Jeg håper at denne klagen kan belyse en praksis som ved litt endring kan gi andre en bedre fødselsopplevelse enn jeg selv hadde

Klage vedrørende fødsel

I desember 2022 fødte jeg en gutt på fødeavdelingen på St.Olavs hospital. En del ting som ble gjort og ikke gjort under fødselen har ført til at dette ikke ble en god fødselsopplevelse for meg. Siden jeg mener at dette er ting som enkelt kunne vært gjort annerledes, ønsker jeg å sende inn denne klagen for å belyse temaet.

Bakgrunn: Vi hadde på forhånd en plan om hjemmefødsel. Dette var et ønske fordi jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg i veldig stor grad er prisgitt de menneskene jeg møter på i en fødselssituasjon, da jeg ikke er så god på å kjempe for meg selv og generelt er av typen som ikke ønsker å være til bry. En hjemmefødsel føltes ut som et godt valg fordi de tingene jeg ønsket for min fødsel i større grad er en selvfølge ved en hjemmefødsel enn en sykehusfødsel, og jeg hadde en stor frykt for å ikke bli sett, hørt og at mine tanker og ønsker ikke skulle bli tatt på alvor på sykehuset.

Fødselen startet med vannavgang, og umiddelbare rier, om morgenen tirsdag. Da fødselen etter hvert hadde for dårlig fremgang ble det onsdag bestemt overflytting til sykehus. Dette i seg selv føltes helt greit ut der og da, for også jeg forstod at dette var til det beste både for baby, meg og videre fremgang i fødselen.

Vi ankom sykehuset ca klokka 18. på onsdagen, hvor vi ble tatt godt imot av jordmor 1. Videre tok jordmor 2 over fødselen, og en sprek og frisk gutt kom til verden 04.50 på torsdagen.

• Jordmor 1 tok godt imot oss, hun leste mitt ganske lange fødebrev og ga tilbakemelding på at det var lest og at det som sto der var bra. Videre ga hun en god del informasjon om hva som skulle skje videre, og hun la det frem på en sånn måte at jeg fikk inntrykk av at det ble gjort på en litt ekstra skånsom måte fordi hun utifra fødebrevet mitt forstod at det var sånn jeg ville ha det - selv om jeg antar at det er sånn man ville gjort det med alle. Men det at la det frem på en måte som gjorde at jeg fikk inntrykk av at dette var hensyn som ble tatt etter mine ønsker satte jeg stor pris på. Hun viste også mye omsorg i små og store ting hun sa og gjorde, og var veldig tilstedeværende og trygg.
  
  Planen fra start var epidural, og selv om jeg egentlig ikke ønsket epidural for min fødsel var jeg sånn som situasjonen var blitt veldig innstilt på at det måtte bli epidural.
  
  På et tidspunkt sier jordmor litt sånn i forbifarten at «du trenger jo ikke epidural om du ikke vil». Der og da takket jeg bare ja til epidural, men sånn egentlig skulle jeg ønske at hun tok seg mer tid til å prate om dette. Jeg skulle ønske hun satte seg ned med meg, og fortalte om mulighetene som finnes. For eksempel noe sånt som at «vi kan begynne uten epidural, og du kan når som helst ombestemme deg. Vi kan tilby XXXX og XXXX som smertelindring i stedet, ønsker du å prøve noe av det?»
  
  I det hele tatt savner jeg i enda større grad å bli tatt med på planlegging og avgjørelser. Jeg skulle gjerne sett at vi satte oss ned og pratet igjennom fødebrevet sammen. Gikk igjennom punkt for punkt. Hva er ikke realistisk for denne fødsel? Med tanke på sykehusets rutiner ol? Hvilke muligheter finnes? Er det situasjoner jeg ikke har skrevet noe om som vi burde diskutere og finne en ønsket løsning for? Hva legger jeg, og hva legger jordmor/sykehuset i begrepet «sen avnavling»? Er det ønsker som har endret seg siden jeg skrev fødebrevet? I det hele tatt tenker jeg at jordmor her har en kjempejobb med å legge til rette for at jeg får en god fødselsopplevelse, det er jo tross alt noe av det aller største jeg skal få oppleve her i livet, og små ting kan være med på å avgjøre om opplevelsen blir god eller ikke. Som fødende, (i aktiv fødsel, og etter ca 2 døgn uten søvn,) så tenker jeg at det IKKE er min jobb og ta initiativ til disse samtalene.

