Må fødende reddes fra seg selv?
Denne konikken ble publisert i VG 8. juli 2024. Her finner du teksten med lenker til faglige anbefalinger, forskning, lovverk og mer.
I VG kunne vi nylig lese at jordmødre, blant annet leder i Jordmorforbundet NSF, advarer om at fødende motsetter seg undersøkelser som helsepersonell mener er nødvendige, og at de gjør det etter råd fra ufaglærte på sosiale medier. Det hevdes at det er snakk om en farlig utvikling og en tydelig trend, men påstandene mangler empirisk grunnlag. Det vises ikke til noen undersøkelser, men baseres på enkeltjordmødres subjektive oppfatninger.
I praksis er det lite som skiller dette fra synsing, og vi kunne valgt å avskrive det som sådan. Når vi likevel velger å kommentere denne saken, er det fordi vi opplever at påstandene som kommer til uttrykk her, vitner om problematiske holdninger innenfor en yrkesgruppe som burde være på lag med kvinnene.
Vi vet ikke hvor mange kvinner det er som stiller kritiske spørsmål til råd og rutiner i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen, men man bør være varsom med å gå ut ifra at spørsmålene bygger på et dårlig kunnskapsgrunnlag. Det er dessverre akkurat dette som gjøres i saken, og jordmødrenes uttalelser maler et bilde av uansvarlige og feilinformerte kvinner som ønsker å ta valg som i verste fall kan ende i katastrofe.
Hvis jordmødre og fødselsleger hadde vært ydmyke nok til å lytte til kvinner som har ønsker som tilsynelatende går på tvers av prosedyrer og retningslinjer, hadde de oppdaget at kvinner kan ha faglig gode grunner til å takke nei til for eksempel kontinuerlig fosterovervåkning med CTG som er en metode hvor man ved hjelp av følere som spennes fast på magen til den fødende, kan følge med på rier og fosterets hjertefrekvens.
Fosterovervåkning er en av undersøkelsene som kvinner etter sigende skal motsette seg. Det er ikke vanskelig å finne frem til de faglige anbefalingene som sier at kontinuerlig fosterovervåkning med CTG er anbefalt i risikofødsler, men tvert imot ikke i lavrisikofødsler fordi det øker sjansen for unødvendige inngrep i fødselen.
På tross av dette benyttes CTG i stor grad ved lavrisikofødsler i Norge. Det er faktisk så utbredt at det finnes en egen anbefaling om å unngå bruk av CTG ved innkomst og under fødselen hos lavrisikofødende uten begrunnet indikasjon i Legeforeningens kampanje Gjør kloke valg. I tillegg vet vi at mange kvinner opplever at fødselen blir mer smertefull fordi de ikke får lov til å reise seg opp fra sengen eller bevege seg, og det er en kjensgjerning at bevegelse er fordelaktig for fødselsforløpet.
Når kvinner som kjenner denne informasjonen, velger å takke nei til CTG-overvåkning under fødsel, kan ikke det avfeies med at de har blitt skremt på sosiale medier. Det kan derimot hende at de tar et veloverveid, informert valg som bygger på faglige anbefalinger og kunnskap om hva som er positivt for fødsel.
Dessverre kan det godt hende at kvinnene som har kommet til denne konklusjonen, blir møtt med beskjed om at dette ikke er mulig, men at undersøkelsen er nødvendig på grunn av prosedyrer eller vanlig praksis på sykehuset. Det er altså slik at norske fødeavdelinger blant annet praktiserer innkomst-CTG for friske gravide selv om det er imot faglige anbefalinger.
Uavhengig av hva slags begrunnelse kvinner skulle ha for om de vil la seg undersøke eller ikke, så er valget deres. En grunnleggende rettighet som alle har, også de som er gravide og føder, er nemlig retten til samtykke. Pasient- og brukerrettighetsloven (§ 4-1) slår fast at helsehjelp bare kan gis med samtykke. Det betyr at kvinner skal få velge om de vil takke ja eller nei til tilbud om for eksempel vaginalundersøkelser eller fosterovervåkning. Det betyr faktisk også at helsepersonell ikke kan gi helsehjelp hvis de ikke har fått lov av pasienten.
Det er bare i noen få, strengt regulerte tilfeller at helsepersonell kan gi helsehjelp uten samtykke, men det er i akutte situasjoner hvor det er påtrengende nødvendig med øyeblikkelig hjelp fordi det står om liv og helse. Det er vanskelig å se for seg at rutinemessige vaginalundersøkelser er det som benyttes for å redde noens liv i en akuttsituasjon. Hvis helsepersonell gir helsehjelp som ikke er påtrengende nødvendig mot en fødende kvinnes samtykke, kan vi begynne å snakke om obstetrisk vold.
Jordmødrene som intervjues i VG, advarer i realiteten mot at kvinner benytter seg av sin lovfestede rett til å bestemme over sin egen kropp fordi kvinnenes ønsker ikke er i tråd med det helsepersonell helst hadde sett at de gjorde. Det er skremmende at det er så lav bevissthet rundt kvinners lovfestede rettigheter i dette spørsmålet blant jordmødrene som ble intervjuet.
Den lave bevisstheten rundt kvinners rett til samtykke er et stort problem, og vi oppfordrer til kursing av ansatte på fødeavdelingene for å sikre at det etableres en forståelse og praksis for å ivareta kvinners lovfestede rettigheter når de mottar helsehjelp.
Kvinner har også en lovfestet rett til informasjon, men det er svært varierende hva slags informasjon som gis i svangerskapsomsorgen i de ulike kommunene. En måte å sikre at alle får tilgang til god, faglig forankret, forskningsbasert og kvalitetssikret informasjon, er å opprette et digitalt fødsels- og foreldreforberedende kurs i offentlig regi.
I tillegg bør prosedyrer og etablert praksis på sykehusene oppdateres slik at de er oppdaterte og i tråd med forskningen. Hvis de ikke er det, vil de velinformerte alltid stille spørsmålstegn ved dette.
Sist, men ikke minst, vil vi oppfordre til å lytte til oss som føder og møte oss med åpenhet og ikke paternalisme hvis vi stiller kritiske spørsmål.
