Å ta vare på en baby når man selv er "pasient" gjorde at jeg følte meg maktesløs

Jeg hadde termin i februar 2021 og hadde fått fødeplass på Ullevål Sykehus. Et par måneder før termin ble det bestemt at jeg skulle ha planlagt keisersnitt med medisinsk begrunnelse, på grunn av en cyste i bekkenet som kunne være et potensielt fødselshinder. Jeg ble involvert i beslutningen og stolte på at det var det tryggeste for både meg og baby, men likevel var det en stor skuffelse for meg da det å føde vaginalt var et stort ønske og var noe som var viktig for meg av mange grunner. 

Det planlagte keisersnittet ble satt opp på en mandag og jeg gjorde de obligatoriske forberedelsene i forkant; fastet fra midnatt, tømte tarmen med klystér osv. Jeg og samboer møtte opp på fødeavdelingen tidlig den morgenen, jeg var veldig spent, litt redd og veldig sliten etter en søvnløs natt. Vi ble satt til å vente på et rom hvor jeg ble liggende på en hard seng og samboer ble satt i en stol. Jeg var satt opp som nummer 3 av 4 i køen den dagen, men fikk beskjed om at det kunne bli forsinkelser dersom det dukket opp noe akutt oppe på føden. På dette rommet ventet vi i 7 timer med svært lite informasjon og jeg hadde fastet til sammen i 16 timer før en lege kom ned og sa at de ikke rakk mitt keisersnitt den dagen. Vi ble sendt hjem igjen. Det var et slag i trynet.

Onsdag samme uken fikk jeg ny time til keisersnitt og denne gangen ble det gjennomført og vi ble foreldre til en perfekt liten gutt. Selve operasjonen opplevde jeg som bra, jeg følte meg trygg og veldig godt ivaretatt. Fikk også inntrykk av at flere av legene/jordmødrene hadde lest fødebrevet mitt og forsøkte å innfri mine ønsker. Også på postoperativ avdeling svevde jeg litt i skyene, dopet på smertestillende og i gledesrus. Det var i hvert fall en drøm i forhold til barsel.

På barsel fikk samboeren min være med inn på tomannsrommet hvor jeg ble trillet inn, men han måtte dra hjem bare noen timer etterpå. Første døgnet på barsel opplevde jeg at jeg ble ganske godt ivaretatt, de kom med mat til meg, de sjekket såret etter operasjonen, og hjalp meg opp og i dusjen. Men de neste dagene opplevde jeg mindre og mindre oppfølging og det var særlig tungt om nettene. Selv om mange av de ansatte var veldig søte, opplevde jeg at det var mange forskjellige mennesker innom rommet, og at de generelt hadde dårlig tid, bare satte fra seg et beger med morfin og paracet før de fløy videre. Jeg fikk heller ingen ammeveiledning, det var kun et par ansatte som hjalp meg med å legge han til brystet et par ganger. Jeg forstod også etter hvert at det var mange av de ansatte som ikke var jordmødre, og flere var sykepleierstudenter. Én kveld skulle en av de ansatte, en ung og søt student ha en "avsluttende" samtale med meg hvor hun gikk gjennom et skjema med punkter hvor hun skulle krysse av om jeg hadde fått informasjon om ulike ting. Helt ærlig husker jeg ikke hva samtalen egentlig dreide seg om fordi jeg satt med en skrikende baby i armene og var utslitt og definitivt ikke tilstede i samtalen, noe jeg mener hun burde ha sett.

Som nevnt var det særlig nettene som var tunge. Samboeren min kunne kun komme på besøk mellom kl. 16 og 20, og det var utrolig tungt når han måtte dra hjem om kvelden. Ikke bare lå det en nyfødt baby der som jeg plutselig skulle ta meg av alene, men jeg hadde jeg intense smerter i operasjonssåret, jeg fikk etter hvert beskjed om at jeg hadde mistet en del blod under keisersnittet (jeg fikk hverken blodoverføring eller jerntilskudd, men fikk jerntabletter i etterkant) og jeg hadde en del hjertebank og feber (senere har jeg skjønt at det ikke er uvanlig å få feber i forbindelse med at brystmelken kommer, men dette var det ingen som informerte meg om). Jeg var generelt svært redusert. Babyen gulpet en del og jeg var redd for at han skulle kveles og måtte flere ganger trosse smertene og kave meg opp av sengen for å sjekke han. Å ta vare på en baby når man selv er "pasient" gjorde at jeg følte meg maktesløs. Jeg var også generelt redd for egen helse fordi jeg følte meg så dårlig. Alt dette gjorde at jeg ikke klarte å sove om nettene. Jeg skjønte etter hvert at jeg kunne dra i snoren for å be om avlasting av nattevakten så jeg kunne sove, men det var fortsatt vanskelig å gi fra seg sin egen baby og "slippe kontrollen", så jeg sov lite.

