Jordmoraktivisten

Et portrett av Malena Chronholm Bøyesen

Den 27. april i år sto Malena Chronholm Bøyesen på scenen foran 2000 mennesker som hadde møtt opp foran Stortinget for å kreve en bedre svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg. Foran politikere og pressefolk leste hun et dikt som setter et skarpt søkelys på vilkårene for jordmorfaget i Norge i dag.

- Hej jordmor, du har varit her förut. Näthinnan memorerar det som händer. I en situation som blir akut. Men du förtränger på väg hem från ditt pass. Det är över tio timmar sedan du gick på dass.

Diktet har hun skrevet selv. Malena er blitt aktivist allerede før hun er ferdig utdannet jordmor. Hun vet godt hva hun snakker om. Med seg i bagasjen har ikke bare sin egen fødselsopplevelse, men også sin kones. Om ikke lenge skal hun bli mor på nytt. [Når dette publiseres, har Malena født.]

Malena Chronholm Bøyesen på demonstrasjonen foran Stortinget 27. april 2022

Om å utdanne seg til å bli jordmor i effektiviseringens tidsalder

Vi har møtt Malena for å snakke om hvorfor hun ønsker å bli jordmor i en tid der det er stadig mindre tid til omsorg for fødekvinnene og deres familier, og der jordmødre ofte har så mye å gjøre på vakt at de ikke en gang rekker å gå på do.

Det har blitt en samtale om en litt uvanlig vei inn i jordmoryrket som har gått via en abortklinikk i London og ungdomspsykiatrien i Sverige.

Det har også blitt en samtale som viser hvor sterkt kropp og sinn henger sammen i fødsel, og hvor avgjørende det er for en kvinne å bli ivaretatt og sett gjennom svangerskapet, i fødselen og i barseltiden.

Abortklinikken i London – «Don’t kill your baby»

– For meg var erfaringen fra abortklinikken i London det første skrittet på veien for å bli jordmor. På denne tiden var abort fortsatt forbudt i Irland. Det var ikke uvanlig at det kom kvinner til klinikken som hadde fortalt ektemennene at de skulle på helgetur til London. I virkeligheten hadde de kommet for å ta abort.

Det var imidlertid ikke bare gifte kvinner som kom. – I England så jeg tydelig at det var grupper som allerede var marginalisert som led mest ved en ufrivillig graviditet. Vi møtte for eksempel traffickingofre og barn som kom fra familier med veldig lav sosioøkonomisk status. Det hendte at vi tok imot barn som var yngre enn tolv år.

– I London møtte jeg en sterk stigmatisering av abort og prevensjonsrådgivning. Hver morgen samlet det seg demonstranter utenfor klinikken som ropte «don’t kill your baby». Når de kom bort til meg, pleide jeg å svare: «I am not pregnant. I work here.» Da ble de stille.

– Det var sterkt å se den skammen mange bar på. Samtidig opplevde jeg at takknemligheten mange viste ikke sto i forhold til den behandlingen vi ga (som er et enkelt inngrep). Men i et samfunn som dikterte hva en kvinne kunne gjøre med sin kropp, var det for mange en utrolig lettelse å kunne komme et sted der de ikke ble dømt.

Barne- og ungdomspsykiatrien

Det måtte likevel nok en omvei til før Malena skulle begynne på jordmorutdannelsen. Da hun og kona flyttet tilbake til Sverige, slo hun fra seg tanken om å utdanne seg til jordmor etter å ha hørt om underbemannede avdelinger der jordmødre fikk ansvar for tre fødende samtidig og måtte erstatte fysisk nærvær med CTG-overvåkning.

– Misforstå meg rett, jeg elsker CTG. Det er et spennende og avansert instrument, men det skal brukes som et tillegg ved behov. CTG kan aldri erstatte jordmors tilstedeværelse hos den fødende.

Dermed begynte hun i stedet å jobbe som psykiatrisk sykepleier på et akuttmottak for barn og unge.

– Jeg synes det var veldig spennende å jobbe med barn med psykisk uhelse. I dette arbeidet kommer man så tett i kontakt med nettverket rundt fordi man må se barnet i den konteksten det tilhører. For at et barn skal få det bedre, er det for eksempel helt avgjørende å vite hvordan deres foreldre har det.