• Jordmor1 var god til å be om samtykke til alt av undersøkelser. Enten det var første eller fjerde gangen undersøkelsen ble utført. Og dette satt jeg veldig stor pris på. Jordmor2 var ikke like tydelig på å spørre meg om en undersøkelse var greit før den ble gjennomført.

• Jeg hadde i fødebrevet mitt skrevet at jeg ikke ønsket at det ble brukt elektrode på barnets hode under fødselen. Jordmor1 tok opp dette, og når jeg svarte nølende «trakk» hun spørsmålet med en gang og vi var ferdige med den saken, noe jeg var veldig takknemlig for.
  
  Når jordmor2 kom ble temaet igjen tatt opp, konfliktsky som jeg er svarte jeg igjen nølende og uklart, og jordmor2 fortsette å pushe på og pushe på for at jeg skulle si ja. Til slutt ga jeg etter fordi jeg ikke klarte å stå imot presset mer, selv om det absolutt ikke føltes greit. Da svarte jordmor med å si, i et litt nedlatende tonefall at: det er jo ditt valg. Det var absolutt ikke mitt valg. Derimot ble utsagnet tolket som at «nå har du sagt ja, så nå kan du ikke klage/angre på det i ettertid». Dette føltes overhode ikke bra, hverken da eller i ettertid.
  
  Jordmor kunne jo valgt å angripe situasjonen på en helt annen måte, invitert til en samtale og vært nysgjerrig rundt hvorfor jeg ikke ønsket bruk av elektrode, samt å komme med sine argumenter for hvorfor elektrode er en fordel (det eneste argumentet hun kom med var «legene ønsker det», noe som for meg ikke var et argument overhode.

• Jordmor2 hadde en tendens til å forsvinne ut av rommet, uten å gi noe særlig beskjed, og hun kunne bli borte en god stund. Jordmor1 var tilstede så å si hele tiden, og om hun gikk ut så ga hun beskjed om hva hun skulle og hun kom alltid raskt tilbake. Blant annet var jordmor2 ute av rommet i over en halv time ETTER at det var konstantert 10 cm åpning, og jeg hadde antydning til presserier. Jeg er av typen som ikke ønsker å være til bry, så jeg lå der og kjente på mer og mer nedpress og det jeg lurte på om var presserier og hvor lenge er det egentlig igjen av fødselen nå? Og vurderte om jeg kunne vente en rie til med å tilkalle jordmor. Den følelsen av å ligge der og lure på hvor raskt dette ville gå, om babyen straks ville bli født, og hvor er jordmor og når kommer hun tilbake var ikke god.

• Da det var konstantert 10 cm åpning setter jordmor seg ned og prater med meg om hva som skal skje videre, noe jeg satte stor pris på. Hun spurte til slutt om jeg hadde noen ønsker for pressefasen, hvor jeg da svarer at jeg ikke ønsker å ligge på ryggen å presse (noe jeg også hadde skrevet en del om i fødebrevet mitt. Jordmor svarer da at «man LIGGER jo ikke på ryggen» mens hun omtrent himlet med øynene. For meg var det helt likegyldig om jeg lå eller satt, jeg ville ikke føde i den stillingen og det var viktig for meg. Måten hun svarte på var heller ikke god på noen måte. Hva var poenget med en sånn kommentar?
  
  Det skal sies at jeg hadde ligget på siden hele tiden mens jeg var på sykehuset, kun korte stunder på ryggen for undersøkelser ol. Jeg lå også nå på siden, med rier som var nesten konstante og mye nedpress/begynnende pressrier. Da stiller jordmor seg opp ved siden av meg og sier at jeg må legge meg på ryggen når det passer meg, for hun skal undersøke meg. Jeg prøver flere ganger å si at jeg ikke klarer å legge meg på ryggen. For det første føles det helt håpløst å skulle flytte på meg, og tanken på å snu meg over på siden igjen føles helt umulig. Men jordmor bare står der og venter og bruker sin makt, med ord og kroppspråk, til å få meg til å føle at jeg må gjøre som hun sier. Hadde hun spurt meg, noe hun strengt tatt skulle gjort, om det var greit med en siste undersøkelse hadde svaret vært nei! Og igjen tenker jeg at hun kunne nærmet seg dette på en helt annen måte, sagt noe sånt som at «jeg trenger å gjøre denne undersøkelsen fordi XXXX, jeg kan hjelpe deg over på ryggen når du sier du er klar, også lover jeg at vi skal få deg over på siden igjen etterpå da jeg vet at det er viktig for deg å ikke føde på ryggen Høres det greit ut?». Men nei. Til slutt gir jeg opp. Jordmor sier vel noe om at hun kan hjelpe meg over på ryggen igjen, men når jeg først ligger på ryggen gjør hun absolutt ingen initiativ for å hjelpe meg over på siden. Jeg blir dermed å føde på ryggen. Mot mitt ønske.

