Jeg opplever en negativ endring i fødsels- og barselomsorgen, og det har ikke bare vært på grunn av koronarestriksjoner

Jeg er trebarnsmor, mor til to fantastiske sønner og en like fantastisk datter. Jeg fødte min eldste sønn da jeg var 21 år, og var alene med ansvaret helt siden jeg fant ut at jeg var gravid, to og en halv måned på vei. Datteren min ble født ti år etter, under mer ordnede omstendigheter og med en hengiven far til stede. Graviditeten var psykisk hard, først med blødninger tidlig i svangerskapet og så kom svineinfluensapandemien og ga grobunn for mye angst, som igjen utløste enda mer angst i barselperioden, og som jeg ikke helt ble kvitt, før det var gått to år. Opplevelsene ligger som et bakteppe for historien om mitt tredje svangerskap og fødsel, alt henger sammen og fortjener oppmerksomhet, men jeg begrenser meg til å ta for meg min tredje fødsel, i starten av koronaen, 19. mars 2020.

Etter at mitt ekteskap endte etter ti år, møtte jeg en ny mann og vi ble forelsket. Siden det hadde vært en stor psykisk belastning å gå gravid tidligere, hadde jeg slått meg til ro med at det ikke ble flere barn. Men med ny partner kom ønsket om et tredje.

Jeg ble raskt gravid, men begynte å blø, og det endte opp i en MA [missed abortion]. Det var en traumatiserende opplevelse, som resulterte i fysiske smerter i nakke og rygg, og jeg fikk et stressutslett på hånden, som ikke gikk over før et halvt år etterpå. Det var ingen oppfølging fra helsesystemet når det gjaldt det emosjonelle aspektet.

Etter et halvt år ble jeg gravid igjen, og denne gangen hadde jeg en god følelse. Jeg bestemte meg for at i dette svangerskapet skulle jeg prøve å nyte tilværelsen og holde angsten i sjakk. Men samtidig som jeg ble gravid, fikk jeg en smertefull nakkeprolaps, fungerte ikke fysisk og hele mitt sosiale liv måtte jeg bare gi opp. I uke 8 begynte jeg å blø, heldigvis viste ultralyden at alt var i orden, men frykten hadde satt seg.

Blødningene ga seg heldigvis, magen vokste og nakken ble etter et par, tre måneder mye bedre. Da jeg fikk time hos jordmor, ga jeg beskjed om at jeg trengte litt ekstra oppfølging på grunn av tidligere angst, jeg hadde ikke lyst til å komme dit igjen, at angsten tok overhånd. Jeg fikk en time hos en jordmor med spesialisering innen fødselsangst, og ble lovet videre oppfølging. Det skjedde ikke.

I uke 22 begynte jeg å blø igjen, og ble helt fra meg. Føden ville ikke ta meg inn til sjekk, men etter å ha gråtkvalt snakket med jordmor på helsestasjonen, ringte jeg Føden nok en gang, og da det var rolig på avdelingen, fikk jeg allikevel komme inn. På ultralyd så legen at morkaken lå litt over livmormunnen, og at det var det som mest sannsynlig ga blødninger. Jeg fikk videre beskjed om å ta det med ro. Jeg var livredd for å blø igjen, så jeg isolerte meg helt hjemme, og gikk kun korte turer rundt i nabolaget. De eneste jeg så, var den nærmeste familien min.

Da jeg cirka fem uker senere, snublet og falt på grunn av et hull i asfalten utenfor butikken, våknet jeg påfølgende morgen og blødde ned i toalettet. Full av panikk ble jeg kjørt til sykehuset, heldigvis stod det fint til med barnet i magen. Men blødningene vedvarte, så jeg ble liggende på sykehuset i fem dager, fikk lungemodingssprøyte og det ble tatt CTG-er morgen og kveld. Selv om jeg knapt fikk sove, i frykt for å blø, fikk jeg veldig god oppfølging, ble kjent med mange av de fantastisk fine jordmødrene som jobbet der, og følte meg trygg. Jeg hadde ikke lyst til å dra hjem, fordi frykten for at noe skulle skje var helt overveldende, og jeg sov veldig dårlig fordi jeg følte at jeg måtte holde meg våken hvis noe skjedde. Jeg var helt utslitt. Selv om jeg ikke blødde nytt blod, var lukten av gammelt blod som kom ut av meg, deprimerende, det var ikke sånn et svangerskap skulle lukte. Et par uker etterpå våknet jeg igjen av at jeg blødde, og jeg ble på nytt lagt inn et par dager til blødningene hadde stoppet, og sendt hjem igjen. Jeg var helt ødelagt av frykt, men selv om jeg ble fulgt opp på det fysiske, så var det ingen oppfølging av psyken min, som gjorde meg mer og mer nedbrutt.