– Det var i denne perioden jeg ble interessert i utviklingspsykologi. Jeg så hvor avgjørende en trygg tilknytning til foreldrene kan være for et barns utvikling senere i livet. Når man kommer i kontakt med ungdommer som strever, er det fortsatt mye man kan gjøre for å fange dem opp.

– Samtidig tenkte jeg, hva om vi ikke fanger dem opp allerede før de blir født? Hvorfor tar vi ikke enda bedre vare på de kvinnene som går gravide? Tenk så mye vi kunne utrettet dersom vi var flinkere til å lytte og fange opp problemer allerede før barna blir født!

Styrtfødsel i Malmö

Det var likevel ikke før Malenas kone ble gravid og skulle føde, at Malena forsto at det ikke var noen vei utenom, og at det var jordmor hun skulle bli.

– Fødselen til min kone var veldig spesiell. Vannet gikk en fredag kveld, men hun hadde ingen rier og kjente ingenting. Alt var så fint, og vi slappet av hjemme. Første rie kom plutselig klokken 14 neste dag. Da riene kom, kom de med ett minutts mellomrom. Det gikk raskt over til rier med kun 20 sekunders mellomrom.

Malena forteller at dette forløpet ikke stemte overens med noe de hadde lest. Hennes kone hadde ingen latensfase og sønnen deres ble født under to og en halv time etter at riene startet.

– Da vi kom inn på sykehuset, møtte vi en jordmor som ikke så oss. Hun hadde ansvar for en annen fødende samtidig og var ikke mentalt tilstede.

Malena fikk beskjed om å dusje sin kone for å lindre smertene, men det var ingen ordentlige dusjer på fødestuen og den bitte lille dusjstrålen ga ingen smertelindring.

– Riene var så voldsomme at min kone ikke hang med. Det eneste jeg kunne gjøre for min kone i denne situasjonen, var å roe henne. Det kunne jeg gjøre fordi jeg kjente henne og vi hadde en relasjon som var etablert før fødselen. Mitt nærvær var det eneste jeg kunne gi henne av smertelindring. Jeg kunne hjelpe henne å finne pusten. Akkurat slik jeg ofte har hjulpet ungdommene jeg jobbet med i psykiatrien.

– Jeg opplevde ikke dette som en god situasjon. Min rolle var å være partner, ikke jordmor. Likevel gjorde underbemanningen på fødestuen at jeg måtte tre inn i en rolle som ikke var min.

Malena forteller at jordmoren som var på vakt, ville gå og hente anestesilege for å sette epidural.

– Jeg spurte om jordmor kunne sjekke åpningen før hun gikk. Jordmor hadde det travelt og mente at det ikke var nødvendig, men jeg insisterte. Da hun til slutt sjekket, ble hun overrasket. Min kone hadde langt større åpning enn forventet. Likevel sa jordmor at det fortsatt var god tid til å sette epidural.

Malena forteller at da epiduralen var satt, hadde kona allerede full åpning og hodet var på vei. De opplevde at jordmoren lå et skritt bak alt som hendte gjennom hele fødselsforløpet.

-Vi opplevde at jordmor hadde vanskelig for å være nærværende, både fysisk og psykisk, fordi hun også hadde ansvar for en kvinne i aktiv fødsel i rommet ved siden av.

«Powerfødsel» – eller fødselstraume?

Malena forteller at hennes kone hadde et stort behov for å gjennomgå sin fødsel i etterkant fordi det gikk så fort og var så smertefullt.

Malenas kone Kristin beskriver fødselen med følgende ord:

“Jeg vet ikke om jeg ville kalt det hukommelsestap. Det var mer at jeg hadde så vanvittig tunnelsyn at jeg ikke skjønte hva som skjedde rundt meg og trengte hjelp til å samle trådene og få fortalt hva som skjedde i rommet. Man er så i sin egen kropp, og der er det krig. Så alt annet er «blur» og stemmer og lys. Så det som var viktig for meg og som Malena kunne hjelpe med, var å faktisk få fortalt hva som skjedde under hele fødselen, slik at jeg kunne hekte mine kaotiske tunnelminner på noe."

