Ammerevolusjonen 1968–1975

Visste du at historien om Ammehjelpen starter i 1968? Visste du at ammepionerer snudde ammefrekvensen i Norge? Denne viktige delen av norsk kvinnehistorie er nå dokumentert i boka Ammerevolusjonen 1968–1975 som er redigert av Sidsel Pape.

10. juni 2022 var det lansering av denne boka på Litteraturhuset i Oslo, og Barselopprøret var invitert for å snakke om parallellene mellom Ammerevolusjonen og dagens barselopprør. Aïda Leistad Thomassen holdt tale, og den er gjengitt under.

Vi vil anbefale denne boka. Den inneholder verdifull dokumentasjon av helsefremmende arbeid og av kvinnehistorie. Boka gir et innblikk i hvilke utfordringer kvinnene sto overfor på 60- og 70-tallet og fremover, og gir på den måten viktig historisk kontekst til den situasjonen vi står overfor i dagens svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg. Boka viser også at det er mulig å skape endring til det bedre, og gir både inspirasjon og motivasjon til dagens opprør.

16. juni var det innslag på Ekko på NRK P2 om Ammerevolusjonen og Ammehjelpen.

Forsiden til boka Ammerevolusjonen 1968–1975 utgitt på Fagbokforlaget

Paralleller mellom Ammerevolusjonen og dagens Barselopprør

Mitt navn er Aïda Leistad Thomassen. Jeg er leder av Barselopprøret som er en organisasjon som ble stiftet i februar 2021, så vi er litt over ett år gamle. I dag har vi et styre på fem personer. Jeg står her med en stor grad av ærefrykt og skal trekke paralleller mellom Ammerevolusjonen og dagens barselopprør. Før jeg sier mer om disse parallellene, vil jeg si litt om Barselopprøret og hvordan det oppsto.

Om Barselopprøret

Barselopprøret ble startet av Cecilia Ingulstad og meg selv. Barselopprøret er en ideell organisasjon som jobber for bedre svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg i Norge, med særlig fokus på barselomsorgen.

Vi fødte begge i april 2020, en måned etter den første nedstengingen i pandemien. Vi opplevde å få svært mangelfull eller nærmest ikke-eksisterende barselomsorg. Etter hvert begynte vi å undersøke hva slags tilbud vi egentlig skulle ha fått, i tilfelle det vi opplevde var et grimt unntak. Dessverre viste det seg at det elendige barseltilbudet ikke kun var en konsekvens av pandemien, men var noe kvinner før oss også hadde opplevd.

Det er slik at altfor mange kvinner i dag reiser hjem fra sykehus uten å ha fått viktig og nødvendig informasjon om egen helse, uten å ha fått noen form for opplæring i spedbarnsstell og uten å ha fått kvalifisert ammeveiledning. Flere og flere reiser hjem før melken har kommet, og ansvaret for å få til ammingen legges i altfor stor grad over på den enkelte kvinnen – eller Ammehjelpen.

I Norge i dag er det utrolig nok slik at det ikke er noen garanti at man som barselkvinne får søvn, rent sengetøy eller mat. Lukten av havresuppe hører til i historiebøkene med mindre den fortsatt eksisterer på de mindre fødestedene. Og verre skal det bli om vi skal tro planene for de nye sykehusene som bygges. På nye KK i Bergen regner man med at 40 % av kvinnene er så friske at de ikke trenger å være på sykehuset i mer enn 24 timer – inkludert fødsel.

Vi har altså et stort problem i dagens barselomsorg, og det var nettopp forståelsen av at vi har dette store og alvorlige problemet, og den manglende forståelsen for dette i den offentlige debatten, som gjorde at vi startet Barselopprøret.

Parallell

Og det er her jeg vil peke på en parallell til Ammerevolusjonen. Det å oppdage et problem, nesten ved en tilfeldighet fordi det på et vis lander i fanget på en, er starten på det som ble Ammehjelpen og Barselopprøret. Men det holder ikke bare å oppdage og anerkjenne at det finnes et problem. Hadde man stoppet der, hadde vi ikke hatt noen Ammerevolusjon eller noe barselopprør.

Og heldigvis stoppet ikke ammepionerene der. Når jeg leser historien om Ammerevolusjonen, blir jeg grepet av ønsket og viljen til å ville gjøre noe med problemet, med alle de gale ammerådene og alle de gale prosedyrene. Vel så imponerende er alt engasjementet og alle arbeidstimene som ble lagt ned i dette arbeidet med å løfte frem og styrke ammingen og kunnskapen om morsmelk. Dette må jo kvalifisere til å kalles livsviktig arbeid.

Når jeg leser historien om Ammerevolusjonen, leser jeg om helt ekstraordinære, men også helt vanlige kvinner, som samler seg for en felles sak. De lot seg ikke stoppe av manglende organisasjonserfaring, småbarn eller en mangel på midler. Det er med en hel del gjenkjennelse og stor beundring jeg leser dette.

