Er det vanlig praksis på Akershus universitetssykehus å bryte pasientrettigheter?

Klage på føde- og barselavdeling på Akershus Universitetssykehus

Jeg ønsker å klage på mitt opphold på føde- og barselavdelingen på Akershus Universitetssykehus i februar 2022.

Når jeg fant ut at jeg var gravid var jeg veldig spent og litt engstelig. Sikkert som alle kvinner når de finner ut at de er gravide. Jeg gruet meg litt til fødselen, men bestemte meg for å ta et fødselsforberedende kurs hos Positiv Fødsel. Jeg følte at kurset var nyttig og jeg brukte mye tid å øve på pusteteknikker og tenke positivt til fødselen. Til slutt var jeg sikker på at dette kommer jeg til å klare.

Jeg hadde et relativt ukomplisert svangerskap de første månedene, men etter hvert ble jeg plaget av bekkenløsning som ble så ille at jeg måtte sykemeldes flere måneder før termin. Under svangerskapskontroll hos en jordmor klarte hun ikke å kjenne på om barnet hadde snudd seg eller ikke og henviste meg til Akershus Universitetssykehus for å sjekke leie. Der fikk jeg beskjed om at sønnen min var veldig stor og de ville følge med på han, så det ble satt opp vekstkontroll annen hver uke frem til termin. På siste vekstkontrollen ble jeg informert av legen som utførte ultralyden at sønnen min var veldig stor, og hvis det var treg fremgang i fødsel så kunne det hende at han var for stor til å føde vaginalt. Han sa også at hvis det var treg fremgang så kunne det ende med et keisersnitt. Jeg hadde ikke noen forventninger til meg selv at jeg «måtte» føde vaginalt eller at jeg absolutt ikke skulle ha keisersnitt, så denne informasjonen var ikke noe problem å ta imot. Det viktigste for meg var at jeg og barnet hadde det bra til slutt, og slapp unna mest mulig traumer – fysiske og psykiske – så langt det kunne la seg gjøre.

Vi fikk anbefalt av jordmor på helsestasjonen og andre helsepersonell å skrive et fødebrev til å ta med på sykehuset, hvor jeg kunne fortelle litt om meg selv og mine ønsker. Jeg var klar over at det ikke er mulig å skrive et manus på fødsel, men jeg skrev mine ønsker litt generelt og hadde et åpent sinn.

Nedenfor er setninger tatt fra fødebrevet som er viktige for klagen:

«Jeg føler meg trygg når jeg får mye informasjon og vil at ting skal forklares til meg (hva blir gjort og hvorfor).»

«Alle undersøkelser som blir utført, alle medisiner som gis og alle avgjørelser som blir tatt skjer kun med mitt samtykke (inkludert vaginal undersøkelser, hinnesprenging, osv.)»

«Etter fødsel: Jeg ønsker barnet rett på magen/brystet, hud mot hud. Jeg ønsker at alle undersøkelser ventes med i en time (golden hour) eller utføres på magen/brystet – hvis mulig.»

«Keisersnitt: Om nødvendig, ingen innvendinger… Jeg ønsker å amme så fort som mulig»

Kl. 05 en natt i februar våknet jeg til at vannet gikk. Kl. 08 begynte riene og de tok seg opp utover dagen. I 14 tida dro vi til Akershus Universitetssykehus for å bekrefte vannavgang og se hvor i løypa jeg var. Vannavgang var bekreftet og jeg hadde 3 cm i åpning. Jeg fikk beskjed om å komme kl. 20 for å ta en blodprøve og sjekke om jeg hadde tegn til infeksjon. Vi ble sendt hjem og riene ble mer intense. Ca kl. 18 sa jeg til samboeren min at vi måtte dra til sykehuset fordi riene begynte å bli uhåndterlige, regelmessige og smertefulle. På vei til Akershus Universitetssykehus var jeg sikker på at vi hadde ventet for lenge og jeg var usikker om vi skulle rekke til sykehuset i tide.

