Følelsen av total ensomhet og av å ikke bli sett eller tatt vare på sitter fortsatt i
Jeg skulle føde den lille gutten vår på Ullevål sykehus i februar 2021. Som mange andre var jeg litt bekymret for hvordan det skulle være å måtte trave inn på sykehuset alene, med samboeren sittende i bilen utenfor. Men jeg sjekket med helsesykepleier og hørte podkaster og alle insisterte de på at man nok blir ekstra godt tatt vare på der inne, når situasjonen er så spesiell som den er. Dette beroliget meg. Jeg har gått til og med gått rundt og sagt til folk at "jeg har full tillit til jordmødrene på Ullevål!" Ikke minst at "de kommer nok til å passe ekstra godt på meg siden de vet at vi må tilbringe tiden på mottaket alene!"
Så jeg gikk selvsikkert inn alene på Ullevål fødemottak, med fire minutters mellomrom på riene. Jeg følte meg sterk nok til å ta meg bryet med å bære med meg den svære bagen vår med alle tingene, av en eller annen grunn følte jeg at jeg skulle få bruk for den. Jeg ble møtt av en hyggelig jordmor som undersøkte meg med det samme. To cm åpning. Hun mente dette var litt lite, så hun foretok en "stripping" for å forsterke riene. Etter at dette var gjort viste hun meg bort til en typisk undersøkelsesbenk, smal og høy, med papirremse på. Jeg karret meg opp på denne og bare etter noen minutter gikk vannet. Jordmoren min var på, hun hjalp meg å kle av meg på underkroppen, ta på bleie og jeg satte meg på undersøkelsesbenken igjen, nå halvnaken.
Etter at vannet gikk og bleien kom på merket jeg ganske raskt en endring. Riene ble mye kraftigere og mye mer smertefulle. De kom plutselig annet hvert minutt og varte et helt minutt. Jeg brukte samme teknikken som hjemme, ved at jeg fulgte med på stoppeklokka på telefonen for å holde ut. Det ene minuttet jeg fikk mellom riene var bare akkurat nok til å hente meg inn igjen. Riene var nå så smertefulle at en del ting ble vanskelig å gjøre: Ringe samboeren min for å gi beskjeder, hente klær ut av bagen (jeg frøs), bevege meg (jeg satt som en saltstøtte på undersøkelsesbenken), rope om hjelp eller kommunisere på noen annen måte enn med nikk eller risting på hodet. Innimellom kom jordmor bort til meg og spurte om jeg ville ha saft, men ikke om hun skulle hjelpe meg å kle på meg. Hun informerte også hver halvtime om at det var fullt trykk på fødestua og at hun ikke visste hvor lenge jeg måtte være på mottaket. Jeg klarte ikke annet enn å nikke for å vise at jeg hadde fått det med meg. Etter én og en halv time gav jordmor beskjed om at nå skulle rommet jeg hadde fått tildelt på fødestua vaskes og gjøres klart for meg. Uten å si noe som helst om hvor lang tid dette tar. Hva vet jeg? 20 minutter eller en time? Det tok en hel time.
Så i til sammen to og en halv time satt jeg helt alene på en kald undersøkelsesbenk på et åpent mottak med uutholdelige rier. Jordmor var innom meg bare fem ganger på den tiden og kun for å gi korte beskjeder eller spørre om jeg ville ha saft. Hun evnet å ikke legge merke til hvor store smerter jeg satt med, siden jeg verken skrek eller bar meg. Jeg måtte bruke alle krefter på å tåle dem.
Da jeg kom opp på fødestua sjekket de åpningen min, for første gang siden to cm. Da var den på ni. I praksis hadde jeg sittet ensom og etterlatt til meg selv i nesten tre timer mens bekkenet åpnet seg syv cm. Minnet om de smertene husket jeg lenge etter fødselen, til omtrent fem måneder etter. Men følelsen av total ensomhet og følelsen av å ikke bli sett eller tatt vare på sitter fortsatt i. Jeg gråter fortsatt hver gang jeg skal fortelle om min opplevelse, og nå er gutten vår blitt et halvt år.
Jeg klagde til klinikkjordmoren på Ullevål og det ble besvart med både epost og en telefonsamtale. Jeg fikk høre at jordmoren som hadde hatt ansvar for meg også hadde hatt ansvar for tre andre fødende på samme tid. Hun burde likevel ha tatt seg tid til å sjekke åpningen min de nesten tre timene jeg satt på mottaket. Hun burde lest på mitt kroppsspråk at jeg hadde store smerter. Det hjelper at jeg ble fortalt at de ikke vil at sånt skal skje, men det er påfallende mange liknende opplevelser fra fødemottakene. Her må det en endring til!
Ida Maylen Øverleir
Fødte på Ullevål sykehus, februar 2021