På et vis vil jeg si at situasjonen eller omstendighetene som lå til grunn for starten på Ammehjelpen, minner om det som er bakgrunnen for starten på Barselopprøret. Det handler om å oppdage og anerkjenne et stort problem, en feil som får alvorlige følger og som i ytterste konsekvens er farlig. Og feilen vi oppdager, handler om kvinner og barn i en av livets mest sårbare perioder. Da var problemet håpløse ammeregimer og prosedyrer som virkelig stakk kjepper i hjulene for både mor og barn. I dag opplever vi fortsatt at det stikkes kjepper i hjulene selv om problemene omfatter mer enn bare amming.

I tillegg til å oppdage og anerkjenne at vi har problemer, er det også i dag, som da, en vilje der til å gjøre noe for å endre situasjonen, for å bedre kårene for mor og barn. Og denne viljen er sterkere enn frykten for å ikke være gode nok, ikke ha nok relevant erfaring, ikke nok penger til å drifte kampen.

I tillegg er det nok noe i vinden i dag også, om enn ikke like sterkt som på 70-tallet. Men det er ikke bare i Norge vi ser reaksjoner og protester på hvordan kvinner behandles i forbindelse med svangerskap, fødsel og barseltid. Det er ikke bare her kvinner reiser seg og sier at de fortjener mer. 

Hvordan jobber vi?

Vi i Barselopprøret har satt oss som mål å skape oppmerksomhet, spre kunnskap, skape fellesskap og få gjennomslag. (Dette minner om det Ammehjelpen faktisk har fått til.) I løpet av det året vi har eksistert, mener vi å ha fått til mye av dette.

Før vi startet, var det stort sett bare snakk om fødselsomsorg, i den grad det ble omtalt. I dag opplever vi at folk sier og skriver fødsel og barsel, og at barsel dermed får mer oppmerksomhet. Språk er makt, og dette er viktig.

Det er også viktig for oss å spre kunnskap, og da spesielt om hvilke rettigheter kvinner har, og hvilke muligheter de har for å si ifra om de skulle oppleve å ikke få det de har krav på eller ha vonde opplevelser de ønsker å melde fra om.

Vi ønsker også å skape fellesskap. Vi har ikke noe som ligner på det mor til mor-arbeidet som Ammehjelpen har, men vi deler historier fra kvinner, og dette har stor betydning. Vi får stadig meldinger om kvinner som har følt seg helt alene med sin erfaring, som finner styrke og trøst i at det er flere som har opplevd det samme. Vi ønsker også å løfte problemene ut fra det private og til det politiske. Som dere jo så godt vet, er det private politisk også i dag.

Derfor jobber vi også politisk for å få gjennomslag, og har blant annet hatt møte med helseministeren for å overlevere våre 10 krav til bedre barselomsorg sammen med over 13 000 underskrifter. Nå er det også slik at partier kontakter oss for å få innspill når de skal lage sin politikk på feltet.

Hjelp fra Ammehjelpen

Men dette hadde vi ikke oppnådd om det ikke var for blant annet Ammehjelpen. Ammehjelpen var blant de første vi tok kontakt med da vi utformet våre ti krav til bedre barselomsorg. Vi var to damer som dukket opp fra intet som ba om tilbakemelding på noen hjemmesnekra krav fra selveste Ammehjelpen. Og tenk at de tok seg tid til å svare! Hadde det ikke vært for det, er det ikke sikkert vi hadde vært der vi er i dag.

Vi i Barselopprøret er i startgropa av vårt arbeid, og Ammerevolusjonen og Ammehjelpen er til stor inspirasjon. Arbeidet som dere har gjort og fortsetter å gjøre, viser at det er mulig å skape endring. Og det er nok ikke alle organisasjoner som er så heldige å ha en pensumbok som kan vise hvordan man kan arbeide.

Vi må bygge videre på det viktige arbeidet

Både Ammerevolusjonen og Barselopprøret handler om kvinnesak. Det er faktisk kvinnekamp vi driver med. Det handler om å ikke plassere skyld og skam hos mødre – hos oss selv. Det handler også om verdsetting av morskapet og om mennesket oppi medikaliseringa. Det handler om omsorg.

Ammerevolusjonen har bidratt til at kvinner har kunnet gå styrket inn i morskapet. De positive konsekvensene strekker seg nok lengre enn vi kan fatte. Men kampen for å skape et samfunn som legger til rette for at kvinner kan gå styrket inn i morskapet, fortsetter. Og vi er glade for at vi kan stå sammen med Ammehjelpen i dette og bygge videre på det viktige som dere har gjort og som heldigvis nå er dokumentert i boka Ammerevolsjonen.