Når vi kom til Akershus Universitetssykehus fikk jeg beskjed om at jeg fortsatt hadde kun 3 i åpning og ble bedt om å dra hjem igjen. Jeg sa at det var helt uaktuelt fordi jeg sleit veldig på bilturen til sykehuset, og smertene var såpass intense at jeg følte meg ikke komfortabel å være hjemme. Vi leverte fødebrevet og jordmoren som tok det imot sa at det var bra at vi hadde skrevet et fødebrev og sa at hun skulle lese det. Brevet ble levert i flere eksemplarer og vi hadde det også på rommet vårt, lett tilgjengelig på et bord. Jeg har en mastergrad i biovitenskap og jobbet på det tidspunktet i legemiddelindustrien med blant annet bivirkningsrapporter og rådgiving til leger. Jeg delte denne informasjonen med jordmoren og sa at det var veldig beroligende og viktig for meg å få fullstendig informasjon og gi informert samtykke angående medisiner som skulle gis til meg, eller prosedyrer som skulle utføres. I dag jobber jeg med kliniske studier hvor informert samtykke er en stor del av jobben min. Det innebærer blant annet å diskutere fordeler og ulemper, risiko, hva slags andre alternativer er aktuelle og sørge for at pasienten forstår hva han/hun gir samtykke til. Jeg forstår at dette kanskje ikke er viktig for alle pasienter, men det var viktig for meg og det formidlet jeg til jordmoren og via fødebrevet.

Jeg hadde veldig vondt og fikk morfin for å lindre smertene, som hjalp veldig. Etter ca en time kom smertene tilbake, men jeg kunne ikke få mer morfin. Vi var inne på et venterom som var tilknyttet til et baderom og føderom, men føderommet var opptatt så jeg kunne ikke få lystgass som smertelindring. Jeg prøvde en varm dusj for å se om smertene ble bedre men det hjalp ikke. Jeg ble tilbudt såkalt «vepsestikk». Jeg hadde ikke hørt om det før men jordmoren sa at det var kun saltvann og hjalp til å lindre smerte for mange kvinner. Det var eneste informasjonen jeg fikk så jeg ville prøve. Det ble ikke gitt fullstendig informasjon slik at jeg kunne tatt et informert valg, og derfor ga jeg ikke et informert samtykke. Smertene jeg opplevde i etterkant kan ikke sammenlignes med noe jeg har opplevd i hele mitt liv. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å skrike mens partneren min holdte meg. Det varte i noen minutter, men for meg opplevdes det som evighet. Ja, det er kjent at et hjelper noen kvinner, men i etterkant har jeg lest at mange opplever det som verste delen av fødselen og noen påstår at de har aldri opplevd mer smerte enn vepsestikk. Det ser ut som strategien bak denne metoden er å påføre kroppen en annen type smerte for å fokusere på, og forhåpentligvis få kroppen til å produsere naturlig smertelindring. Det hadde ingen smertelindrende effekt, jeg hadde sinnsyke smerter i flere minutter. Flere minutter går veldig sakte når man opplever intense smerter.

Dette var starten av tillitsbruddet til ansattet på fødeavdelingen.