I stedet for kontroller på helsestasjonen, fikk jeg tette kontroller på sykehuset. Der ble det konstatert at jeg hadde altfor mye fostervann, som, i tillegg til frykten for blødninger, gjorde meg enda mer engstelig. Dette var i begynnelsen av mars 2020, og koronaen hadde kommet til Norge. For meg utgjorde koronaen en mindre bekymring enn alt det andre som skjedde. Men det gjorde også at jeg ble tvunget til å gå på kontroller alene, og jeg var veldig utrygg med tanke på det å gå gravid når alt rundt meg ble stengt. Får jeg den oppfølgingen jeg trenger? Vil jeg komme til å stå der alene? Det var mye å håndtere, følte jeg. Den 15. mars, tre dager etter lock down, satt jeg hjemme og kvinnet meg opp til neste kontroll. Da skulle jeg be om å bli satt i gang. Jeg var snart i uke 37, barnet var stort og jeg taklet ikke å gå gravid mer.

Dagen etter konstaterte nok en gang fødselslegen at jeg hadde mye fostervann og samtidig hadde barnet stagnert i vekst. Hun ville heller ikke legge meg inn på grunn av koronasituasjonen, det var tryggere for meg hjemme. Da hun så at jeg ble helt ute av meg, så svarte hun at det var bedre at hun sa sannheten. Jeg gikk inn på avdelingens toalett, brøt sammen i gråt, klarte å karre meg ut, men på plassen, utenfor sykehuset knakk jeg totalt sammen og begynte å hyperventilere og hulket høylytt. Det var andre rundt meg som så meg, men ingen turte å hjelpe meg på grunn av frykten for virus. Jeg følte meg helt alene. Jeg fikk heldigvis ringt samboeren min, som kom ilende til i taxi og fikk tatt meg med hjem og lagt meg i senga. Jeg klarte ikke å roe meg ned før etter en time, og barnet i magen var stille, som i at han lyttet til hva som skjedde. Jeg fikk en oppringing fra samme fødselslege, som beklaget til meg, og satte meg opp til en kontroll hos en annen fødselslege den 19. mars. Samtidig ble helsestasjonen varslet, som tok kontakt med fastlegen min, som igjen tok kontakt med DPS. Endelig skjedde det noe.

Den 19. kom jeg til kontroll hos en sympatisk fødselslege som strippet meg så effektivt at slimproppen løsnet, og lovte meg endatil igangsetting over helgen, hvis ikke noe skjedde i løpet av dagen. På ettermiddagen, etter mye murring, gikk vannet og det fosset ut, så jeg ble nødt til å ligge i taxien, på vei til sykehuset, der to jordmødre ventet på meg utenfor og jeg ble lagt på en båre og ført opp til fødestuen. Samboeren min fikk lov til å bli med, siden fødselen aktivt var i gang. Siden jeg under de to andre fødslene hadde blødd mye og over en liter, og selv hadde hentet epikriser som kunne gi litt forhåndsinformasjon før denne fødselen, var jordmoren som møtte meg forberedt. Utstyret lå klart og CTG-en ble koplet på magen. Jeg følte meg veldig trygg, og samtidig hadde jeg fått en jordmor som jeg hadde møtt da jeg gikk gravid med min datter, og de to andre jordmødrene som kom og hjalp til under fødselen, var to som jeg hadde fått god kjemi med under innleggelsene i svangerskapet.

Fødselen gikk veldig fint og tok bare fire timer. Jeg hadde nesten ingen pressrier, så det ble satt drypp, men til slutt måtte jeg bare presse etter egen vilje. Det var først da sønnen min kom ut og ble lagt på brystet at ting ikke gikk så fint lenger. Han var slapp og skrek ikke, så han ble tatt med ut på gangen for at en lege skulle se på ham, og da fikk jeg helt panikk, men ble etter hvert beroliget om at ting stod bra til. Med meg var det verre. Som forrige gang jeg fødte, ville ikke morkaken ut, og det stod etter hvert tre jordmødre og en fødselslege og banket og banket meg hardt i magen. Til slutt gjorde legen en ultralyd og det lå biter av morkaken igjen i kroppen min. Jeg ble da sendt videre til operasjonsbordet og fikk full narkose og legene gjorde en utskraping.