• I fødebrevet mitt hadde jeg skrevet om at jeg ikke ønsket at flere enn jordmor skulle være tilstede i rommet under fødselen ved mindre det er helt nødvendig. Jeg forstår at dette kan være mot deres rutiner, og at det dermed ikke var et alternativ, men jeg skulle virkelig ønske at jordmor på et tidligere tidspunkt hadde tatt initiativ til en samtale rundt dette. Jeg er en svært introvert person, som ikke er glad i å måtte forholde meg til ukjente mennesker og jeg bruker lang tid på å bli trygg. Det var en grunn til at jeg ikke ønsket flere personer der enn strengt nødvendig. Okei, de må være der, men kunne vi funnet noen løsninger? Kunne jeg få hilse på disse to personene på forhånd? Kunne vi om ikke annet i alle fall snakke litt om hvilken rolle disse personene har under fødselen? Og hvilken rolle skal de ha i min fødsel?
  
  Det jeg opplevde var at først en og så enda en ukjent person kom småløpende inn på rommet mitt da pressingen var i gang. De stilte seg på hver side av sengen min og jeg opplevde det som at de sto og ropte opp i ansiktet mitt. Jeg antar at det ikke var helt slik det faktisk foregikk, men det var slik det opplevdes for meg, og det er jo tross alt min opplevelse som til sjuende og sist er viktig her.
  
  Pressingen gikk for min del veldig greit. Kroppen tok helt overhånd og det var null stress å presse sånn som jeg opplevde det. Og med en pressefase på bare 20 minutter har det jo gått relativt raskt til førstegangsfødende å være. Uansett, at disse personene sto og maste på meg om å presse enda mer, ta i enda litt til, føltes bare ubehagelig og forstyrrende, og jeg tenkte at jeg gjorde en dårlig jobb med å presse (selv om jeg jo kjente selv at jeg ikke gjorde det.) Jeg husker at det på et tidspunkt nesten svartnet for meg, og at jeg tenkte at jeg må huske på å puste, men opplevelsen jeg fikk var at jeg ikke hadde tid til å puste og bare måtte ta i enda mer.

• Oppi dette så holdt jordmor2 i tillegg på å tøye skjedeåpningen min. Dette opplevdes ekstremt smertefullt, og det opplevdes veldig ugreit for meg at det var en annen person som påførte meg denne smerten. Jeg ga så godt jeg kunne utrykk for at dette var vondt og ikke greit, og fikk bare til svar at «ja, jeg vet det gjør vondt», så jordmor var jo fullt klar over situasjonen. På et tidspunkt prøvde jeg å dytte jordmors hender vekk fra meg, og særlig tydeligere kan det vel ikke bli at jeg IKKE samtykket til at hun fortsatte med dette. Veldig veldig ugreit!

• Når baby endelig var ute var det bare en ting som sto i mine tanker, og det var å få han opp på brystet så fort som mulig. Hadde det vært opp til meg skulle jeg gjerne tatt imot han selv, og lagt han rett på brystet. Det fikk jeg ikke muligheten til, og jeg følte jeg ventet en evighet på å få han. Jeg antar at dette var for å ta av elektroden, gi K-vitaminsprøyte og muligens en blodprøve av navlestrengen. Kanskje noe annet? Uansett, ting som fint kunne vært gjort når han lå på brystet mitt.

• Jeg fikk hverken spørsmål om eller mulighet til å samtykke til at det ble gitt K-vitaminsprøyte til babyen min, noe vi som foreldre skal gi samtykke til. Strengt tatt fikk jeg ikke informasjon om at dette ble gjort i det hele tatt, så i flere uker (frem til jeg fikk fødselsjournalen i posten) kunne jeg bare anta at dette var blitt gjort på rutine. Dette er jo noe som burde vært snakket om tidligere i fødselsforløpet, mens man enda er oppgående nok til å snakke om noe slikt.

