Jeg får ikke adrenalinskjelvinger lenger når jeg snakker om dette, men det gjorde jeg i godt over to år etter fødselen
Jeg tror heldigvis ikke så mange har opplevd det samme som oss, men den kan være verdt å dele for det sier noe om hvor galt det kan gå. For meg er det hele fortsatt sårt og det gjør i hvert fall meg godt å dele den.
Svangerskapet gikk egentlig greit. Jeg gikk nesten to uker over termindato før noe begynte å skje. To dager før jeg ville bli lagt inn for å sette i gang fødselen, trodde jeg at vannet gikk. I tillegg hadde jeg begynt å få kraftige smerter. Vi dro på sykehuset og ble sjekket, men ble sendt hjem igjen. Bare noen få timer senere kom det blod fra underlivet. Smertene var der fortsatt, bare kraftigere. Vi dro på sykehuset igjen og ble sjekket. Til tross for liten åpning ble jeg plassert på fødestue fordi jeg hadde forhøyet CRP. På fødestuen lå jeg lenge uten at fødselen kom seg videre. Jeg hadde så kraftige smerter at jeg hylte ut ved jevne mellomrom. For å prøve å lindre smertene og få fødselen mer i gang prøvde jeg å dusje og mange andre tiltak. Det hjalp dessverre lite.
Til slutt hadde jeg så kraftige smerter og var helt utslitt at de satte epidural på meg. Det var deilig få slappet av litt etter flere timer med intense smerter. Det ble også satt i gang drypp for å prøve å få fortgang på sakene. Det eneste som skjedde var at babyen i magen ble stresset og jordmor måtte stoppe dryppet. Når dryppet stoppet, måtte jeg sprike med bena og lege kom for å ta prøve av babyen med et stikk i hodet. Babyen hadde det greit og jeg fikk endelig sove litt. Dette skjedde ikke bare en gang til, men fire ganger til. Etter andre eller tredje gangen med drypp hadde jeg bare åpning på 2,5 cm. Jordmor fortalte meg da at hun ikke trodde dette ville gå, og hun ville forberede meg på at det kunne bli keisersnitt. Jeg husker ikke helt hva jeg sa, men tror jeg sa noe sånt som at det er helt ok, bare få babyen ut.
Etter tredje drypp hørte jeg jordmor og lege krangle i gangen om de skulle fortsette å prøve med drypp eller ei. Legen vant og det ble prøvd med drypp to til tre ganger til før jordmor sa stopp, nå klarer de ikke mer. Da hadde både jeg og babyen forhøyet CRP, og jeg hadde begynt å få feber. Jeg skal være helt ærlig å si at jeg var veldig lettet når det ble besluttet at nå blir det keisersnitt. Jeg flyttet meg selv over i en operasjonsseng og fikk påfyll med epidural.
Først nå begynner historien på ordentlig.
I operasjonssalen testet de om jeg hadde følelse i mage og ben. Jeg svarte ja på at jeg kjenner at dere berører bena mine. De spør meg "Er du sikker?" "Ja, jeg er helt sikker". Så ga de meg lystgass uten at jeg er helt sikker på hvorfor. Den gjorde meg stresset og den ble tatt bort. Så kan jeg huske en slags stillhet i rommet før jeg plutselig kjenner en uforklarlig vond smerte og hyler til samtidig som jeg går bakover i bue på operasjonsbordet. Sånn som hun jenta i filmen Exorcisten. Noe stappes ned i munnen min og jeg er borte.
Det neste jeg husker er at jeg våkner på et mørkt rom. Jeg gråter og ser meg rundt. Ser en hvitkledd dame dekket i lys fra en skrivebordslampe. Jeg tror hun er en engel og at jeg er død. Jeg spør gråtkvalt "Er jeg død?" Den hvitkledde kommer bort til meg. "Nei, det er du ikke. Du har sovet en stund. Du har fått en frisk og fin sønn. Han og samboeren din venter utenfor."
Sønnen min og samboeren kommer inn og jeg gråter mer. Gutten min blir lagt til brystet mitt og tar pupp med en gang.
Slik ligger vi en stund og jeg husker ikke så mye mer før vi er på barselavdelingen. På et rom som jeg deler med en annen. Moren min jobbet på sykehuset der jeg fødte og fikk lov å komme på besøk. Det føltes godt og trygt og endelig fikk vi sovet litt alle sammen.
På barselavdelingen skjedde det ikke så mye foruten at jeg fikk smertestillende og annen hjelp. Vi var vel der rundt 7 timer før vi ble tilbudt et enerom på nyfødt intensiv. Det var vi glad for og takket selvfølgelig ja. På vei til enerommet spurte sykepleieren som fulgte oss om vi hadde papirene mine. "Eh, nei, det leverte vi fra oss når vi kom hit». "Å, da ligger de sikkert et sted" svarer sykepleieren.