En time eller noe etter, lå jeg på postoperativ avdeling og hadde ikke engang våknet skikkelig, før jeg ropte sønnen min sitt navn. Om og om igjen. Jeg ropte og ropte og gråt, og til slutt fikk den lille sønnen min komme og ble ført til brystet og både han og jeg ble rolige. Men på grunn av restriksjonene fikk han ikke lov til å være der, så en kort stund etter, var jeg alene igjen, var full av adrenalin og det eneste jeg ville, var å være sammen med barnet mitt, men måtte ligge på avdelingen uten sønnen min i flere timer. Først i halv fem-tiden, fem og en halv time etter fødselen, fikk jeg endelig møte ham og pappaen hans, i gangen ved heisen, mellom føden og barsel. Den nybakte pappaen fikk ikke komme inn på barsel på grunn av smittefare.

På fødeavdelingen, da jeg ble lagt inn med blødninger, følte jeg meg både trygg og sett, selv om det var mange vaktskift og som gjorde meg frustrert av å hele tiden måtte gjøre meg kjent med ny jordmor og fortelle ting på nytt og på nytt.

På barsel var det også mange fine jordmødre og barnepleiere, men en helt annen stemning. Vi ankom barsel i femtiden på natten. Jeg var helt utkjørt, etter fødsel og narkose, og jeg lå med kateter og kunne nesten ikke røre meg. Sønnen min fikk ligge på vaktstuen, men i syv–åtte tiden ble han trillet inn til meg. Selv som trebarnsmor med erfaring, var jeg så sliten at jeg knapt skjønte opp ned på det lille nurket ved siden av meg, og glemte nesten helt at han måtte ha mat og ny bleie, men det var bare å ta seg sammen. Jeg husker ikke så mye av det, alt gikk på autopilot og jeg holdt meg våken for å passe på ham.

På grunn av kateteret måtte jeg ha litt hjelp i starten, men den oppfølgingen på mor og barn som jeg har hatt ved tidligere fødsler, var det ikke. I journalen min står det at ammingen gikk fint, men sønnen min sovnet hele tiden og jeg syntes ikke at han fikk til å suge så godt, husker jeg. Da det ble kveld, spurte jeg om han kunne ligge på vaktstuen litt, fordi jeg var så innmari sliten. Det hadde de ingen anledning til å hjelpe meg med, fikk jeg som svar.

Samme natt kom det også en annen mamma og hennes datter inn på samme værelse. Jeg fikk en følelse av at jeg var til bry der jeg lå, og dagen etter fikk jeg beskjed om at jeg og sønnen min kunne reise hjem. Knapt en og en halv dag etter at jeg hadde født, hatt utskraping og vært i narkose. Den tiden på sykehuset, som jeg tidligere hadde brukt til å komme meg på, få hjelp av erfarne jordmødre med spørsmål rundt amming og barnets ve og vel, møte andre mødre og få litt opplæring i knipeøvelser og øvelser for rygg og bekken, det var ingen hjelp. Alle tilbud var ikke-eksisterende, ammesenteret var stengt, og ingen hadde tid til deg. Alle var i pandemimodus, og siden jeg gikk noenlunde oppreist, spiste og ikke klagde, var det ok å sende meg hjem, føltes det som. Siden far til barnet ikke fikk slippe inn på sykehuset måtte jeg bære barnet mitt selv, helt ned til utgangen. Det var tungt for kroppen. Jeg hadde en muntlig avtale om å komme innom for blodprøver og sjekk hos barnepleier to dager etterpå.

Det ble lite avlastning å få hjemme og lite søvn, som jeg så sårt trengte. Men det aller verste var at sønnen min ikke klarte å ta til seg melk. Han forsøkte og forsøkte, men fikk ikke tak. Den såre, fortvilte gråten hans glemmer jeg aldri. Dagen etter, midt i en koronapandemi, og med en kropp som hylte etter å få slappe litt av, måtte jeg igjen dra alene med sønnen min på sykehuset. Det ble trøbbel med å komme inn, da jeg ikke hadde en skriftlig avtale å vise til og sykehusinngangen var sperret av med telt og vakter utenom, som betvilte det jeg sa. Akkurat som at jeg ville ha dratt på måfå til sykehuset med min nyfødte sønn, midt under en pandemi.