Etter hvert ble føderommet ledig og jeg fikk tilgang til lystgass. Det hjalp mye med smertene og hjalp meg å holde kontroll slik at jeg kunne komme meg igjennom riene. Det ble tatt flere vaginale undersøkelser som viste at jeg fortsatt hadde 3 cm i åpning. Jeg spurte to jordmødre om dette kunne vært det legen snakket om på siste vekstkontrollen. Det var treg fremgang, jeg hadde hatt 3 i åpning i nesten et døgn til tross for at jeg hadde sterke og regelmessige rier. Jeg spurte flere ganger om jeg kunne få et keisersnitt, og gjentok det legen sa på vekstkontrollen; «hvis det er treg fremgang så kan det hende at han er for stor». Svarene jeg fikk hver gang var at «kroppen lager ikke større barn en den klarer å føde, dette klarer du» og «kroppen er skapt for å føde barn, det er ikke behov for keisersnitt». Jeg sov lite natta før vannet gikk, og hadde hatt sterke og regelmessige rier i over et døgn så jeg var veldig sliten. Jeg sleit i tillegg med å spise og drikke på grunn av riene og smertene. Jeg fant fort ut at jeg hadde ikke makt til å ta egne valg for min kropp og mitt barn, og at jeg var i elendig posisjon for å forhandle og snakke min sak. Selv om jeg gjentok til jordmødrene hva legen, som jobbet på Akershus Universitetssykehus, sa på siste vekstkontrollen, så ville de ikke høre på meg. En jordmor sa til og med til meg at «mange kvinner i fødsel tror de er slitne men så viser det seg at de kan holde på i flere timer til». Jeg svarte henne og sa at jeg var rimelig sikker på at jeg var kjempesliten og det var lite behjelpelig å komme med sånne påstander.

Jeg lurte mye på hvorfor riene var så sterke, intense og tette. Vi var lenge på sykehuset og det var et par vaktskift av personal under oppholdet. Jeg spurte flere ganger om det var normalt at riene var så intense og tette, jeg sa at jeg trodde dette ikke var normalt. Fikk kommentarer tilbake at dette var jo fødsel, og at det pleier å være en heftig opplevelse. Ble også fortalt at mange førstegangsmødre blir overrasket over intensiteten og hvor annerledes det er sammenlignet med forventningene.

Til slutt fikk vi en litt eldre jordmor og hun hjalp mer enn noen av de andre jordmødrene. Hun var veldig omsorgsfull, empatisk og faktisk hørte på hva jeg hadde å si. Hun tok en vaginal undersøkelse og sa at han lå feil, og var halvveis stjernekikker – altså at hodet var 45 grader og ikke pekte ned som var optimalt eller var opp (stjernekikker). Jeg forstår ikke hvorfor ikke de andre jordmødrene fant ut at han lå feil siden mange vaginale undersøkelser ble gjennomført.

Når jeg endelig fikk 4 i åpning kunne jeg få en epidural. Den ble satt slik at jeg kunnes bevege meg litt rundt og kjenne på litt av det som foregikk. Jeg fikk sovet litt og slappet av og drukket litt, men matlyst hadde jeg ikke. Jordmoren spurte om jeg var interessert i å prøve noen stillinger og se om vi kunne snu barnet i riktig stilling. Jeg sa at jeg ønsket keisersnitt, men jeg hadde holdt på så lenge og var villig til å gjøre et forsøk. Hun sa at hvis ikke det funker, så kunne jeg få keisersnitt. Vi prøvde litt varierende stillinger, men det eneste som skjedde var at det utløste 2 timer med rier som var mer intense og stoppet ikke. Jeg kunne ikke forstå hva som skjedde med kroppen min, jeg måtte jobbe hardt med å ikke miste kontrollen fordi jeg var på kanten av å få et panikk anfall og var veldig redd. Jeg klarte ikke å formidle det fordi riene stoppet nesten ikke. Jeg fikk en epidural til som ble satt på en annen måte slik at jeg fikk en sterkere bedøvelse som hjalp veldig. Endelig fikk jeg hvilt litt. Da kom det en dame og tuklet noe med posene som var koblet til veneflonen min. Jeg spurte hva hu gjorde og hun sa at hun skulle skru av dryppen. Jeg spurte hvilken drypp, «dryppen som stimulerer riene» svarte hun.

