Det er ikke godt nok at jeg og datteren min overlevde

Jeg fødte mitt første barn sommeren 2022, og opplevde fødselen og tiden etterpå som ganske belastende. Jeg har fått med meg at fødeavdelinger strever med bemanning og høyt press, og dette fikk vi dessverre kjenne på kroppen.

Vi hadde opprinnelig fått fødeplass ved ABC - jordmorstyrt enhet ved Ullevål sykehus, men fikk plutselig et brev, 8 uker før fødsel, hvor det sto at enheten skulle være sommerstengt. Dette alene førte med seg en del usikkerhet og skuffelse, men vi klarte å innstille oss på å føde på en vanlig fødeavdeling. Jeg var ikke redd når jeg ankom sykehuset, men spent og så frem til min første fødselsopplevelse.

Vi forstod raskt at de ansatte hadde mye å gjøre når vi ankom sykehuset, da de påpekte dette selv og at de ikke hadde noen ledige rom. Vi måtte derfor vente en liten stund, før vi fikk fødestue. Første del av fødselen var uproblematisk, men timene gikk og jeg bestemte meg for at jeg ville ha smertelindring på slutten av fødselen. Da legen skulle gi meg epidural, stakk hun nålen for dypt inn i ryggmargen min (durapunksjon), og det ble stilt spørsmålstegn knyttet til om epiduralen i det hele tatt ville fungere. Det gjorde den, nesten litt for godt, noe som førte til at jeg fikk en følelse av å være midlertidig “lam” fra livet og ned, og at den siste fasen ble utfordrende.

Da datteren vår omsider ble født, var hun livløs. Legene rev henne vekk fra oss, og gikk raskt i gang med gjenopplivning. På et par sekunder, gikk føderommet fra å være fullt, varmt og livlig, til å bli tomt og kaldt. Brått var det veldig stille. Jeg husker jeg følte meg veldig alene. Naken, sårbar og veldig redd. Jeg var ikke alene, selv om det føltes sånn ut. Jordmor nevnte ingenting om det som nettopp hadde skjedd. Det gjorde heller ikke jeg. Full av redsel og i sjokk. Jeg tror ingen av oss orket å snakke om det som nettopp hadde skjedd.

I det som føltes ut som de lengste minuttene av livet mitt, visste jeg ikke om datteren vår kom til å overleve eller om hun kom til å få varige men av oksygenmangel. Jeg har innsett i etterkant at jeg verken følte meg sett eller ivaretatt i dette øyeblikket, og i dagene som fulgte. Da jeg ventet på fremtiden min, klarte jeg ikke annet enn å holde pusten og nikke på ren automatikk. Jordmor fortsatte med det praktiske arbeidet, for det var jo en morkake som skulle ut og sting som skulle sys. Ikke et ord om selve hendelsen. Dette gjorde at jeg følte meg enda mer redd og forvirret.

Det går ti minutter før jeg får vite at barnet mitt lever. Hun ligger på intensiven og puster med litt hjelp, og får mat via sonde. Hun har flere ledninger koblet til den lille kroppen som nå er blitt gyllen. Det gikk heldigvis bra. Verre var det med meg, som også fikk noen komplikasjoner. Lite visste jeg denne natten, at jeg skulle bli sengeliggende, og at jeg ikke skulle få muligheten til å se barnet mitt med det første.

Datteren vår ble lagt inn på nyfødtintensiv, og jeg på barsel. Hun måtte få medikamentell behandling og tett oppfølging de neste dagene. Selv fikk jeg spinalhodepine, en sjelden komplikasjon av epidural-administrering, og lå svært hemmet av dette på barsel. På avdelingen opplevde vi lite oppfølging. Min fødselsjordmor kom innom oss dagen etterpå, men som fortsatt ganske preget av fødselen og med pågående spinalhodepine, var jeg ikke klar for å snakke om fødselen.

I løpet av de neste dagene, var det ingen på barsel som spurte oss om hvordan det var med oss, hvordan det gikk med min spinalhodepine, eller hvordan fødselen preget oss. Vi måtte selv ta tak; rettere sagt min partner, for å få informasjon og hjelp av de ansatte. Partner måtte ringe på/si ifra til personalet når det var på tide med mine medisiner. Selv med en komplikasjon - som følge av et medisinsk inngrep som gikk galt, var det skuffende lite oppfølging. På nyfødtintensiv fikk vi beskjed av en sykepleier at de ansatte ikke kunne hjelpe meg, og at partneren min var nødt til å gå frem og tilbake til barsel for å få hjelp knyttet til meg. For de hadde kun min datter i fokus. Som en følge av dette, følte jeg meg svært lite verdt og at det ikke var så viktig med meg.

De neste dagene var preget av fysisk og psykisk smerte, sjokktilstand, og et fokus på å komme oss igjennom de neste dagene.  Da vi hadde vært på sykehuset i flere dager, uten tilstrekkelig omsorg og ivaretakelse, var vi mer en klare for å reise hjem. Så da datteren vår ble friskmeldt, valgte vi å gjøre nettopp dette. Ingen på barsel fanget opp dette, for vi hadde nemlig allerede blitt skrevet ut, noe vi ikke var klar over før senere. Dette mottok vi ingen informasjon om, når vi ble spurt om vi kunne bytte rom (fra barsel til nyfødtintensiv) grunnet plassmangel. Dette førte til at vi ikke fikk en samtale om fødselen før hjemreise, noe som kunne vært en brikke i min bedring. Vi sitter igjen med en dårlig opplevelse og en opplevelse av et inteteksisterende samarbeid mellom avdelinger.

