Unødvendige undersøkelser kan gjøre mer skade enn gagn

Leger, jordmødre og fødselsleger har de siste ukene tatt til orde for nødvendigheten av å gjennomføre det de selv omtaler som “såkalt ‘unødvendige’ undersøkelser” i fødsel. Unødvendige undersøkelser fremstilles som uproblematiske. Det er de ikke, i hvert fall ikke om man er opptatt av mors fysiske og mentale helse.

I innlegget Fødselshjelp mot alles vilje? hevder forfatterne at de er nødt til å gjennomføre unødvendige undersøkelser for å være ett steg foran for å unngå skade. De definerer aldri hva de legger i begrepet unødvendige undersøkelser, men trekker frem vaginalundersøkelser og fosterovervåkning og gir eksempler på hvor galt ting kan gå om kvinner takker nei til slike undersøkelser.

De hevder at “ønske om ikke å bli vaginalundersøkt i fødsel gjør at vi ikke oppdager unormale fødselsforløp”. Her skiller de ikke mellom rutinemessige undersøkelser og undersøkelser som gjøres på medisinsk indikasjon. Dette skillet er imidlertid helt essensielt. Litt forenklet kan man si at rutinemessige undersøkelser tilbys alle uansett, mens undersøkelser på medisinsk indikasjon tilbys når helsepersonell mener at det er grunnlag for det i et konkret fødselsforløp.

I dag blir kvinner rutinemessig vaginalundersøkt ved ankomst til fødeavdelingen. Formålet er ikke å oppdage unormale fødselsforløp, men er et verktøy i en presset fødselsomsorg for å avgjøre om kvinnen skal sendes hjem igjen eller om hun har kommet så langt i fødsel at hun må få en fødestue. Dette må ikke blandes med vaginalundersøkelser som jordmødre ønsker å gjennomføre fordi de på bakgrunn av sine observasjoner mistenker at barnet står i en ugunstig posisjon som kan føre til komplikasjoner.

Når det kommer til fosterovervåkning, stiller forfatterne seg “undrende til at kvinner takker nei til en undersøkelse for å avdekke om fosterets liv er i fare”. Det er problematisk å diskutere forsterovervåkning uten å koble dette til at det er ulike faglige anbefalinger for risikofødsler og lavrisikofødsler. Eksempelvis er kontinuerlig fosterovervåkning med CTG anbefalt i risikofødsler, men den samme typen fosterovervåkning er frarådet i lavrisikofødsler med mindre det er medisinsk indikasjon.

Forfatterne fremstiller det som om unødvendige undersøkelser i fødsel er forebyggende uten å nevne at de potensielt kan påføre mor skade som ellers kunne vært unngått. CTG-overvåkning i fødsel er et godt eksempel på dette. Det er praksis på mange norske fødeavdelinger å overvåke lavrisikofødsler med CTG. Dette gjøres selv om det er i strid med faglige anbefalinger og til tross for at det øker risikoen for flere inngrep i fødselsforløpet uten at det blir født flere friske barn.

Det er kanskje kontraintuitivt at noe som gjøres med gode intensjoner, kan føre til skade. Et typisk scenario kan være at mor får CTG-overvåkning hvor elektroder er festet med belter over magen. For at disse ikke skal miste signal, må den fødende ofte ligge stille, noe som øker behovet for epidural da hun ikke kan bruke bevegelse som smertelindring. Epidural kan gi svakere rier, og som en konsekvens gis kvinnen ristimulerende drypp som igjen kan stresse babyen og føre til assistert forløsning som vakuum og tang eller keisersnitt.

Keisersnitt er, som kjent, en omfattende bukoperasjon og kan ha store konsekvenser for kvinnens ammeforløp og barseltid, blant annet fordi ammestart kan bli vanskeligere. I tillegg kan det påvirke fremtidige svangerskap og fødsler fordi man får økt risiko for eksempelvis spontanabort og et nytt keisersnitt. Med andre ord kan disse “unødvendige” undersøkelsene ha store konsekvenser for kvinners fysiske og mentale helse etter fødsel.

Kvinnehelseutvalget slo fast at vi mangler kunnskap om kvinners helse. Dette gjelder også for fødselsomsorgen. Enda mer relevant i denne sammenhengen er at den fant at “kunnskapsbroen svikter”. Det betyr at vi har mye kunnskap, som ved CTG-overvåkning, men at den ikke blir omsatt i praksis. Dette er med på å forklare hvorfor fødende risikerer unødvendige intervensjoner til tross for at helsepersonell de møter har de beste intensjoner.

Vi er helt enig med forfatterne i at tillit er særlig viktig i en hormondrevet prosess som en fødsel. Like grunnleggende er det at tillit må bygges. Det kan man gjøre ved å jobbe for at praksis på fødeavdelingene er i tråd med det nyeste kunnskapsgrunnlaget og ved at brukernes stemmer blir hørt. For at kvinner skal ha tillit, må vi møte en fødselsomsorg der det er en selvfølge at man også vektlegger mors fysiske og mentale helse når man vurderer hvilke undersøkelser og inngrep som skal regnes som nødvendige eller ikke.