Jeg hadde da tydeligvis fått medisin som stimulerer rier uten at jeg visste om det eller ga et informert samtykke for det. Jeg vet ikke hvor lenge dette preparatet ble administrert til meg, men det forklarer veldig mye. Det forklarer de tette og intense riene jeg hadde så å si under hele fødselen, og det forklarer også rie-helvetet jeg opplevde – som jeg har nå funnet ut at kalles stormrier. Jeg hadde ikke gitt mitt samtykke for dette. Jeg visste at man kan få intense rier, stormrier og at det er risiko forbundet med administrering av sånne medikamenter– både for mor og barn. Tanken streifet meg ikke at jeg hadde et slikt preparat innabords, fordi jeg hadde aldri i livet trodd at noen hadde administrert det uten mitt samtykke. Spesielt ikke når jeg hadde spesifisert at dere måtte ha et informert samtykke for medisiner og prosedyrer. Jeg syns også det er meget spesielt at ikke jeg ble fortalt at jeg hadde et sånt drypp når jeg spurte hvorfor dette var så intenst og heftig. I stedet ble jeg «gas-lighted» og ble fortalt at dette var normalt og var sånn mange fødekvinner opplever rier og smerter.

Nesten to døgn etter vannavgang kl. 00:51 ble en stor gutt på 4.715g og 57 cm operert ut på operasjonsstua. Hodet hans var rødt og veldig rart formet, han så litt ut som en «cone head». Det gikk over i løpet av de første dagene. Vi ble fortalt av en jordmor/sykepleier at han var såpass stor og hadde kilt seg fast imellom symfysen og halebeinet og derfor hadde han så rar hodeform, hun sa også at de sleit litt med å få han ut under operasjonen fordi hodet satt fast i bekkenet. Siden han var halvveis stjernekikker, og satt fast i bekkenet hadde det vært så å si umulig å føde han vaginalt. Siden han satt fast så tenker jeg at det var ikke så lurt å administrere ri-stimulerende medisiner som kilte han enda mer ned i bekkenet i steden for å føre han lengre ned i fødselskanalen.

Etter at sønnen min var ute, fikk jeg han på brystet i et par minutter før de tok han bort. De sa at de skulle måle han og veie, og så komme tilbake med han. Samboeren min ble med og jeg var alene mens de sydde meg sammen. Når det hadde gått en stund spurte jeg når jeg fikk tilbake barnet mitt, men jeg fikk ikke et konkret svar; «de kommer sikkert snart». Jeg ble trillet inn på avdeling for postoperative pasienter. Det var midt på natta i februar og det var så å si helt mørkt i rommet. Kun lys fra maskiner pasientene var koblet til. Jeg var den eneste pasienten som var våken. Jeg spurte flere ganger hvor barnet mitt og samboeren min var. Hver gang fikk jeg samme svar: at jeg måtte vente på de, at de kommer sikkert snart. Nesten to døgn med en traumatisk fødsel som endte med en stor operasjon satt et stort inntrykk på meg. Å sitte alene etter en slik hendelse, midt på natta og uten barnet mitt gjorde at jeg ble opprørt. Jeg gråt og skjønte ikke hva tok så lang tid, hvor var babyen min?! Samboeren min hadde telefonen min så jeg kunne ikke kontakte han. Jeg spurte en sykepleier enda en gang hvor barnet mitt var og da svarte hun at hun skulle ringe og høre. Hun ringte noen og sa så til meg at de kommer snart. Jeg fikk barnet mitt kl. 02:40.

Jeg fant ut senere at undersøkelsene og målingene tok ikke mer enn 10-15 minutter. Etter det ble samboeren min og sønnen min fulgt tilbake til rommet som var tilknyttet fødestuen, og der satt de sammen og ventet på meg. De fikk beskjed at de måtte vente på meg. Sønnen min fikk morsmelkserstatning servert i en liten plastkopp, mens jeg gråt på post-op, fordi jeg fikk beskjed at jeg måtte vente på han. Jeg gikk glipp av den aller første tiden med han. Jeg hadde spesifisert i fødebrevet at jeg ville få oppleve «golden hour» sammen med han for å få i gang amming og sørge for optimal tilknytting. Det var veldig viktig for meg, og det ble frarøvet meg uten at det lå en medisinsk eller faglig grunn bak. Det gjør så utrolig vondt, og det er noe jeg kommer aldri til å tilgi dere. Før fødselen hadde jeg og samboeren min bestemt oss for at sønnen vår skulle alltid være sammen med ihvertfall en av oss på sykehuset, og denne opplevelsen forsterket vår avgjørelse.

