Prisen på en fødsel

Dette debattinnlegget er skrevet av Maya Boutroue Vedeld. En forkortet versjon av denne teksten ble publisert i Klassekampen 2. oktober 2021.

Nylig fødte jeg et barn. Barnet er friskt og det er jeg og, heldigvis. Det samme kan imidlertid ikke sies om barselomsorgen ved det som omtales som selveste «fødemaskinen»; Ullevål sykehus.

Det pågår høy debattføring rundt fødetilbudet over det ganske land; bunadsgerilja, jordmoropprør og haugevis med debattinnlegg på tvers av den norske mediefloraen. Mitt innlegg handler ikke om lang reisevei til fødestedet, mangel på arbeidskraft eller papirløse fødendes rettigheter. Det handler om hvordan det er å føde ved et av landets største sykehus i 2021.

Få timer etter fødsel, har Ullevål følgende to alternativer til deg som har født: Dersom du er i så dårlig forfatning at du trenger tett medisinsk oppfølging, legges du inn på barselavdelinga. Det vil i de fleste tilfeller si på dobbelt- eller flerkvinnesrom hvor barnefar/medmor ikke kan bli værende.

Når «alt er normalt med mor og barn», som for mange tilsier smerter, store blødninger og vansker med helt grunnleggende funksjoner som å gå og sitte, ender man på barsel-«hotellet». Jeg setter det i anførselstegn, for i realiteten er dette kun en skjønnmaling av det faktum at man er overlatt til seg selv. Riktig nok utstyrt med en telefon for å kontakte personalet. Svaret i andre enden er imidlertid som det må være; «Jeg kommer når jeg har tid», for tid har de åpenbart ikke nok av. Tid er bedriftsøkonomiens valuta, som stadig veksles inn i økt effektivitet og flere kostnadsbesparelser.

Barselhotellet driftes av selskapet Medirest og presenteres ironisk nok som et vanlig hotell når man søker det opp på internett. 3-stjerners, står det på søkemotoren TripAdvisor. «Book nå» reklamerer booking.com med. Medirest eies igjen av Compass Group - «en verdensledende leverandør av måltidsrelaterte tjenester» heter det på deres nettsider, med en omsetning på mer enn 22 milliarder britiske pund. Hvorfor vårt helsevesen bidrar til denne potten, i stedet for å eksempelvis ansette flere helsearbeidere, er meg en gåte.

På hotellrommet finner man en liste over temaer som skal gjennomgås, som babystell, amming og kroppen etter fødsel. Informasjonen finner man på sykehusets nettsider, står det. Der skal man altså gå inn og lese, selv.

Hotellrestauranten er eneste måte den fødende kan skaffe seg mat på, selv om hun skulle være alene med den nyfødte. Den ligger i første etasje og serverer kun mat innenfor gitte tidspunkter. Jeg spurte en jordmor hva man skulle gjøre hvis man var alene der og ikke i stand til å hente mat selv. Svaret var like opprørende som det var banalt; «Det hender at vi har tid til å gå og hente for deg». Det er ikke hennes skyld, tenkte jeg.

Men hvem er det sin skyld? Det har over en periode skjedd en snikprivatisering av norsk helsevesen. Der sykehusene tidligere var drevet demokratisk, av fylkeskommunene, er nå foretaket Helse Sør-Øst, hvor Ullevål sykehus inngår, drevet som et selskap, med et nedsatt styre bestående av økonomer og næringslivsfolk. Fokuset er økonomi. Flere og flere er ansatt innenfor administrasjon og ledelse, i stedet for helsepersonell, og det er stadig flere direktører. Nylig kunne vi lese i Klassekampen at nettopp Oslo Universitetssykehus betaler 21 ledere mer enn det statsministeren tjener.

Og når de tjener mer, må andre betale mer. Hvis man føler seg overveldet av å skulle klare alt selv fra første stund, kan nemlig far eller medmor være med på hotelloppholdet. Dersom økonomien tilsier det, riktig nok. Sammenlagt kostnad for to døgn ved «hotellet» for ledsager til fødende er 2742 kroner, for kost, losji og parkering. Er man førstegangsfødende eller har blitt forløst ved keisersnitt, er man der i tre døgn. Da må ledsager ut med 4000 kroner.

Vil vi ha et samfunn der kun de med middels god økonomi kan velge å ha med seg partneren for å føde? Og hva gjør det med likestillingen?

Jeg er selv samfunnsengasjert og følger den offentlige debatten. Likevel var jeg ikke klar over at det var slik fatt ved sykehuset jeg sokner til. Derfor var dette viktig for meg å fortelle om. Til de som mener de kjenner norsk helsevesen. Og til de som nettopp er valgt inn i regjeringslokalene. For helseforetaksmodellen er ikke lokal, den er nasjonal. Det er altså nærliggende å tro at fødende kan møte disse forholdene hvor som helst i landet.

At Høyre og gjengen styrer samfunnet i denne retningen sjokkerer neppe. Men jeg forventer at de rødgrønne innfrir på egne løfter om å bremse kommersialiseringen av norsk velferd. Arbeiderpartiet var med på å innføre helseforetakene. Nå kan de utvise selvinnsikt og fjerne dem igjen. For når jeg skal føde vil jeg ikke egentlig på hotell, jeg vil på sykehus.