• I fødebrevet mitt sto det en god del om «den gyldne timen», sen avnavling, brestcrawl ol. Jeg antok derfor at det var tydelig at jeg ønsket en god uforstyrret stund sammen med baby med en gang han ble født. Sånn ble det absolutt ikke, da det gikk bare minutter før navlestrengen ble klippet og sying av meg begynt rett etterpå og varte en god stund. Dette kjenner jeg i ettertid en stor sorg for, for den første stunden sammen med babyen min var enormt viktig for meg, men det eneste jeg husker fra denne stunden var alt det som skjedde rundt oss.

• Mannen ønsket ikke å klippe navlestrengen, og det hadde han sagt ifra om på forhånd. Jeg hadde dog ikke tenkt over hva som ville skje når mannen takket nei til å klippe, så når jeg da fikk spørsmålet om å klippe navlestrengen svarte jeg nei litt i forfjamselsen. Både fordi jeg var uforberedt på spørsmålet, men også fordi jeg var uforberedt på at det skulle skje så fort (han var jo akkurat lagt på brystet mitt!) Dermed gjorde barnepleier(?) dette selv, og jeg vet ikke helt hva man egentlig kan forvente rundt dette, men det er jo en slags seremoniell sak å klippe navlestrengen, noe jeg følte vi gikk glipp av da det bare ble gjort. I det hele tatt er denne første tiden ganske uklar for meg, for det skjedde så utrolig mye på en gang.

• Morkaka ble født bare minutter etter babyen var kommet ut. Rett før morkaka ble født hørte jeg at det var snakk om stor blødning og tilkalling av lege. Så ble jo morkaka født, og noen lege kom aldri, så jeg regner med at faren raskt ble avblåst (og i følge journalen har jeg ikke blødd mye i det hele tatt.) Jeg tar med dette fordi dette ble enda en av de mange forstyrrelsene i tiden rett etter fødselen. Jeg fikk jo med meg alt, og når jeg hører «blødning» og «tilkall lege» så blir man jo på «alerten» med en gang selv. Jeg tar det med fordi jeg tenker at dette igjen er med å påpeke viktigheten av å unngå alle de forstyrrende elementer man kan, da det er nok av de man ikke kan unngå.

• Jordmor satte raskt i gang med å sy. Jeg hadde noen mindre rifter i skjeden/perineum, samt at den ene kjønnsleppa var delt på to steder. Det ene stedet helt oppe ved klitoris. Jeg opplevde dette som problematisk av flere grunner. 1. Det var veldig forstyrrende for den gode stunden jeg skulle ha med babyen min, og dette tok tid! 2. Jeg var så smertepåvirket etter fødsel at jeg kvapp til hver gang jordmor var borti meg. Selv om hun kom bort i låret mitt som jo ikke var vondt overhode så kvapp jeg til. Slitsomt for meg og sikkert litt forstyrrende for jordmor. 3. Området ved klitoris var ikke mulig å bedøve skikkelig. Det var både vondt med bedøvelse, vondt å sy, jeg kjente tråden bli dratt igjennom huden ol. Igjen, veldig forstyrrende. Ikke mulig å kose seg med baby under sånne omstendigheter. 4. I tillegg måtte jordmor ved et par tilfeller tilkalle den andre jordmoren som var med på fødselen for veiledning/diskusjon på hvordan det var mest riktig å sy. Igjen, fryktelig forstyrrende.

• Det første gutten vår gjorde når jeg fikk han på brystet var å bæsje. Det gjorde meg ingen ting, men det ga meg en frykt for at de når som helst kunne komme til å ta han ifra meg for å vaske han og meg, og det ville jeg ikke. Heldigvis gjorde de ikke det, så vi lå ganske lenge innsmurt i bæsj begge to, og det er jeg veldig glad for.