Første natten etter fødselen var vanskelig på grunn av operasjonssåret. Jeg sleit med å reise meg, flytte meg i senga, bevege meg og holde babyen min. Jeg brukte litt over en halvtime på å reise meg opp fra sengen, løfte opp barnet, gå rundt senga, legge babyen i babysengen og komme meg opp i senga igjen. 5 minutter senere begynte han å gråte så jeg dro i en rød alarm snor og spurte hun som kom om hun kunne gi meg barnet mitt. Hun så litt rart på meg og gjentok det jeg spurte om, «vil du at jeg skal gi deg barnet ditt?». Jeg svarte at jeg sleit med smerter etter operasjonen og at det var veldig vanskelig for meg. Hun gjorde det, men jeg fikk en følelse at jeg forstyrret og at kanskje det ikke var innafor å dra i snora for å be om hjelp til sånne ting, selv om jeg var på barsel på grunn av at jeg hadde nettopp hatt en omfattende, åpen bukoperasjon og trengte mye hjelp.

Vi skulle få et rom på barselhotellet 2. natta etter fødsel (en søndag), men det var overfullt på grunn av mange fødsler. Vi fikk tilbud om å dra hjem eller bli en natt til på barsel. Jeg kunne ikke dra hjem fordi jeg trengte fortsatt sterke smertestillende så jeg og sønnen min ble en natt til på barsel. Jeg forklarte at jeg trengte mye hjelp på kvelden og natta siden samboeren min måtte dra kl.21 på kvelden når besøkstiden var over. Jeg fikk beskjed om at det var bare en selvfølge, det var bare å dra i snora uansett hva jeg trengte hjelp med og så skulle de komme og hjelpe meg.

Tidligere på søndagen hadde vi pratet med en sykepleier fordi sønnen vår hadde ikke hatt avføring den dagen. Hun forklarte at det kunne være litt sporadisk i starten og det ikke var noe å bekymre seg for. Før samboeren min dro kl.21 byttet han bleie på sønnen vår og sørget for at alt som han kunne gjøre var gjort slik at det var mindre som jeg måtte gjøre. Kort tid etter at han dro lå jeg i senga med babyen og han bæsjer, og det lekker igjennom klærne hans og på sengetøyet. Jeg drar i snora men ingen kommer. Jeg tar han med inn på badet selv og drar igjen i en snor som var på badet. Samme sykepleier som vi hadde avførings-samtalen med kommer inn. Jeg forteller henne at han hadde hatt masse avføring og det hadde lekket igjennom klærne og på sengetøyet, og at det var i tillegg tomt for stellekluter på badet. Hun ser på meg og spør: «lot du bleien overfylles?» Jeg ble flau og sa at samboeren min hadde byttet bleie før han dro for ikke så lenge siden. Hun gikk ut for å hente stellekluter. Når hun kom tilbake spurte jeg om jeg kunne få sterkere smertelindring. Hun spurte meg tilbake «tror du det er så lurt at du skal ta sterke smertestillende når du skal ta deg av barnet ditt?». Jeg ble helt målløs og sjokkert. Det hadde ikke vært noe problem de andre gangene jeg spurte om sterkere smertelindring, og en sykepleier hadde til og med sagt at det er bra at jeg spør fordi god smertelindring var veldig viktig. Hun spurte om det var noe annet hun kunne hjelpe meg med, jeg svarte at det var veldig vanskelig å stå så lenge med keisersnittsår og at jeg var veldig sliten men han trengte en ny bleie. Hun svarte med «ok, bare si ifra hvis det er noe» og gikk ut. Jeg endte opp med å bytte bleien selv. På vei tilbake til senga kom jeg på at det var avføring på sengetøyet, så jeg stakk nesa ut døra og spurte om hun kan hjelpe meg å få på nytt sengetøy. Hun svarer meget frustrert at «hun kommer snart, det er nok å gjøre». Jeg husker ikke hva hun het, men hun var [beskrivelse av utseende].

