Oppholdet var rett og slett det motsatte av å føle seg ivaretatt
Som førstegangsfødende ble fødsel og barseltiden alt annet enn jeg hadde sett for meg. Enda jeg hadde gjort mitt for å forberede meg, i hvert fall til fødselen.
Jeg har alltid vært over gjennomsnittet redd for smerte, sykdom og skade, inkludert gruet meg til den dagen jeg skulle føde. I løpet av graviditeten greide jeg likevel å bli kvitt mye av denne skrekken gjennom å delta på et fødselsforberedende kurs. I tillegg hørte jeg på podkaster og leste alt jeg kom over om graviditet, fødsel og tiden etterpå. Jeg var også på en fødselsforberedende samtale ved sykehuset. Der ble mine frykter og ønsker for fødselen skrevet i min journal, slik at de som skulle følge meg gjennom sykehusoppholdet skulle vite dette. Når fødselen nærmet seg følte jeg meg derfor godt rustet og forventet å bli godt ivaretatt.
Det var en lang og krevende start på fødselen. Jeg fikk modningsrier fem dager før termin som jeg gikk med dag og natt de neste ni dagene, før det endelig startet. Modningsriene var så vonde at det gikk ikke an å sove seg igjennom dem. Jeg var med andre ord søvndeprivert og sliten da fødselen startet. Den startet fire dager over termin med vannavgang kl. to på natta. Fostervannet var ikke blankt som forventet, men gult. Jeg ringte føden, men damen jeg snakket med mente det ikke gjorde noe at vannet var litt gult. Vi kunne komme inn neste formiddag med mindre riene tok seg opp. Jeg klarte ikke slå meg til ro med det gule fostervannet. Vi Googlet og leste på et sykehus’ nettsider at fostervann skulle være som vann. Var det brunt, grønt eller gult var det å regne som misfarget og tegn på at babyen i magen var stresset. Jeg kviet meg for å ringe tilbake, med god grunn. Vi måtte diskutere oss frem til å få lov til å komme inn. Da vi kom inn og jeg ble undersøkt ble det likevel kjapt konstatert misfarget fostervann. Det medførte at jeg ikke fikk være på lavterskel-fødestue, fordi det var behov for kontinuerlig overvåking av babyens hjerteslag. Fy fader, tenk at vi kunne bli avvist i telefonen bare et par timer tidligere på natten! Det var en lite tillitsvekkende start på fødselen.
Fødselen videre forløp greit, og jeg følte meg veldig godt ivaretatt av jordmor på fødestuen. Jeg fikk epidural etter eget ønske, som var fantastisk. Det var bra fremgang og plutselig var det klart for å begynne å presse. Kort tid etter fikk vi vite at målinger viste at babyen var stresset og at en lege måtte forløse barnet med tang. Noe slikt var det jeg hadde fryktet mest av alt før fødsel. Men på tross av at jeg fikk den fødselen jeg fryktet mest, gikk det over all forventning. Jeg klarte å bruke pusteteknikker og presseteknikker som jeg hadde lært, og kjente meg så til stede og sterk! At jeg klarte å hente disse kreftene i meg selv tror jeg handlet mye om at jeg følte meg trygg og ivaretatt av en erfaren jordmor og dyktig lege. Barnet kom ut med navlesnoren tre ganger rundt halsen - ikke rart han hadde vært stresset! Jeg er evig takknemlig for at ingen på fødestua ventet for å se, og for at de fikk babyen min ut i tide.
Etter å ha vært igjennom min livs største og skumleste opplevelse, kom tiden etterpå. Jeg fikk et tremannsrom på barsel som var tomt da vi kom, og mannen ble med inn. Vi var naturligvis helt overveldet av det utrolige vi hadde opplevd og den lille vakre skapningen som lå på brystet mitt. Kl. 2 på natta kom en jordmor inn og sa at mannen min måtte gå, for det var ikke besøkstid. Enda vi var forberedte på dette, var det så vondt at han måtte dra fra oss. Jeg gråt, og han gråt. Så ble jeg liggende igjen, alene.