Vi fikk et stort rom som tre kunne være på hele tiden. Vi følte oss superheldige. Etter en stund kommer en sykepleier og sier at de ikke finner papirene og det blir satt i gang en slags leteaksjon hvor samboeren min også deltar. De finner de ikke. Borte vekk. Hva skjer nå da? Egentlig ingenting. Er bare at alt av info fra svangerskapet er borte. For meg var det trist å tenke på. Man ønsker jo å ta vare på alt når man er gravid og blir mor for første gang. Men, ok, vi har viktigere ting å tenke på.
Dagene etter keisersnittet har jeg hovne ben og masse adrenalinskjelvinger. Til å begynne med var skjelvingene der ofte, men etter hvert fikk jeg hovedsakelig skjelvinger når jeg snakket om det som hadde skjedd. Jeg er egentlig ganske sprek og beveger meg en del rundt i rommet og etterhvert ut i gangen. Vi har mange spørsmål vi skriver opp i en bok som vi ønsker svar på . Vi ber om å få snakke med jordmor og kirurg. Det kommer ingen.
Dagene går og vi føler oss veldig alene på enerommet. Vi får liten info og vet egentlig ikke helt hva som skjer eller skal skje. Babyen har det bra og vi klarer fint å stelle han. Først etter to dager kommer en sykepleier og spør oss om vi trenger noe. Ja, sier jeg, vi vil gjerne ha litt info om babyen og stell og hva som skjer. "Har dere ikke fått info? Har dere fått brosjyrer da?" "Nei" sier vi. Sier også at det er flaks at jeg kan mye om barn siden jeg har jobbet med barn i flere år. Så det har gått bra. Jeg visste for eksempel at nyfødte babyer har sort flytende bæsj til å begynne med. Jeg er vet hvordan jeg skal håndtere babyer i stell o.l. Jeg vet hvordan jeg skal holde de og jeg vet teknikker for å roe ned. Sykepleieren ble nok litt sjokkert og beklaget så mye. Hun trodde vi hadde fått den infoen på barselavdelingen.
Dag tre ber vi om å få reise hjem. Vi krever samtidig å få snakke med en som var involvert i operasjonen før vi reiser. Til slutt kommer kirurgen. Vi spør blant annet hvordan de kan se bort i fra min bedømming om at jeg kjente at de berørte meg. Han bortforklarer hele hendelsen med at de mener de tok en faglig riktig avgjørelse basert på deres erfaringer og derfor begynte å kutte i meg. De mente at jeg trolig var bedøvd lenger ned og at det derfor ville gå fint. Det gjorde det jo som kjent ikke. Når de kom til bukveggen gikk jeg i sjokk på grunn av at jeg ikke var bedøvd ordentlig og ble lagt i narkose umiddelbart. Jeg fikk ingen beklagelse. Jordmor fikk jeg aldri snakket med, selv om de lovte at hun skulle kontakte oss i etterkant.
Vi dro hjem og det var godt. Hjemme fikk vi besøk av jordmor fra kommunen etter en dag. Etter det var det stopp. Ingen sjekket såret. Ingen sjekket min mentale helse. Ingen spurte om det gikk bra med meg. Det var ingen oppfølging på sykehuset. Ingen annen oppfølging enn det barnet får i kommunen.
Det har gått snart fem år. Gutten min er sunn og rask, men han er nervøs og urolig. På helsestasjonen sier de at det kan skyldes traumatisk fødsel, men de vet jo ikke. Jeg får ikke adrenalinskjelvinger lenger når jeg snakker om dette, men det gjorde jeg i godt over to år etter fødselen. Jeg har derimot utviklet angst, er mer stresset enn før og ikke minst har jeg hatt store smerter i mage/underliv. Smertene har vært som knivstikk som vris rundt før den slipper. Jeg har også stor rectus diastase som ikke bedrer seg til tross for trening. Flere undersøkelser og mye tid brukt hos fastlege og sykehus har endt i ingenting. Jeg har brukt mye penger på å gå til privat psykolog for jeg er jo ikke syk nok til å få time hos psykolog med bevilgning. Jeg trenger hjelp, men kjemper mot systemet.
Nå står jeg her og jeg er veldig sliten. Det har jeg vært i lang, lang tid. Nå, som for snart fem år siden, lurer jeg på om jeg orker å ta opp kampen med sykehuset for å få erstatning eller i det minste en unnskyldning. Om jeg orker å ta opp kampen med fastlege og psykologer. Om jeg orker å kjempe mer eller om jeg bare skal kapitulere.
Iris Paave
Fødte på Ullevål sykehus, oktober 2016