Jeg la meg tilbake i senga med sønnen min og la en klut over avføringen så vi ikke lå på den. Plutselig kjente jeg en frysningsbølge igjennom kroppen min, og jeg følte meg veldig kald. Jeg begynner å skjelve og magemusklene begynte å trekke seg sammen. Det var så ekstremt vondt, og jeg ble veldig redd. Jeg har en bachelorgrad innenfor dyrehelse og jeg mistenkte at noe var galt med operasjonssåret eller at jeg hadde sepsis. Uansett hva det var, så visste jeg at dette var et dårlig tegn. Jeg begynte å gråte og dro i røde snoren flere ganger. Ingen kom. Jeg ble livredd, følte meg kaldere, skalv mer og mer, og fikk voldsomme smerter i operasjonssåret. Til slutt hylgrein jeg i full panikk, og babyen min begynte å gråte også. Jeg fortsatt å dra i snora, men ingen kom. Jeg trodde helt seriøst jeg skulle dø, liggende i en sykehusseng med spedbarnet mitt gråtende ved siden av meg. Jeg skalv og gråt så mye at jeg klarte nesten ikke å prate, men klarte å spørre hun jeg delte rom med om hun kunne hente hjelp. Hun gjorde det og endelig kom det noen å hjelpe meg. Babyen min gråt fortsatt og jeg hørte at noen sa lavt til en annen «kan du trille han inn på pauserommet». Jeg klikket og sa at babyen kommer ikke til å forlate meg og han skal ikke være inne på et pauserom. Jeg sendte en melding til samboeren min og ba han komme fordi noe var veldig galt. I det jeg sender en melding får jeg spørsmål av en sykepleier/jordmor: «tok du nettopp en selfie??». For et utrolig merkelig spørsmål på et slik tidspunkt å stille en pasient, når det åpenbart er noe medisinsk galt med pasienten. Jeg ble helt målløs og svarte nei, jeg ba samboeren min om å komme tilbake. Temperaturen min ble målt og jeg hadde høy feber.