På grunn av tangforløsningen hadde jeg fått det legen betegnet som “et relativt stort klipp”, og kroppen var mørbanket. Ikke hadde jeg sovet noe som helst på halvannet døgn, i tillegg til minimalt med søvn i dagene før fødsel. Jeg klarte omtrent ikke å stå på bena på grunn av smerter i underlivet og blodtrykksfall. Jeg fikk ikke til å tisse selv, så de måtte tappe meg med kateter. Det var dritvondt når de stakk kateteret inn i urinrøret. De sa til meg at de måtte tappe igjen om 2-4 timer, hvis ikke kunne det bli for mye urin i blæren siden jeg ikke klarte å tømme den selv. Jeg husker ikke alle detaljene av hva som skjedde når, men jeg husker at personalet kom sent til neste tapping og at det hadde rukket å komme over 1000 ml urin. Altfor mye! På fødestua hadde de sagt til meg at det ikke måtte bli over 500 ml, for da kunne blæren strekke seg og bli slapp. Neste formiddag skjedde utrolig nok det samme, én gang til! Det tok for lang tid før de kom. Jeg ringte til slutt på. Når jordmoren skulle tappe spurte jeg om å få på bedøvelsesgel. Hun sukket oppgitt, tydelig frustrert. Det tok lang tid før hun kom tilbake med den. Da hun omsider tappet meg var det blitt over 1000 ml nok en gang. På dette tidspunktet kjente jeg at jeg begynte å føle meg direkte utrygg. Jeg merket også at jeg begynte å utvikle urinveisinfeksjon og sa ifra, men det skjedde ingenting. Først etter et døgn tok de testen som konstaterte det jeg allerede visste.
Det var en absurd situasjon. Jeg lå på et sykehus, som jo skal være det tryggeste stedet man kan være, men var fylt av redsel for å bli glemt og for å ikke få den helsehjelpen jeg trengte. Dette i motsetning til på fødestua der jeg hadde kjent meg trygg, tross skremmende omstendigheter. Forskjellen på barsel var at personalet omtrent ikke var til stede. De kom riktignok da jeg ringte i snora, men ofte sent, og det var så tydelig at de hadde dårlig tid. De hjalp meg med det første spørsmålet jeg stilte, før de var som forduftet igjen. Så da lå jeg der, uhorvelig sliten og søvndeprivert, kjemperedd og full av masse umøtte behov og spørsmål. Jeg følte jeg måtte velge ut én eller to ting jeg kunne be om da jeg trakk i snora, for mer var det ikke tid til. Oppi alt dette var det bare timer siden jeg ble mor for første gang til verdens nydeligste vesen som lå på brystet mitt. Jeg prøvde å ta dette innover meg, men hvordan klare å nyte noe som helst når kroppen er i full alarmberedskap? Jeg følte meg så alene og redd. Jeg savnet mannen min. Jeg trengte hjelpen hans, for jeg klarte omtrent ikke å bevege meg. Jeg fikk ikke til å løfte babyen over i sengen sin når han sov, og jeg turte heller ikke å sovne med ham på brystet, ettersom det er frarådet. Så da sov jeg ikke da. Noen ganger trakk jeg i snora og fikk hjelp til å legge babyen i sengen sin. Men ikke én gang fikk jeg anledning til å sove likevel, enten fordi han våknet rett etterpå, naboens baby skrek, eller fordi jeg måtte bruke tiden til å få gjort det jeg ikke hadde fått anledning til (spise, drikke, skifte bind, ta smertestillende, prøve å gå på do - ja, å gå på do er en himla skummel greie når du nettopp har født og har et stort klipp i underlivet!). Og så tok det jo litt tid bare det å finne nok ro til å faktisk greie å sovne. Jeg ville bare dra hjem, da jeg garantert hadde fått mye mer hjelp av å ha mannen min rundt meg, men jeg fikk ikke lov fordi jeg fortsatt ikke klarte å tisse selv.
