5 dager etter keisersnittet lå jeg fortsatt i det samme, skitne sengetøyet som var fullt av blod og desinfeksjonsflekker fra operasjonen
Del 1: FØDSEL
Jeg fødte mitt første barn på Haukeland Universitetssykehus våren 2021. Fødselen ble satt i gang på grunn av overtid og jeg fikk satt inn ballong 11 dager over termin. Ballongen gjorde lite, så dagen etter ble det innleggelse for igangsetting med vaginale cytotec-tabletter. Her ble jeg liggende på rom med to andre som også skulle settes i gang, og partner måtte vente hjemme til fødselsstart. Ved slutten av virketiden til tablett nummer to ble det tatt CTG som viste regelmessige sammentrekninger. Jeg hadde ikke kjent noe til dem enda, men det ble besluttet å vente med dose nummer 3. Og godt var det, for en halvtime etterpå kom riene med et pang. På dette tidspunktet var klokken blitt 02 på natten og jeg var alene på rommet. De to andre damene var allerede blitt flyttet til en fødestue. Riene var ordentlig vonde fra start, og de kom raskt inn i et mønster uten noe særlig pauser. Det var en travel natt for jordmødrene. Jeg ringte i snora to ganger for å fortelle at jeg hadde fått ordentlig vonde, regelmessige rier uten pause, og for å be om vaginalundersøkelse så de kunne se om det var noe fremgang. «Nei, vi vaginalundersøker deg ikke nå, for det har ingenting å si hvor langt du har kommet. Vi har ingen ledige fødestuer uansett», var svaret jeg fikk, og jeg ble i stedet tilbudt en varmepute. Jeg ble ikke sett til flere ganger den natten før jordmoren som skulle ha dagvakt kom inn til meg i 07-tiden. Partner fikk ikke komme ned, til tross for at fødselsriene var i gang og jeg lå alene på rommet, fordi covidreglene tilsa at jeg måtte være på fødestue for å ha partner med. Så da lå jeg der alene. Alene i fem timer med rier som aldri ga meg pause. Med rier så vonde at fødselen for alt jeg visste kunne være rett rundt hjørnet. På et tidspunkt var jeg sikker på at jeg kom til å måtte ta imot barnet mitt alene inne på igangsettelsesrommet.
Partneren min fikk endelig komme ned på morgenen, og jeg ble overflyttet til fødestue. Jordmoren foreslo epidural, jeg var allerede veldig sliten. Jeg takket ja til denne, men den ble lagt skjevt og virket bare på ene siden. Riesmertene var konstante, men ved undersøkelse var det lite fremgang. Det ble besluttet å sette meg på oxytocin-drypp, som jeg trengte høy dose av for å få større åpning. Selv om jeg ikke trodde det var mulig intensiverte dryppet riene ytterligere. Det var et rent smertehelvete, og eneste skikkelige smertelindringen jeg fikk var en dose med en slags «vidundermedisin» i epiduralkateteret. Den ga meg en kortvarig og total smertelindring, men gjorde meg også lam fra livet og ned, og stanset riene.
Mot kvelden begynte jeg å kjenne at jeg ikke kom til å klare mer. Jeg var helt utslitt, hadde ikke spist, drukket eller sovet på over 24 timer og jeg hadde så vondt hele tiden at jeg konstant lå og klynket. Jeg tryglet og ba om at de skulle slå ned eller av dryppet, for det gjorde smertene hundre ganger verre, og jeg gråt til samboeren min og spurte om og om igjen om hvorfor de ikke bare kunne høre på meg. Jeg var på det tidspunktet nådd 9 cm, men fremgangen hadde stoppet opp, barnet lå skjevt og kom ikke skikkelig ned i fødselskanalen. Han lå og stanget, og lå i tillegg an til å komme som stjernekikker. Legene gikk til slutt med på å slå ned dryppet, og jeg fikk en ny dose med «vidundermedisinen». Jeg sovnet med en gang medisinen hadde begynt å virke.