Som følge av dette; en belastende fødsel og dårlig omsorg/ivaretakelse på barselavdelingen, har jeg utviklet posttraumatiske symptomer og vært avhengig av behandling for å komme meg. Barseltiden har derfor vært utfordrende for vår familie. Når krisen oppstår, vet jeg at det er viktig å få god informasjon og støtte fra menneskene rundt deg. Dette kunne jeg sikkert forsøkt selv å oppsøke, men i selve krisen og i tiden etterpå, tror jeg den færreste klarer å initiere dette. Jeg vet ikke hva som var grunnen til at mine hjelpere møtte meg slik de gjorde. Det kan skyldes stress, omsorgstretthet eller egne smerte-reaksjoner. Men som et resultat av dette, følte jeg meg sviktet og forlatt både under og etter fødselen.

Jeg har lurt på om jeg hadde vært like preget i ettertid, dersom jeg hadde følt meg godt ivaretatt i krisen jeg sto i. Samtidig tenker jeg ikke at det er mine hjelpere som har skyld i min vonde fødselsopplevelse. Tvert imot, så er vi fornøyde med mye av hjelpen vi fikk, frem til den kritiske delen av fødselen. Men sykehusene virker å ha et system som ikke fungerer på en optimal måte. Og det er ikke godt nok at jeg og datteren min overlevde.

-----------------------------------------------------------------

Jeg elsker deg, men jeg hater natten du ble født

20 uker siden fødsel. 20 uker med lykke, forelskelse og takknemlighet. Men også 20 uker med sorg, engstelse, fortvilelse, forvirring, og smerte. Den type smerte som ligger og ulmer, som titter frem hver gang du blir minnet på det som skjedde. Smerte som sitter i hele kroppen. Smerte som du må tenke på i små porsjoner for å ikke bryte helt sammen.

Det har gått 20 uker siden de rev deg vekk fra meg. 20 uker siden jeg ikke fikk deg på brystet. Og 20 uker siden jeg ikke fikk se, lukte eller kjenne på deg. Jeg registrerer et hode med masse hår og en livløs blå kropp. De dytter litt i deg, men du responderer ikke. Jeg tenker ikke, men jeg holder pusten.

Brått er det veldig stille. På et par sekunder, går rommet fra å være fullt, varmt og livlig til å bli tomt og kaldt. Jeg føler meg veldig alene. Naken, sårbar og veldig redd. Jeg er ikke alene, selv om det føles sånn ut. Du nevner ingenting om det som nettopp har skjedd, i alle fall som jeg registrerer. Det gjør heller ikke jeg. Jeg tror ingen av oss orker å snakke om det som nettopp har skjedd. Men jeg ser det på deg, at det også gjør noe med deg.

Jeg stirrer på veggen fremfor meg. Jeg hører et par svake ord om morkake og sting, jeg nikker og svarer på ren automatikk. Jeg ligger stille og tar imot, men jeg er egentlig ikke der. Jeg holder fortsatt pusten.

Det går ti minutter før jeg får vite at du lever. Ti uutholdelige lange minutter. Jeg kan igjen trekke pusten. Du ligger på intensiven og puster med litt hjelp, og får mat via sonde. Du har flere ledninger koblet til den lille kroppen som nå er blitt gyllen. Det gikk, heldigvis, bra med deg. Verre var det med meg, som også fikk noen komplikasjoner. Lite visste jeg denne natten, at jeg også skulle bli sengeliggende og ikke skulle få muligheten til å se deg med det første.

Spinalhodepine kalte de det. Hodepine som ikke forsvinner. Hodepine som sprenger. Hodepine som hemmer. Hver gang jeg forsøker å reise meg, må jeg legge meg ned igjen. Jeg gråter i smerte. Men ikke av den fysiske smerten som verker i hele kroppen. Smerten av å ikke kunne være der for deg når du trenger meg mest. Smerten av å ikke kunne se, lukte og kjenne på deg. Smerte som knekker deg hvis du tenker på det for lenge.

I dagene som følger, ligger du på intensiven, og jeg på barsel. Jeg må få to smertefulle behandlinger. Behandling som hjelper, men som ikke føles verdt det, fordi det gjør så jævelig vondt. Mitt eget blod som skal inn i ryggmargen. Sprengende smerte som får deg til å skrike og kroppen til å vrenge seg. Smerte som får deg til å be legen om å stoppe, selv når du vet at behandlingen vil hjelpe.

Du får god hjelp. Det er jeg veldig takknemlig for. Samtidig føler jeg meg glemt, og at det ikke er så viktig med meg. Jeg har nettopp født, selv om det ikke føles sånn ut, med alt som vanligvis følger. Store fysiske og psykiske endringer. Vi registrerer at det er ingen som kommer innom oss på eget initiativ. Som spør meg om hvordan jeg har det. Kanskje fordi det ikke er en baby der? Eller fordi de har for mye å gjøre? Jeg vet ikke. Det jeg vet, er at jeg sitter igjen med en følelse av å være svært lite verdt. Barnet lever, og det er jo det viktigste. Takknemlig burde du være, hører jeg de tenker. Det er mine tanker og mine ord, men det er følelsen sykehuset gir meg.

20 uker siden fødsel. 20 uker siden de rev deg vekk fra meg. 20 uker siden jeg holdt pusten. Og 20 uker siden det ikke var så viktig med meg. Jeg elsker deg, men jeg hater natten du ble født.

Thea

Fødte på Kalnes, sommeren 2023