• Etter en stund var det tid for at barnepleier skulle veie og måle baby. Dette er jo noe jeg på forhånd var fullt klar over at skulle skje, men allikevel var jeg ikke forberedt på hvordan det ville bli og føles for meg, og min rolle i det hele. Jeg skjønte at vi nærmet oss dette punktet, så jeg ba pappaen finne frem en av tøybleiene vi hadde med fordi jeg ønsket at dette skulle være babyens første bleie. Den satt jeg med i hånda når barnepleier hentet baby, men det ble det ikke gjort noe notis av og jeg ville som vanlig ikke være til bry ved å si noe. Pappaen ble jo invitert med bort for å være med på denne seansen, men jeg fikk pent ligge i senga. Om pappaen synes det var en stor greie en gang aner jeg ikke, men for meg var det kjempe stort. Jeg ville holde babyen min selv, jeg ville legge han på vekta, jeg var kjempe spent på både vekt og lengde, og jeg ville ta på han livets første bleie helt selv. I stede var det en barnepleier som gjorde det hele med pappa som tilskuer og jeg tilsidesatt i bakgrunnen. Det føltes ut som de hadde tatt babyen min. Og det føltes som de var evig langt unna. Og det føltes overhode ikke greit. Tårene triller bare av å skrive dette, for det er fortsatt en stor sorg for meg at jeg ikke fikk være med å oppleve noe som var så viktig for meg.

I ettertid så har jeg fundert på to ting. For det første har jeg tenk at jordmor2 kanskje ikke leste fødebrevet mitt overhode. Og jeg vet ikke helt hva jeg synes er verst, at hun ikke leste fødebrevet, eller at hun leste det men ikke tok hensyn til noe av det som sto der.

For det andre satt jeg igjen med et inntrykk av at denne jordmoren var utrygg i sin jobb, f.eks ved at hun ikke turte å la meg føde uten bruk av elektrode, at hun virket fornøyd med at jeg endte på ryggen under fødsel osv (Samt at hun trodde jeg hadde en stor blødning, og at hun måtte ha veiledning flere ganger under sying.) Jeg vet ikke, men jeg har tenkt at hun kanskje ikke var rett jordmor for jobben. At jeg, med de tankene og ønskene jeg hadde for fødselen, burde blitt tildelt en jordmor som var mer enig i mine ønsker.

Det som irriterer meg og plager meg i ettertid er at det her blir gjort mange ting som fint kunne vært gjort på andre måter. Det var ingen medisinsk grunn for å klippe navlestrengen så raskt etter fødsel. Det var ingen medisinsk grunn til at jeg måtte føde på ryggen. For å nevne noe. Dette hadde vært så enkelt å endre på, og jeg hadde fått en helt annen opplevelse av fødselen. En god opplevelse. Kanskje til og med en kjempe god opplevelse, hvor jeg kjenner meg som en vanvittig sterk kvinne og får en god start på den nye tilværelsen som mamma. I stede ligger jeg våken natt etter natt og tenker på alt det som ikke ble greit.

Jeg jobber selv i barnehage med 1 og 2 åringer, og vi snakker veldig mye om hvor viktig det er at disse små barna har reell medvirkning i deres hverdag. Jeg følte at jeg hadde veldig lite reell medvirkning i min fødsel. Veldig lite. Og det til tross for at jeg lå der i nærmere ti timer helt uten smerter (veldig god effekt av epiduralen) og var veldig oppgående og vi kunne fint ha pratet sammen i timesvis og laget en plan for en god fødsel. Men nei. Ingen prat. Ingen plan. Ingen medvirkning. I stede ble jeg bare en passiv pasient, prisgitt den makten helsepersonellet har. Og jeg fikk innfridd alle mine fordommer mot å føde på et sykehus.

Jeg som tidligere elsket å lese andres fødselshistorier blir nå kvalm, nummen i kroppen og får høy puls bare av å høre noen nevne noe om en fødsel. Da vi noen uker etter fødsel skulle på en helt «uskyldig» oppfølging i forhold til baby, på sykehuset, var jeg kvalm og hadde vondt i magen i timen før og til en stund etter at timen var gjennomført og vi igjen hadde forlatt kvinne-barnsenteret. Og jeg skjønte fort at disse følelsene ikke hadde noe med det vi skulle den dagen, men fødselsopplevelsen.

Det som var den største dagen i mitt liv ble dessverre ikke den fantastiske opplevelsen jeg hadde håpet. Og jeg føler i stor grad at det blir utnyttet at man i fødsel er i en svært sårbar posisjon, og at man dermed ikke trenger å ta så mange hensyn og inkludere pasienten.

Jeg håper med dette at denne klagen kan være med på å belyse en praksis som ved litt endring kan gi mange andre en mye bedre fødselsopplevelse enn jeg selv hadde.

Mvh

Cathrine Eriksen

Fødte på St. Olavs hospital, desember 2022