Vel, vi kom oss til slutt inn, fikk tatt blodprøver i blodbanken, der interiøret var dekket av plast, det var et skremmende syn. På barselavdelingen ble det konstatert at sønnen min var på grensen til å ha gulsott, hadde gått ned i vekt og hadde ennå ikke hatt vanlig avføring. Med en forståelsesfull jordmor og en barnepleier over meg, som hjalp meg med å amme med skjold, revnet behåen min i to, jeg hadde i all hastverk glemt å ta på meg bind (noe som sier alt) og jeg satt der og gråt, blødde, svettet og klærne raknet rundt meg. Jeg følte meg helt forferdelig, men hadde endelig fått hjelp med ammingen, så det var et lyspunkt. Jeg fikk beskjed om å komme igjen dagen etterpå, for ny kontroll.

Dagen etter, dro jeg igjen alene med sønnen min til sykehuset, heldigvis husket vakten meg denne gangen. På barselavdelingen var det en jordmor som hjalp sønnen min med å få i gang avføringen, samtidig som at jeg fikk en plan for hvordan få ham til å gå opp i vekt. Jeg hadde masse melk og kunne amme, men ble anbefalt å pumpe meg og gi ham fra flaske for å ha kontroll på melkemengde. Ammesenteret var stengt og også utlån av pumper, så det måtte jeg kjøpe selv. Da jeg spurte om å få låne toalettet før jeg dro, var det et motvillig ja jeg fikk tilbake, og da jeg ammet sønnen min ved resepsjonen, følte jeg meg bare i veien. Det var heller ikke noe særlig god følelse å vandre i gangene på sykehuset. Ansatte som rengjorde utstyr, hadde begynt å bruke munnbind, noe som var et skremmende syn den gangen, før vi alle ble vant til det. Antibac var det nok av på sykehusenes avdelinger, men helt utsolgt på nesten alle apotek i Oslo, så det hadde jeg ikke, kun noen våtservietter. Jeg følte meg redd og utsatt. 

Ammingen gikk fint de neste dagene, og sønnen min så ut til å trives, selv om han sovnet konstant og jeg måtte bruke masse krefter på å få ham til å suge uten å sovne. Far til barnet stod på kjøkkenet og vasket flasker og hjalp til med det praktiske.

Dagene etter fødselen hadde det begynt å kile i halsen og en uke etterpå følte jeg meg skikkelig dårlig med feber og frostrier og vondt i brystene. Jeg våknet av at jeg lå og hostet på barnet mitt. Jeg trodde jeg hadde brystbetennelse på grunn av tidligere erfaring med det, og rådførte meg med helsestasjonen og fastlegen, men kun over sms, alt var stengt og ingen fikk lov til å møtes. Jeg satt og gråt og hadde totalangst. Var det korona jeg hadde? For brystbetennelse gir vel ikke hoste? Men det var jo ikke noe svar å få. Hele verden var et stummende mørke, de dagene. Verden var blitt noe helt annet.

Jeg opplevde at jeg, barnefar og barna mine var helt alene, og all den tryggheten helsevesenet utgjorde tidligere, fantes ikke. Hvor skal jeg gjøre av barna mine for å få dem i trygghet, var mantraet i hodet mitt. Det var ingen plasser å gjemme seg, jeg hadde lyst til å flykte, men det kunne jeg ikke, og det eneste som det ble skrevet om på den tiden i mediene, var viruset. Satt helt på spissen, så følte jeg meg som en kaninmor som i mangel på trygghet, spiser opp barna sine. Akkurat det gjorde jeg dog ikke. Jeg vugget og ammet, ga klemmer og det var det jeg kunne gjøre. Resten var kaos. Og jeg gråt hver dag. Samtidig som det i etterkant viser seg; mens jeg satt og var livredd for at pandemien skulle finne veien til oss, jeg var allerede smittet av korona.

Et eller annet sted på veien til og fra sykehuset, eller på selve sykehuset, var jeg blitt smittet. Fordi sykehuset ville ha meg hjem så fort som mulig etter fødsel, måtte jeg reise frem og tilbake, i stedet for å være i ro. Hvem var det de beskyttet? I hvert fall ikke meg og barnet mitt. Hadde vi fått ligge på barsel i noen dager til, så hadde vi sluppet all til og fra-reisingen, fått tidligere oppfølging på vekt, amming og gulsott, og kanskje hadde jeg fått hjelp til å hvile ut etter den store påkjenningen det var å gå svanger med angst, føde med store blødninger i etterkant, utskraping og narkose, og kanskje da fått en bedre start på barseltilværelsen. Og kanskje hadde vi unngått å bli smittet av viruset.