Samboeren min klarte å komme seg inn på barsel når noen forlot avdelingen. Når han kom inn fikk han streng beskjed om at han måtte dra fordi jeg delte rommet med en annen kvinne. De sa også til han at barsel har besøksregler og at fedre kan ikke være på avdelingen etter kl. 21. Samboer sa rolig at han ikke skulle forlate avdelingen, men siden jeg delte rommet med en annen pasient så kunne han vente i gangen med sønnen vår. Mens jeg var alvorlig syk og fikk medisiner og kald væske administrert til å kjøle meg ned, fikk jeg beskjed fra helsepersonalet rundt meg at samboeren min kunne ikke være her og at jeg måtte sende han hjem. Jeg sa at det kommer jeg ikke til å gjøre. De hadde prøvd å ta bort barnet mitt mens jeg lå i hjelpeløs tilstand uten å spørre meg, for å trille han inn på pauserommet. Jeg antar at jeg ikke fikk hjelp når jeg dro i snora fordi det var for mye å gjøre, så hvem skulle ta seg av barnet på pauserommet. Det var helt uaktuelt at jeg skulle be samboeren min om å dra. Jeg fortalte dem at ifølge Pasient og brukerrettighetsloven er det min lovbundet rett å ha med meg en ledsager når helse- og omsorgstjenester gis. De brydde seg ikke om det og fortsatt å be samboeren min å dra, og be meg om å prate med han for å få han til å dra. Vi ble flyttet til et enkeltmanns rom på andre siden av gangen. Der tok de masse prøver for å finne ut hva var galt med kroppen min. En veldig frustrert lege kom og satt seg på senga mi og sa at «samboeren min måtte dra, det er besøksregler på barsel og han kunne ikke være her». Jeg svarte at besøksregler på barsel tromper ikke min lovbundet rett som pasient. Vi hadde blitt flyttet til et enkeltmannsrom så jeg skjønte ikke hva problemet var, hvorfor kunne ikke vi være sammen? Legen sa at de måtte ha muligheten til å sette inn to pasienter på et enkeltmanns rom hvis de har behov for det. Vi fortalte dem at det er «win-win» for alle hvis samboer var der. Jeg var alvorlig syk og hadde nettopp gjennomgått en stor operasjon. Jeg trengte mye hjelp og han kunne ta seg av barnet og hjelpe meg med mine behov. Vi ga oss ikke og til slutt sa de at samboeren min kunne bli til dagen etter og trillet inn en ekstra seng til han. Dagen etter kom inn en annen lege og anerkjente at jeg hadde hatt en ganske tøff start og spurte hva de kunne gjøre til å hjelpe meg. Jeg sa at jeg ville ha samboeren min sammen med meg til jeg blir utskrevet. Og det fikk jeg. Jeg var innlagt på sykehuset i totalt 6 netter og var veldig syk frem til antibiotikaene begynte å virke ordentlig. Prøvesvarene viste at jeg hadde blodforgiftning. Sepsis. En veldig alvorlig infeksjon. Jeg var alvorlig syk, men allikevel måtte jeg bruke masse energi og krefter på å argumentere med helsepersonell som ikke tok minn lovbundet rett som pasient seriøst. Jeg mistet tallet over hvor mange forskjellige ansatte jeg pratet med og hvor ofte jeg sa nei til å sende bort samboeren min.

Det har gått 18 måneder fra fødselen. Det har tatt lang tid for meg å bearbeide alt som skjedde. Det har vært en lang prosess å forfatte dette brevet, rett og slett fordi det har vært veldig vondt å gå igjennom alt på nytt og skrive ned alle detaljene. Men det er viktig for meg å klage på det som skjedde. Jeg har gått til psykolog i 9 måneder og behandles for posttraumatisk stresslidelse. Jeg sliter mye med angst, spesielt når det gjelder sønnen min. Jeg sliter med å stole på helsepersonell og jeg syns det er vanskelig å være på sykehus. Jeg har vært veldig plaget med smerter i keisersnitt arret og fikk en time hos en gynekolog på Akershus Universitetssykehus for å undersøke det. Bare ved å være på sykehuset og være rundt en gravid kvinne som hadde rier ut i gangen mens jeg ventet gjorde at jeg fikk totalt sammenbrudd og møtte til timen gråtende og veldig engstelig.

Etter fødselen har jeg hatt store smerter og vært veldig plaget med smerter i bekkenet. Etter mange måneder med bekkenløsning før fødsel som var så ille at jeg måtte sykemeldes i flere måneder, så var fødselen en stor ekstra kroppslig påkjenning. Det at sønnen min satt fast i bekkenet og at jeg ikke fikk keisersnitt før det hadde gått nesten to døgn har mest sannsynlig bidratt til forverret tilstand. Etter endt foreldrepermisjon jobbet jeg redusert på grunn av smerter og plager i bekkenet, og brukte lang tid å komme meg tilbake til 100 % jobb. Jeg sliter fortsatt med smerter i bekkenet selv om jeg har gått til behandling hos manuellterapeut siden juni 2022. Det er vanskelig å si om jeg hadde fortsatt hatt smerter i bekkenet hadde jeg hatt en ukomplisert fødsel, men jeg er sikker på at to døgn med et stort barn fast i bekkenet har bidratt til dagens tilstand og smerter.