En tidlig morgen da jeg endelig hadde sovnet opplevde jeg at to av de ansatte vekket meg brått og holdt den hysterisk skrikende babyen min over meg og sa med en bekymret rynke i pannen at babyen min hadde gått ned i vekt og at jeg måtte mate han. Jeg følte meg totalt mislykket, redd og lei meg (ingen sa noe om at det er vanlig at spedbarn går ned i vekt de første døgnene, og jeg kunne lese i epikrisen senere at han dessuten ikke hadde gått ned mye i vekt). Babyen var så sulten at han bare gråt og det var nesten ikke mulig å få han til å ta brystet. De ansatte hjalp meg litt, men så måtte de gå. Noen ansatte kom senere tilbake og satte på meg et par brystpumper for å få igang melkeproduksjonen min så babyen min skulle få nok mat. De satte på et 20 minutters pumpeprogram før de forlot rommet. Jeg var helt i ørska, utmattet og feberisk, og det var veldig smertefullt og samtidig skummelt fordi jeg fikk så lite informasjon annet enn at babyen måtte opp i vekt.

Etter et par dager fikk jeg tilbud om å bli flyttet over på barselhotellet, men dette ble et vanskelig dilemma for meg. På hotellet kunne samboer være med, men det innebar at jeg måtte forlate barsel hvor jeg hadde rask tilgang på hjelp ved å dra i snoren, og på hotellet var det dessuten ikke regulerbare senger, som jeg var avhengig av for å komme meg ut og inn av sengen på grunn av smertene. Jeg ble på barsel i fire netter, i håp om at jeg skulle føle meg tryggere og klar for å reise hjem. Isteden opplevde jeg mindre og mindre oppfølging og hjelp for hver dag, og mot slutten følte jeg meg rett og slett til bry.

Da jeg omsider kom hjem begynte en lang periode med søvnløse netter for min del. Babyen min sov mye, men selv hadde jeg gått inn i en slags krisemodus og klarte ikke å skru av kroppen og hodet. Jeg fikk aldri noe hjemmebesøk av jordmor. Hun ringte meg, men det var ikke så lett å fortelle hvordan man egentlig hadde det over telefon. Når det gjelder videre oppfølging fra helsestasjonen fikk jeg hjemmebesøk av en helsesykepleier, men ikke den samme som hadde tatt kontakt med meg på videochat før fødselen. De neste ukene fikk jeg mange nye helsesykepleiere, men de ble sykemeldt én etter én, og jeg møtte nesten aldri den samme to ganger. Jeg har til sammen hatt 5 ulike helsesykepleiere. Kontrollene dreide seg dessuten først og fremst om babyen og vekten hans, så det var kanskje ikke så rart at jeg gikk under radaren da det var en ny dame hver gang og jeg svarte "jo forresten så sover jeg ikke så mye" når de på slutten av møtet spurte hvordan jeg hadde det. Det er jo ikke akkurat uvanlig med lite søvn når man har en baby. 

Jeg sov nesten ingenting de fire første månedene etter fødsel før jeg etter hvert fikk terapi og sovemedisin. Det verste er egentlig at jeg sitter igjen med følelsen av en sorg over at ting ble som de ble, at jeg ikke klarte å "nyte" den første tiden, men gråt hver dag. Og jeg kjenner fortsatt at tårene presser på når jeg tenker på barseloppholdet og den første tiden hjemme.

Marthe

Fødte på Ullevål sykehus, februar 2021

Oppfølging på Grünerløkka helsestasjon