En liten halvtime senere bråvåkner jeg av helt uutholdelige smerter. Legene hadde slått dryppet opp igjen uten mitt samtykke mens jeg sov. Det føltes som et overgrep. I epikrisen min leser jeg noen måneder senere at legen har skrevet «klarer å skru dryppet opp igjen i halvannen time». Klarer. Som om det var en slags triumf. En triumf at de hadde klart å tråkke så vanvittig langt over mine grenser.
I 6 (!) timer lå jeg med 9-10 cm og det jeg oppfattet som pressrier. Barnet derimot, det kom ikke ned slik det skulle og lå fortsatt høyt i bekkenet. Legen undersøker meg på nytt og synes det er «9 til 10 cm». Før det omsider blir besluttet keisersnitt får jeg tilbud om å legge en «høy sugekopp» så de bare kan få «dratt barnet ut». Til tross for at babyen fortsatt ligger svært høyt i bekkenet (stasjon 0, ved spina) og man heller ikke er sikre på at det er full åpning. Det virket som at ønsket om å unngå keisersnitt sto høyere enn noe annet.
26 timer etter fødselshelvetet startet blir det nydelige barnet vårt endelig «født», ved hjelp av keisersnitt. Jeg skriver det i anførselstegn fordi jeg lenge følte jeg ikke kunne si jeg hadde født, siden barnet ikke hadde kommet ut den «rette» veien. Det virket tydelig på de ansatte at keisersnitt ble sett på som annenrangs: omtrent det første som ble sagt til meg da barnet var ute var at jeg bare skulle slappe av, jeg kunne nok få til å føde neste gang.
Del 2: BARSEL
Jeg skulle gjerne ha endt historien her. Men fødselen førte med seg komplikasjoner: siden livmoren min hadde blitt kjørt så hardt med tilnærmet kontinuerlige rier i mangfoldige timer, klarte den ikke trekke seg sammen etter forløsning og jeg begynte å blø. Estimert ble det 3L blodtap, med påfølgende 3 blodposer intravenøst og svært medtatt og sliten mor. Jeg måtte ligge på oppvåkningen i overkant av et døgn etterpå, og i timen før jeg ble trillet ned på barsel ble jeg stelt av en sykepleier liggende i sengen, fordi jeg knapt klarte å sitte. Ved ankomst barselavdelingen var jeg med andre ord bokstavelig talt sengeliggende og «hjelpesløs».
Når jeg kommer ned dit blir jeg møtt av en stakkars ung og overarbeidet jordmor som hadde fått ansvar for en fødsel i tillegg til de 6 barselkvinnene hun skulle ha den dagen. På toppen av alt hadde 3 av disse 6 barselkvinnene tatt keisersnitt. Det var rett og slett umulig for henne å rekke over alt hun skulle gjøre og det opplevdes utfordrende å få tak i hjelp for meg som «pasient» (ja, jeg skriver pasient, for til tross for at fødende kvinner i utgangspunktet er en «frisk» populasjon så følte jeg meg i aller høyeste grad som en pasient). Resultatet ble at jeg kom meg ut av senga kun ved hjelp av ren og skjær viljestyrke. Skulle jeg gjøre noe, måtte jeg gjøre det selv. Lykken skulle heldigvis ha det til at de hadde gitt samboeren min unntak fra regelen om at ikke partner fikk være med på barsel, slik at jeg også kunne få en del sårt tiltrengt hjelp av han. Det var jeg evig takknemlig for.
