte jeg fastlegen. Jeg mistenkte at utslettet var elveblest, men det var det ikke. Jeg hadde fått stasedermatitt (som i bunn og grunn betyr at lymfesystemet er på vei til å knele, og ikke klarer å kvitte seg med avfallsstoffene i kroppen som samler seg i føttene og oppover beina. Ny tur til sykehuset. Utslag på urinprøven. Begynnende preeklampsi. De ville sette i gang fødselen. Jeg var så utrolig letta. Kvalm og kløende trakk jeg et lettelsens sukk, endelig var mållinja i sikte. Jeg fikk ikke informasjon om fordeler og ulemper ved igangsettelse, men det var ikke noe alternativ å fortsette sånn som helsetilstanden min var på det tidspunktet. Fødebagen hadde blitt hjemme, jeg skulle jo tross alt bare til fastlegen.
Helt fra de satte inn ballongen og jeg ble innlagt på ventestue på føden, ble jeg så utrolig godt ivaretatt. Jeg ble fulgt opp av de tre samme jordmødrene fra jeg ble lagt inn (fredag) og til jeg fødte (søndag). Jeg får virkelig ikke rost dem nok for den fantastiske jobben de gjorde for meg og babyen min. Jeg følte meg aldri alene (selv om mannen min ikke fikk komme på besøk på ventestua på grunn av koronatiltak på sykehuset). Jeg følte meg så trygg og ivaretatt hele veien. Jeg fikk god informasjon, og de hadde tid til å gjøre en god jobb. Mannen min fikk komme da jeg ble trilla inn på fødestua litt før midnatt natt til søndag. Anestesilegen var (heldigvis) ledig da jeg fikk spørsmål om jeg ønsket epidural, og ventetiden på det var derfor bare tiden det gikk for legen å gå fra kontoret og til fødestua. Fødselen var lang. Vond. Slitsom. Hele tiden følte jeg meg likevel trygg og ivaretatt. Da det endelig ble tid for å presse, tok det tid. Et kvarter. En halvtime. En time. For lang tid. Baby måtte ut. Klipping, vakuum. Da han endelig kom ut var det tre barnepleiere, to jordmødre og vakthavende gynekolog i rommet. I ettertid har jeg skjønt at det ikke er normalen, og at det kanskje var mer dramatisk enn jeg forsto. Likevel følte jeg hele tiden at baby var trygg, og jeg var trygg. Jeg var aldri redd for at noe kunne gå galt. Fagkunnskapen til disse damene som hjalp oss gjennom livets mest intense timer, var fantastisk. Da baby endelig var ute, og alle de «ekstra» i rommet skulle gå, takket jeg dem for hjelpen og sa at jeg håpet de kom til å være der neste gang jeg skulle føde også. Jeg tror ikke man på fødestua, før man engang er sydd, kan tenke på «neste gang», uten å ha hatt en fantastisk flott fødselsopplevelse.
Jeg føler meg så utrolig heldig som har en så fantastisk fødselsopplevelse. Jeg får ikke sagt nok hvor stor pris jeg setter på de dyktige og engasjerte ansatte på fødeavdelingen, men jeg er evig takknemlig for hver og én av dem. Samtidig er det en skam at min fødselsopplevelse er unntaket, ikke regelen.
Ingrid
Fødte på Bærum sykehus, våren 2020