Malena forteller at det var hardt å se en hun elsker, ha det så vondt som hennes kone hadde det etter fødselen. Hun forteller at hennes erfaring fra psykiatrien gjorde at hun var i stand til å plukke opp tidlige tegn på det som ellers kunne ha utviklet seg til PTSD.

– Min kone hadde flere tydelige symptomer på en akutt stressreaksjon etter fødselen. Små handlinger eller situasjoner gjorde at hun fikk flashback til episoder fra fødselen som hun hadde glemt. For eksempel kunne hun få flashback hvis jeg tok på magen hennes.

Kristin forteller:

"Og når det gjelder etterreaksjonen, så var jo det verste å være på badet og se blod. Blodet var veldig triggende. Derfor var Malena med på badet en periode. Og ligge alene i en seng å skulle sove. Lukke øynene var som å be om flashbacks. Umulig å sove."

Malena bestemte seg for nok en gang å bruke sin erfaring i en situasjon der ingen andre så eller kunne hjelpe hennes kone.

– Fordi jeg har erfaring, kunne vi jobbe med en slags eksponeringsterapi. Jeg kunne være med min kone i de sitasjonene der hun kunne få flashback. Sammen kunne vi snakke om det som hadde skjedd. Vi jobbet med å lage en tidslinje slik at hun kunne sette alt som hadde skjedd i sammenheng.

Kristin forteller:

"Jeg er ganske sikker på at det hadde blitt PTSD om ikke jeg hadde fått historien fortalt for meg så mange ganger."

Malena forteller at til tross for det som kunne ha blitt en svært alvorlig situasjon for hennes kone, ble fødselen beskrevet som «normal» i papirene de fikk fra sykehuset. I fødselssamtalen de hadde før hjemreise, beskrev jordmor dette som en «powerfødsel». – Jordmor oppfattet overhodet ikke hvor tøft dette hadde vært for min kone. Jordmor så ikke at hun nettopp hadde vært gjennom en styrtfødsel der hun overhodet ikke rakk å henge med.

Kristin avslutter:

"Det var også opprørende å ikke ha hørt om fødsels-PTSD før. Bare depresjon. Jeg visste at det ikke var depresjon. Så da var jeg frisk? Ingen hadde noen gang sagt noe om PTSD."

Sammenhengen mellom psykiatrien og jordmorgjerningen

– Etter at vårt første barn ble født, kunne jeg dra mange paralleller mellom arbeidet en jordmor gjør og det arbeidet man gjør i psykiatrien. Jeg forsto plutselig i hvor stor grad en fødsel påvirkes av at den fødende føler seg trygg. Trygghet er så viktig. Delvis fordi det gjør at oksytocin-hormonet blir frigjort, men også fordi det gjør at den fødende kan føde på et mer harmonisk vis. Etter min mening er det nesten umulig å kjenne seg trygg uten at man har en støttende og nærværende jordmor tilstede. Det gjelder spesielt førstegangsfødende.

– Jeg hadde nok et urealistisk bilde av Norge før vi flyttet. Jeg trodde nærmest at alle var rike og hadde varme på baderomsgulvet. Nå, etter to år i landet, skjønner jeg at Norge ikke er det Mekka for jordmødre som jeg trodde. Man sliter her på samme måte som i Sverige.

Hun sier at hun opplever situasjonen i Norge ikke enda har blitt like ille som i Sverige, og viser til at man foreløpig ikke har sett samme grad av masseoppsigelser av jordmødre her. Likevel mener hun at det er helt tydelig at man undergraver og nedprioriterer jordmødrenes rolle, kompetanse og ønsker.

– Når jeg likevel velger å utdanne meg til jordmor, er det fordi jeg ser reproduktiv helse som sterkt sammenkoblet med feminismen. Etter min mening blir gravides rett til å bestemme over egen kropp – både ved ufrivillig graviditet og under fødsel – alt for ofte tilsidesatt på grunn av de patriarkalske strukturene i samfunnet vi lever i. Det gjør at vårt arbeid er politisk – uansett om vi vil eller ikke.

För livmoderhälsa
Är allas problem
Utan födande raseras
Hela vårt system

Du har varit här förut
Fången
Låt det bli siste gången
Låt oss ta klivet
Mot den värld som värnar om
livet