Noen dager etter fødsel utviklet jeg i tillegg kritisk høyt blodtrykk, såpass at de var redd for at jeg skulle få slag. Jeg befant meg plutselig i en situasjon der jeg MÅTTE bli på avdelingen, uansett hva jeg selv skulle ønske. Og fy fader. Ja, FY FADER, jeg følte meg så fengsla. I løpet av den uka jeg måtte bli på barsel så vi lite til jordmødre. Tilstandene som beskrives i forbindelse med sommeravvikling, de var til stede allerede da. Jordmødrene på barsel ble satt til å ta fødsler, og mange av dagene sto det igjen én stakkars barnepleier til å drifte hele avdelingen. Det var vanskelig å få tak i hjelp, jeg måtte selv holde styr på og passe på at jeg fikk de rette medisinene, ammehjelp kunne man stort sett bare glemme og å be om hjelp til å hente NAN (som man ikke fikk blande selv) var tydelig til bry for de ansatte. Jeg hadde hatt et komplisert medisinsk inngrep med påfølgende komplikasjoner, likevel så jeg ikke en eneste lege før på dag 4. Og da etter at vi selv hadde bedt om det. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk lov til å gå og trekke litt luft rett utenfor inngangsdøra, ikke en gang gå alene til kiosken, fordi de var redd blodtrykket skulle gi meg et slag. Likevel fikk jeg ikke blodtrykksmedisinen når jeg skulle ha den, de ga meg feil medisin og jeg måtte gang på gang forklare nye leger og andre ansatte at «ja, den medisinen har vi prøvd før uten effekt, nå må jeg få noe annet». Det føltes utrygt, så sinnsykt utrygt, like utrygt som å være hjemme uten oppsyn av helsepersonell. Jeg var sliten, kroppen var mørbanket, jeg var lei meg, redd og fortvila. Og 5 dager etter keisersnittet lå jeg fortsatt i det samme, skitne sengetøyet som var fullt av blod og desinfeksjonsflekker fra operasjonen.
Selv om fødselsopplevelsen var overveldende, på mange måter ugrei og overhodet ikke slik jeg ønsket den skulle bli, så seiler barseloppholdet opp som den verste delen av opplevelsen. Den utryggheten, redselen og bunnløse fortvilelsen jeg følte på i den uken jeg lå der, den unner jeg ingen. Jeg får fortsatt frysninger av å tenke på den engelen i hvitt som kom inn til meg dagen før utskrivelse, satt seg ned på sengekanten, tok av munnbindet og satt og holdt rundt meg mens jeg hulket ut all min fortvilelse. Hun var den første som hadde nok tid til å forklare meg at hun ikke trodde jeg kom til å dø fra barnet mitt av et slag, og at jeg ikke var en håpløs mor til babyen min. De 15 minuttene hun investerte inne på rommet mitt den formiddagen, var verdt mer enn tusen medisiner noen gang kunne gi meg.
Følelsen jeg sitter igjen med i ettertid er at hadde jeg ikke hatt samboeren min med meg på barsel, så hadde ikke ting gått rundt. Jeg hadde ikke klart å ta vare på barnet mitt på egenhånd, de ansatte hadde ikke tid til å hjelpe meg med alt jeg trengte og i den barseltåka jeg var i hadde jeg ikke klart å holde styr på medisinene mine uten han. På toppen av det hele kostet det oss 700 kr per natt han var der. 700 kr BETALTE vi sykehuset per dag for at han gjorde store deler av den jobben de ansatte på barsel skulle gjort.
Jeg er redd for en eventuell neste gang. Redd for å bli «fengslet», redd for fødselskomplikasjoner, redd for å ikke bli hørt før og i fødsel, redd for å måtte føde alene, redd for å måtte bli på barsel og samtidig redd for å ikke få anledning til å bli så lenge jeg har behov for. Langt på vei de fleste jeg har snakket med om fødsel har sagt det samme: «jaja, at de planlegger for at ukompliserte flergangsfødende skal hjem etter 6 timer er vel ikke verdens undergang. Barsel er ikke et sted man vil være uansett.» Er det virkelig slik vi vil ha det i fødsels- og barselomsorgen i Norge?
Rikke
Fødte på Kvinneklinikken på Haukeland sykehus i Bergen, mai 2021
