Annas historie: Et eksempel på god barselomsorg fra Kongsvinger sykehus

Da jeg ventet mitt første barn i 2023, valgte jeg å føde på Kongsvinger sykehus, som har en liten fødeavdeling med rundt 550 fødsler i året. Selv om fødselen endte opp med hastekeisersnitt, følte vi oss godt ivaretatt fra ankomst til avreise.

Fødselen startet med vannavgang lørdag kveld. Da den første rien kom en halvtime senere, var jeg spent, glad, og klar for å føde.

Jeg ønsket å være hjemme så lenge som mulig, og kanskje få litt søvn og hvile. Vi avtalte med jordmor på sykehuset at vi skulle komme inn til kontroll neste morgen.

Allerede fire minutter etter første rie, kom den neste. Deretter fortsatte riene å komme hvert tredje til fjerde minutt, og de opplevdes ganske intense.

Vi ringte fødeavdelingen, og fikk tilbud om å komme til sykehuset for en sjekk samme kveld, så vi kjørte av gårde, spente og forventningsfulle.

Før fødselen hadde vi vært på fødselsforberedende kurs med omvisning på fødeavdelingen, så for oss var det kjente omgivelser, og vi hadde allerede møtt flere av jordmødrene som jobber på fødeavdelingen.

Ved ankomst på sykehuset var riene kraftige, men med ingen åpning oppfylte jeg ikke kriteriene for aktiv fødsel. Jeg så derfor for meg at vi skulle bli sendt hjem, og tenkte med skrekk og gru på hvordan jeg skulle overleve bilturen. Men sendt hjem ble vi altså ikke — vi fikk eget rom med senger til begge og eget bad med dusj. Natten som kom husker jeg som det beste med fødselen, hvor jeg fikk jobbe uforstyrret slik jeg ønsket. Ting gikk sakte, men sikkert fremover, og på ettermiddagen dagen etter ble jeg flyttet over til fødestuen.

Etter mange timer og mye om og men, viste det seg at babyen var stjernekikker. Etter utallige posisjoner, noen timer i badekar, åtte timer med full åpning og til slutt vakuumforsøk, ble det hastekeisersnitt. Med andre ord en lang og tøff fødsel.

Etter fødselen var jeg fullstendig utslitt, og hadde heller ikke sovet på over 48 timer. Jeg var utrolig skuffet over utfallet, men følte allikevel at både jeg og jordmødrene hadde gjort det vi kunne, og jeg ble godt ivaretatt gjennom hele fødselen.

Barseloppholdet startet på observasjon. Hele kroppen ristet etter inngrepet, og jeg var i sjokk. Etter en fin første stund med barnet mitt på brystet, ble jeg flyttet tilbake til fødeavdelingen, tilbake på det samme rommet vi hadde vært på siden ankomst. Det var kjente og trygge omgivelser, og far var sammen med oss hele tiden, slik at vi fikk uforstyrret tid sammen alle tre.

Jeg var sengeliggende, så det var mannen min som byttet bleier og ordnet alt praktisk som å hente mat og utstyr til meg og babyen. Når han gikk ut av rommet var det stort sett alltid noen som stoppet opp for å spørre om hvordan det gikk med oss, og vi opplevde alle ansatte som hyggelige og omsorgsfulle.

Med fem netter totalt på sykehuset, ble de fleste ansikter og navn godt kjent for oss. Som sliten og sårbar førstegangsmor synes jeg det var godt at jordmødrene, barnepleierne og sykepleierne som kom inn allerede kjente godt til historikken vår, og jeg trengte ikke introdusere meg på nytt eller forklare ting gjentatte ganger.

Selv om jeg følte meg trygg og ivaretatt på barsel, var det stor kontrast mellom den rolige vannfødselen jeg ønsket meg, og keisersnittfødselen jeg fikk, og det var vondt å kjenne på. Det var mye tårer og mange tanker rundt utfallet. I dagene etter fødselen fikk jeg individuelle fødselssamtaler med tre av jordmødrene som hadde vært med på fødselen. Det var viktige samtaler for meg, og jeg følte meg sett, hørt og forstått. Jeg opplevde at de virkelig brydde seg om min fødselsopplevelse, og om hvordan jeg hadde det i etterkant. I tillegg til disse samtalene fikk jeg også tilbud om samtale med fødselslege.

Alle jordmødrene, sykepleierne, barnepleierne og legene vi møtte i løpet av oppholdet på sykehuset var dyktige og omsorgsfulle mennesker. Jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger vi måtte dra i den røde snora. De kom ofte inn og spurte hvordan det gikk med oss, med ammingen, og vi følte oss aldri til bry. Det var ingen som maste på oss om hjemreise — vi fikk beskjed om at vi kunne være på sykehuset så lenge vi ønsket og følte behov for det.

Til tross for at fødselen ble langt fra hva jeg hadde drømt om og håpet på, gikk det bra med meg i ukene og månedene etterpå. Jeg var redd for at fødselsopplevelsen skulle føre til fødselsdepresjon eller andre psykiske plager, men jeg slapp unna. Jeg er sikker på at måten jeg ble møtt på etter fødselen er mye av grunnen til at det gikk så bra. De ansatte på fødeavdelingen hadde tid til å høre meg fortelle, tid til å trøste meg da jeg gråt etter den tøffe fødselen, og det gode humøret på avdelingen smittet over på oss. Vi som familie ble sett, og jeg følte at min fysiske og psykiske helse ble tatt på alvor.

I etterkant har jeg tenkt mye på hvordan jeg ville håndtert fødselsopplevelsen dersom jeg skulle delt rom med ukjente mennesker, dersom jeg følte meg til bry, eller dersom mannen min kun hadde fått være med oss et bestemt antall timer i døgnet. For ikke å snakke om dersom vi skulle bli sendt hjem før vi var klare for det. Jeg tror at barseltiden hadde sett helt annerledes ut. Jeg blir mer og mer sikker på at den gode og trygge starten vi fikk på Kongsvinger sykehus var helt avgjørende for at vår første tid som nybakte foreldre ble en tid vi husker tilbake på med glede.

Anna

Fødte på Kongsvinger sykehus, juli 2023