I løpet av de tre første dagene på barselavdelingen sov jeg én time i døgnet, per døgn. Den første av dem sov jeg da mannen var på besøk dagen etter fødsel. Da kunne han holde sønnen vår trygt mens jeg hvilte. Jeg hadde jo egentlig ikke lyst til å bruke av den dyrebare tiden han var der til å sove, når vi endelig var sammen alle tre, men jeg var så utslitt at jeg sovnet.
Det er bare så mange ting med barseloppholdet mitt som var ugreit, men det er for mye å gå i detalj på alt. Kort oppsummert klarte jeg for eksempel ikke å ivareta egen hygiene og fikk ikke hjelp til det. Det gikk tre(!) døgn før jeg fikk tatt min første dusj etter fødselen. Fødsel som jo må være selve definisjonen på blod, svette og tårer. Sengen min var full av blodflekker i tre døgn, uten at noen tilbød seg å skifte på den. Enda de må jo ha sett hvordan den så ut. Ingen skiftet på babyen før vi ba om hjelp til det. Verken jeg eller mannen hadde stelt en baby før. Jeg måtte be mannen ta med mat til meg etter første døgnet, fordi jeg ikke klarte å hente meg mat selv. Det som ble satt inn til meg ble plassert på et bord jeg ikke rakk frem til, og der ble det stående i mange timer. Alle varme måltider ble kalde. Jeg fikk ikke pusset tenner på tre dager. Jeg fikk ikke gredd meg som resulterte i at det lange håret mitt ble ødelagt og senere måtte klippes kort. Oppholdet var rett og slett det motsatte av å føle seg ivaretatt. Hadde noen spurt meg før fødsel, ville jeg ikke trodd det var mulig på et sykehus i Norge. Man følges relativt godt opp i graviditeten, og etter min opplevelse også i fødselen, men der stopper det. Det er utrolig merkelig. Å bære frem og føde et barn er en sinnssyk kroppslig og mental påkjenning! Vi kvinner går gjennom dette opptil flere ganger i livet for å sette barn til verden! Men når barnet er ute blir det forventet at vi skal være oss selv igjen, være oppe og gå, og fikse alt selv. Man blir nærmest behandlet som om ingenting egentlig har skjedd. Jeg er så sint og lei meg for at det er slik. Når dette er sagt er sinnet mitt ikke rettet mot jordmødrene. De aller fleste jeg møtte var noen engler som jobbet ræva av seg og gjorde alt de kunne. Én beklaget direkte overfor meg at hun ikke hadde bedre tid og fortalte at de var altfor få folk, men at de ikke fikk flere. Mitt sinne er rettet mot systemene rundt som ikke ser viktigheten av barselomsorgen og som ikke bevilger mer ressurser til den.
Det som gjør at jeg ikke sitter igjen med større traumer er at noen jordmødre på dag tre fanget opp at jeg holdt på å knekke sammen psykisk. De klarte å ordne et familierom slik at mannen fikk komme og være sammen med meg. Alt ble såååå mye bedre og lettere da. Selv om jeg fortsatt måtte ha masse fysisk oppfølging fra helsepersonell, kunne han da hjelpe til med babyen, og dét hadde alt å si. Vi ble i to døgn før vi kunne dra hjem. Det var så fantastisk da vi endelig reiste hjem med sønnen vår! Tiden etterpå var likevel ingen dans på roser. I to uker lå jeg nesten bare i sengen for å ikke belaste underlivet. Blæren min klarte ikke å tømme seg og i flere måneder var jeg var nødt til å tappe meg selv med kateter. Jeg klarte aldri å fullamme på grunn av svært lite melk, noe jeg sterkt mistenker skyldes stresset jeg opplevde på barsel. Jeg har jobbet iherdig for å klare å delamme, noe jeg fortsatt gjør og er stolt av. Klart er det mye man må regne med å slite med etter en fødsel, men jeg tror noen av mine problemer kunne vært unngått dersom jeg hadde fått god nok oppfølging på barselavdelingen.
Susanne
Fødte på Kvinneklinikken, Haukeland sykehus, april 2021