Jeg sitter igjen med en følelse av at store deler av det jeg har opplevd hadde kunnet blitt unngått hvis jeg hadde blitt hørt og fått keisersnitt mye tidligere. Legen som utførte siste vekstkontrollen på Akershus Universitetssykehus sa at det kan hende at gutten var for stor for å føde vaginalt og måtte opereres ut, men ingen ville høre på meg mens jeg prøvde å snakke min sak. Jeg syns det er viktig å få frem at en lege informerte meg om dette, han jobber på Akershus Universitetssykehus og det burde ha vært lett å for jordmødrene å sjekke siden jeg regner med at sånne ting blir journalført. Men sykepleiere og jordmødre sa at det kroppen lager ikke større barn en den klarer å føde. Noe som viste seg å være ikke sant.

Jeg følte meg maktesløs og overkjørt. Jeg følte meg ikke ivaretatt som en fødekvinne, pasient eller menneske.

Disse traumene påvirket barseltiden min svært mye. Tiden som burde ha gått til å kose meg med babyen min og nye rollen min som mor, og la kroppen hvile. I stedet ble tiden brukt på å hente meg inn igjen, bearbeide traumene som jeg ble utsatt for på føde- og barselavdelingen på Akershus Universitetssykehus og å være redd og engstelig.

Jeg ønsker svar på følgende spørsmål:

1. Hvorfor blir kvinner oppfordret til å skrive et fødebrev hvis ikke det blir tatt hensyn til ønskene fødekvinnen har? Jeg forstår at man ikke kan skrive et manus til en fødsel, men jeg føler ikke at de ønskene som var viktigst for meg var urimelige eller ugjennomførbare (informer meg om prosedyrer, få informert samtykke for prosedyrer og medisiner, og la meg være sammen med barnet mitt etter fødsel - spesielt den første timen).

2. En lege på Akershus Universitetssykehus sa til meg på vekstkontroll at hvis det er treg fremgang i fødsel så kan det hende at barnet er for stort og at han må muligens tas med keisersnitt. Hvorfor blinket ikke varsellamper når det var treg fremgang?

3. Hvorfor ble jeg rett og slett nektet keisersnitt av sykepleiere og jordmødre, flere ganger, når en lege hadde vurdert det slikt at det kunne ende med keisersnitt (noe han hadde rett i)?

4. Er det vanlig praksis å administrere medisiner til pasienter uten at de gir samtykke for det, spesielt når pasienten spesifikt har sagt at helsepersonell skal få informert samtykke før medisiner blir administrert?

5. Er det vanlig praksis å separere mor og barn i den sårbare og viktige tiden rett etter fødsel på Akershus Universitetssykehus mot mors vilje og uten medisinsk grunn? Hvis nei; Hva er grunnen til at jeg ble separert fra barnet mitt i nesten to timer etter operasjonen?

6. Er det vanlig praksis på Akershus Universitetssykehus å bryte pasientrettigheter og nekte alvorlige syke pasienter å ha en ledsager til stede?

7. Er det vanlig praksis på Akershus Universitetssykehus at alvorlige syke pasienter som også har gjennomgått en stor og omfattende operasjon må bruke mye energi for å kjempe imot helsepersonell som prøver å nekte pasienten sine rettigheter?

8. Er det vanlig praksis på Akershus Universitetssykehus å prioritere besøksregler foran pasientrettigheter på Akershus Universitetssykehus?

Til slutt ønsker jeg en formell unnskyldning på at jeg og barnet mitt ble separert i nesten to timer mot min vilje og uten medisinsk grunn, noe som har påført meg veldig store traumer.

Dette brevet er sendt i kopi til Pasient- og brukerombudet i Oslo og Viken. Jeg ber om at svaret også sendes i kopi til dem.

Hilsen,

Erika

Fødte på Aksershus universitetssykehus (Ahus), februar 2022

(Dette er en klage som ble sendt til sykehuset i august 2023.)