Jeg har i etterkant slitt med svimmelhet, intense smerter i rygg, snørr og slim og gjentagende feberanfall og leddsmerter i nesten et helt år på grunn av long covid. Samtidig som at sønnen min slet med diare i en lengre periode og det ble i flere uker skiftet opptil 20 bleier i løpet av en kveld og natt. Heldigvis gikk han likevel opp i vekt.

På kontroller på helsestasjonen ble vi i starten møtt med hansker og munnbind, og kun spørsmål og vekt og høyde og amming, og så rett ut. Ikke en eneste gang har jeg fått spørsmål og hvordan jeg har det, og om hvordan det står til hjemme.

Fastlegen som sendte henvisning til DPS, har ikke fulgt meg opp vedrørende det som skjedde i svangerskapet, i etterkant av fødsel, jeg har heller ikke fått noen meldinger fra DPS om videre oppfølging. Jeg har måttet klare meg selv. Den eneste som har fulgt meg opp, er en bydelspsykolog, via helsestasjonen, som jeg har hatt en del telefonsamtaler med, og som var gull verdt. Fordi dette egentlig ikke har vært en del av hennes jobb, men ble gitt meg som et akutt tilbud, henviste hun meg videre til en avtalespesialist, men ventelisten der var et drøyt år. Etter å ha ventet på svar i ti måneder, sendte psykologen meg en beklagelse og sa han hadde rotet bort henvisningen og ikke hadde kapasitet. Tilbake til start, fordi systemet ikke har en felles venteliste. En to-timers samtale med jordmoren som var der for meg under fødselen, fikk ting til å løsne litt. Det gikk ett år før jeg hadde overskudd til å selv ta kontakt med sykehuset og be om det.

Jeg har følt meg ekstremt alene som barselkvinne, det har vært en tøff og traumatiserende tid, som jeg fortsatt bærer følgene av innvendig, og jeg har ennå ikke fått hjelp til å bearbeide det og bli mindre sint, utrygg, sliten og ikke minst, usynlig. På tross av dette så har jeg allikevel klart å være en god mor for alle mine barn, og minstemann har blitt en glad og trygg liten fyr. Det er jeg stolt over.

Jeg leser Sintefs rapport om sykepleiernes erfaring med første fase av pandemien, som slår fast at den har hatt store konsekvenser for både sykepleiere, pasienter og brukere, og perioden blir beskrevet som sjokkartet og kaotisk. Det var mangel på både smittevernsutstyr og retningslinjer, og jeg sliter med å forstå det ekstremt uansvarlige i å ikke ha en bedre beredskapsplan fra myndighetene sin side. En beredskapsplan som går inn i forkant og sikrer de som er i en sårbar situasjon, i stedet for å gjøre det mye mer vanskeligere for dem.

Jeg har født barn gjennom tre tiår. Det er 20 år mellom nummer første og tredje barn. Jeg opplever en negativ endring i fødsel- og barselomsorgen, og det har ikke bare vært på grunn av koronarestriksjoner. Det er godt mulig at teknologien har blitt bedre, men det er ikke det eneste som gjør at kvinner føler seg trygge. Jeg ønsker flere jordmødre og bedre lønn- og arbeidsbetingelser for dem. Jeg ønsker lengre liggetid og en tettere oppfølging, også etter hjemkomst. Jeg ønsker bedre ammeveiledning, også for oss som har ammet tidligere. Jeg ønsker at helsestasjonene spør om hvordan mor har det, og hvordan det står til hjemme, og at vi blir fulgt bedre opp på det fysiske og det psykiske. Jeg ønsker at partner får hjelp til å finne sin nye rolle, slik at også hen er forberedt på barseltiden. Og jeg ønsker at kvinners helse og det å gå svanger, føde og være i barsel og få den hjelpen og støtten hun og barnet trenger, slik at de begge føler seg trygge, løftes opp og frem som selve kjernen i et samfunn. Å hjelpe et barn med å få en god start på livet må vel være det viktigste man gjør?

Det sies at den kampen man kjemper, kommer først neste generasjon til gode. Vel, jeg kjemper gjerne hardt for at min datter skal få en trygg og god opplevelse, hvis hun en gang velger å bli mor, det fineste som er, tross alt.

Tora Øidvin Greve

Fødte på Rikshospitalet, mars 2020. Tilhører Nydalen helsestasjon.