Mannen min var ikke der når jeg var på mitt reddeste og mest sårbare

Våren 2022 ventet jeg mitt tredje barn. Svangerskapet hadde generelt vært tungt og krevende, og 11 dager før termin ble jeg igangsatt pga. svangerskapsforgifting. Her er det også verdt å nevne at jeg har to veldig dårlige fødselsopplevelser med meg fra tidligere, og var derfor veldig redd før fødsel og komplikasjoner. Jeg satt dessuten med en grunnleggende opplevelse av at jeg var «dårlig på å føde», hvilket var veldig sårt i forkant av fødselen.

Jeg responderte godt på igangsettelse og etter bare et par timer følte jeg selv på meg at fødsel var nære. Jeg ble innlagt pga. svangerskapsforgiftningen, men mannen min ble sendt hjem etter noen timer. Jeg var på dette tidspunktet ganske ute av meg og vi begge ville at han skulle bli, men dette lot seg altså ikke gjøre. To timer etter at mannen min ble sendt hjem, gikk vannet og riene tiltok med en gang. Jeg ba sykepleier ringe mannen min, men fikk beskjed om at de ville vente til jordmor hadde undersøkt meg ettersom det fortsatt kunne ta tid før jeg var i aktiv fødsel. Jeg merket imidlertid at baby var på vei og ringte derfor mannen min «i smug» og ba han om å komme, selv om sykehuset hadde rådet meg til det motsatte. I samme sekund kom pressriene og fødsel var i gang. Heldigvis rakk mannen min å ta imot datteren vår, men han var ikke der når jeg var på mitt reddeste og mest sårbare.

Datteren vår kom til verden tidlig den morgenen, men blodtrykket mitt ville ikke gå ned, og istedenfor å bli sendt til hotellet ble det bestemt at jeg og jenta vår skulle overføres til barselavdelingen. Her fikk vi raskt beskjed om at mannen min heller ikke kunne være med. Så følger noen veldig tunge dager. Sykepleierne var helt nydelige, men de hadde hendene fullt opp. Datteren min gråt nesten hele tiden, jeg fikk ikke til ammingen og verket i kroppen.

Jeg ble heller aldri fortalt hva svangerskapsforgiftning egentlig innebar og ble plutselig veldig redd for å bli alvorlig syk og dø. Sikkert helt urealistiske og «dramatiske» tanker, men akkurat da opplevdes denne frykten helt reell. Jeg følte meg veldig redd og ensom, var mye lei meg og klarte ikke finne roen eller nyte den første tiden med jenta vår. Jeg ble redd for å sovne for at jeg ikke skulle reagere fort nok på signalene hennes, for at hun skulle falle ned fra sengen vi delte, eller for at babygråt skulle rekke å vekke kvinnen vi delte rom med.

Blodtrykket gikk fortsatt ikke ned, og dag fire knakk jeg fullstendig sammen og tryglet om å få dra hjem da jeg selv var sikker på at det var sykehuset som gjorde blodtrykket mitt høyt. Jeg merket selv hvor stresset jeg ble hver gang blodtrykksmåler ble trillet inn i rommet, og lege hadde også begynt å mistenke at målingene kunne være påvirket av stress. Jeg fikk til slutt tryglet meg frem til en utskrivelse med løfte om å komme inn til ny måling neste dag. Og som jeg trodde, under neste dags måling hadde blodtrykket allerede gått ned.

Emma

Fødte på Ullevål sykehus, våren 2022